Om Kristus og har lidt etter sin guddommelige natur? Martin Luther Der blir spurt om det er rett, sanndru
og kristelig talt, at Kristus har lidt og er død etter Guddommen, eller den guddommelige
natur? Fordi Guddommen ikke er
underlagt døden, kan den og verken lide eller dø; for apostelen Peter sier: «Kristus har lidt døden etter kjødet, men
er gjort levende etter ånden.» 1 Pet. 3, 18. Til dette vil jeg svare: Alle
gudfryktige og rettskafne kristne, det er den hele kristelige kirke og
menighet, tror uten å bære noen tvil om, hva man sier i sin barnelærdom,
nemlig, «at Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som i guddommelig natur og
vesen er et med Faderen, sant menneske, som er unnfanget av den Hellig Ånd,
født av jomfru Maria, - at Han er korsfestet, død og begraven;» derfor tror
de og, at ikke bare den menneskelige natur, men og den guddommelige, eller den rette sanne Gud, har lidt og er død for
oss. Selv om nå lidelse, død, etc. er
fremmede egenskaper, som ellers
ikke kunne tillegges den guddommelige natur, men alene den menneskelige: så er likevel her disse to naturer så
uadskillig forenede, at Kristus i en
person, på en gang er båre Gud og menneske, fordi den guddommelige natur hos Ham har fullkommen antatt den
menneskelige, og bekledt seg med den. Hva som altså skjer og hender
denne person, som er Kristus, det skjer og hender både Gud og mennesket. Av
dette kommer det, at av disse to naturer i Kristus meddeler den ene sine
egenskaper og eiendommeligheter til
den andre, slik, at hva der er den enes vesen og besynderlige egenskap, dette
blir og den andre meddelt og kan derfor med rette tillegges den, fordi de er
så fast forenet, og likesom innflettet i hverandre. For eks. -
fødsel, lidelse, og død er den menneskelige naturs egenskaper og
eiendommeligheter, som også den guddommelige natur blir delaktig i, hos denne
person, som er og heter Kristus,
for den forenings skyld - som ikke mer kan oppløses; hvor i de sammenføyde
deler (de to naturer) ikke mer kunne avsondres fra hverandre, denne forrening
må bli fattet og fastholdt av oss ved
troen. Slik blir da ikke bare mennesket, men også Gud, unnfanget og født av jomfru
Maria; lider og død og blir begravet, som Paulus vitner i Rom. 1, 3: «Guds Sønn, som er født av Davids sæd etter
kjødet.» Han sier: «Etter kjødet;»
for Kristus, av Davids sæd, har
anntatt den menneskelige natur; derfor blir det og egentlig sagt: han er
født. Maria, jomfruen, er ikke bare et menneskes mor, men og den rette og
sanne Guds mor, som engelen Gabriel vitner, Luk. 1, 31. Hva som nå er sagt og bevist om
den ene naturs meddelelse av dens eiendommeligheter og egenskaper til den
andre, det gjelder og omvendt; - derfor skal man visseligen tro, at hva den
guddommelige natur i Kristus egentlig tilkommer og skjer, også blir meddelt, tilegnet og gitt den guddommelige
natur, som undergir seg i hins vilkår, og hvorfor man med rett og sannhet sier:
Gud er blitt født, pleiet, ammet, har ligget i krybben, frosset, gått, stått,
falt, åndet, ett, drukket, lidt osv., er død og begraven. Der står ennå et skjønt og
fortreffelig språk til hebreerne, kap. 2; av dette vil jeg bare sitere
følgende stykke, hvor han sier, v. 7. «Du
gjorde ham noe lite ringere enn englene;» og litt etter, v.9: «Men den som var gjort noe lite ringere enn
englene, Jesus, ser vi for (sin) dødslidelses skyld kronet med ære og heder,
forat han av Guds nåde skulle smake døden for alle og enhver.» Han sier:
en liten tid (grunnteksten)(noe lite det er: inntil Han hadde smakt døden.
Hva kan være klarere skrevet? «Han er», sier han, «noe lite ringere enn
englene;» hvorfor? For dødssmertene skyld! - For «han har smakt døden;»
derfor er Han også blitt noe ringere enn englene, disse er ikke etter sin
natur underkastet døden; for de dør ikke. Men Han, som er englenes Herre og
skaper, og av natur Gud, han, Guds Sønn, ydmyker seg likevel, inntil å lide
døden. Derimot skal man også vite, at den
guddommelige naturs egenskaper i Kristus med rette blir den menneskelige
natur meddelte og tilegnede; fordi den med den guddommelige er forbundet og
forenet uten noen adskillelse, så blir disse egenskaper den også med rette
meddelte og givne. Om dette taler Kristus, Joh. 3, 13. Ingen farer opp til
himmelen uten den, som for ned fra Himmelen, Menneskesønnen, som er i
himmelen.» Han står dessuten her på jorden og taler med Nikodemus. Av dette
ser man nå at begge naturer blir hverandre medelte. I Mat. 18, 20, sier
Kristus: «For hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn («Mitt navn,» vil
si: etter min befaling, og meg til ære, så faller det også vel ut.), der er
jeg midt iblandt dem.» I disse språk taler Han også visselig om sin personlige nærværelse, at i denne person,
som er og heter Kristus, må der på en gang og overalt, på alle parter og
steder, være både Gud og menneske, eller begge naturer sammen, overalt
uadskilt, og i sannhet nærværende, og bønnhøre, skape og virke alt i alle,
som den 8.Salme v.7 sier: «Du gjorde
ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter.»
Altså, hvor en natur er, der må og den andre være, og ingen av dem kan noen
sinne mer i evigheten bli avsondret eller skilt fra den andre. Men fordi nå ikke noe menneskelig
hjerte eller forstand av sin egen
visdom kan forstå, fatte eller utforske slikt, så skal man annta det med troen og holde for at
det er sant, fordi Gud sier det i sitt Ord. Gjør vi dette, da ville vi og
forstå og føle (som fromme kristne og gudfryktige folk vitner om, som har
erfart disse ting), hvilken trøst denne artikkel gir i all nød og alle
anfektelser av synden og døden. Og vi vil erfare hva for et lys den bringer
til å forstå skriften; - ja, hvor denne artikkel om Kristus ikke blir
forstått, der må en tro, ja, det er visst, at allting i Kristi
lidelseshistorie er kalt og forgjeves, og at man ikke forstår noe av det, om
man enn pludrer nokså mye om det. Av dette kan man vel forstå hva
Peter sier, 1. Brev 3, 18: «Kristus er død etter kjødet», at den guddommelige
natur ikke er utelukket, men har vært delaktig med i lidelsen og døden. For
han sier: Etter kjødet er han gitt døden, selv om en lidelse og død egentlig
tilkommer den menneskelige natur og er dens
art og egenskap, sier apostelen likevel: «Kristus er død;» Han, som på engang
var både Gud og menneske. Derfor er Gud og menneske død. «Den som dette
forstår, den kan ikke fare vill», sier Gregorius, «når han tilber denne Kristus, så tror han og på den
samme. For den døde og begravede Kristus var ikke bare menneske, men og Gud.»
Kommentar til: Om Kristus og har lidt etter sin guddommelige natur? Vi
har i den senere tid vært vitne til læren om «Jesu åndelige død», en grusom
lære uten rot i Skriften og våre anerkjente kirkefedres lære. Jeg har derfor
gjengitt hva Luther sier om den lidelse Jesus måtte utstå som Gud og mann.
Dette må vi holde fast på og ikke la oss påvirke av fremmed lære! Husk Jesus
selv har formant oss og gitt oss et klart forrvarsel om at slike farlige
lærdommer ville komme for lyset i de siste tider. Mat. 24., Mark. 13., Luk.17
og 21 kapittel. Rettelse: Jeg kom desverre til å
skrive i Jan.-Feb- nr. at jeg håpet Johannes Kleppa i Dagen ikke var
besmittet av den nevnte lære. Han skrev til meg og sa at dette var feil. Han
og O. S. Hove stod sammen om denne lære i Dagen, og det var Kleppa som selv
skrev de to nevnte lederartikklene. Jeg beklager feilen, og enda mer at det
ikke var slik jeg håpet. Red. |