Den evige bestemmelse til å være Guds bilde.

Fra boken Menneskets Adel, av Erich Sauer.

Den menneskelige gudbildelighet er en frukt av den guddommelige kjærlighet.

Tilbedelsen er altså den høyeste utfoldelse av den etiske skapnings gjenkjærlighet til sin elskende Skaper. Men den kan bare fullendes der det gjensidige forholdet er bygget opp på fellesskapets grunn. For virkelig, ideell kjærlighet er jo ikke noe annet enn den høyeste form for fellesskap mellom frie personligheter. Dens vesen består i «at jeg ikke vil ha mitt eget jeg for meg selv, men ha det for den andre og i og med ham. Alt jeg er og har, har verdi for meg bare fordi jeg med det kan leve for den andre. Derfor stiller jeg til tjeneste for ham alt mitt. Jeg vil utfylle og gjøre hans liv fullstendig med det, på samme måte som mitt eget liv blir utfylt og gjort fullstendig og finner sin fred og sin salighet i dette mitt liv for andre.» Gjenkjærligheten er altså kjærlighetens rett og lov. På den mest fullkomne måte blir grensen mellom å gi og å ta utslettet. Det blir den mest fullstendige gjensidighet i liv og opplevelse. «Mitt er ditt, og ditt er mitt,» det er kjærlighetens grunnlov. Den springer ut av kjærlighetens vesen. Den enkelte står ikke lenger alene, men «kjærligheten» gjør alt felles. Den ene trer inn for den andre, og det den ene før hadde alene blir felleseie. Kjærlighetens mål består i at det ikke må være noe i den andres liv som den ikke gjør til sitt, og at det ikke må være noe i dens eget liv som den ikke vil gi den elskede del i. Men nettopp slik blir livet for den andre til et liv i den andre. Den elskende og den elskede er nok personlig og individuelt forskjellige. Men de blir fullkomment ett ved at de, ut fra personlighetens sentrum, gjennomtrenger hverandre på den inderligste og dypeste måte. Så kan da kjærligheten i sannhet si: Jeg i deg og du i meg.»

Det er klart at et slikt fellesskap med et så inderlig og allsidig fellesliv bare kan bestå mellom beslektede. For det er mulig for meg å hengi mitt eget jeg til den andre bare på betingelse av at jeg kan finne slektskap mellom hans vesen og mitt eget, og at jeg kan tro at hans indre kan ta imot og selv ha evnen til kjærlighet. Om kjærlighetssamfunn kan det først bli tale såfremt den andre har anlegg og evne til virkelig, ideell gjenkjærlighet og praktisk øver den. Kjærligheten ville kaste bort sitt innerste jeg og dermed ødelegge sin egen grunnvoll dersom den uforbeholdent ville delta i et annet vesens liv og opplevelser og selv meddele seg uforbeholdent til det uten at det besto noe åndelig eller etisk slektskap. Skal det altså i forholdet mellom Skaper og skapning komme til et gjensidig kjærlighetssamfunn, da må den endelige skapning, tross sin evige, metafysiske avstand fra den uendelige Skaper, likevel være forbundet med Ham i etisk åndsslektskap. Men Guds etiske grunnvesen er hellig kjærlighet. Altså må mennesket være slik at hellig kjærlighet er personlighetens bestemmelse og dets ideelle grunnlov. Men med dette blir mennesket til et skapt avbilde av sin evige Skaper. Det viser seg altså at den etiske skapnings gudbilledlighet er en nødvendig forutsetning for det kjærlighetssamfunn som den er bestemt til. Derfor sier Skriften om Adam og Evas skapelse: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han dem; til mann og kvinne skapte han dem.» 1 Mos. 1, 27.

Gudbilledlighetens vesen.

En har villet se menneskets gudbilledlighet i at de er en treenighet i enheten, fordi det består av ånd, sjel og legeme. Slik skulle det som skapning gjenspeile Guds treenige vesen, han som er Fader, Sønn og Hellig Ånd. Men så riktig dette i og for seg er, kan det likevel ikke være meningen på de stedene som det her er tale om. Dette fremgår av det faktum at det Gamle Testamentet ikke på noe sted uttrykkelig lærer en slik tredeling av den menneskelige personlighet. Likevel blir mennesket også der tilskrevet gudbilledlighet. 1 Mos. 2, 17; 9, 6. Derfor må gudsbildets vesen bestå i noe annet.

Like utilfredsstillende er det å oppfatte gudsbildet rent legemlig. Det skulle da være slik at menneskets skikkelse er skapt i den form som Gud viser seg i på jorden under paradistiden. 1 Mos. 3, 8. Så skulle gudsbildets vesen bestå i dette. Riktignok er det slik at menneskets legemlighet gir uttrykk for trekk ved dets åndelige indre. Særlig kommer åndens opphøyethet over alt jordisk til uttrykk ved menneskets oppreiste gang. Det er jo uten videre klart at Gud hadde ikke kunnet vise seg i menneskeskikkelse dersom ikke det som var felles for mennesket og Ham hadde kommet til uttrykk i den. For det annet er det riktig at menneskets legeme, i evig, tidløs mening, er dannet etter det urbilde som Guds Sønns forklarede herlighetslegeme ville være etter Hans oppstandelse. Dette urbilde er evig nærværende i Gud. Fil. 3, 21. Men det menneskelige gudsbildets egentlige vesen må søkes i noe enda dypere, nemlig i det åndelige og etiske. (Resten av avs. må utelates pga. plassmangel. Red an.)

Gudbilledlighet og forløsning.

Etter syndefallet har mennesket fortsatt Guds bilde som åndelig, etisk anlegg. Den er personlighetens etiske substans. Men som åndelig, materiell besittelse og faktisk tilstand er det gått tapt. Den «opprinnelige rettferdighet», som ved Guds bud skulle løftes opp fra etisk renhet til etisk hellighet, den er borte. «Maskineriet er nok der. Men det er gått i stå. Blomsten med blomsterbegeret er der, men fargeprakten og duften er borte.»

Nå er det ikke forløsningens mål bare å føre mennesket tilbake til den renhet det engang hadde i det tapte paradis. Målet er å føre det frem til den herlighet og skjønnhet som det er bestemt til. Helliggjørelsens vesen består i at menneskets karakter skal vokse og bli forklaret inntil det når den fullendte, etiske gudbilledlighet.

Det målet blir beskrevet på tredobbelt vis i det Nye Testamentet. Og det svarer igjen til de tre grunntrekkene i det menneskelige sjelsliv. Med hensyn til evnen til å tenke heter det at vi har iført oss det nye menneske «som fornyes til kunnskap etter sin Skapers bilde». Kol. 3, 10. Med hensyn til viljens etiske tilstand sies det at dette nye menneske «er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet». Ef. 4, 24. Og når det gjelder den jublende opplevelse av Guds herlighet, som omfatter hele personligheten, både tanke, vilje og følelse, så leser vi: «Vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det sammen bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» 2 Kor. 3, 18.

Alle disse tre strålene blir sammenfattet til én i Jesu Kristi, Guds Sønn og vår Herres bilde. «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skal være den førstefødte blant mange brødre.» Rom. 8, 29. Bare Sønnen er Faderens bilde. Kol. 1, 15; Hebr. 1, 3. I dette bilde skapte Gud mennesket i sitt bilde. Derfor når Faderens bilde i oss sin utforming i Sønnens bilde. I Sønnen er vi bestemt til sønner. I det består vår gudbilledlighet. 1 Kor. 1, 9; 1 Joh. 3, 2. Kristus, som er det frelseshistoriske midtpunkt, er også det «urbilledlige verdensmål».

Men målet med at Gud helliger sine forløste er ikke bare at vi skal bli likedannet med Kristus i etisk henseende. Fordi det alltid består en vekselvirkning mellom det etiske og det fysiske, skal vi bli likedannet med Sønnen også i åndslegemlig henseende. For legemet er ikke, som de greske filosofene mente, et fengsel for sjelen. Da måtte jo forløsningen bestå i at vi ble løst fra det. Legemet er organet for menneskets ytre virksomhet. Det hører nødvendig med til selve dets substans. Derfor har også Kristus gått inn i herligheten med et forklaret menneskelegeme. Derfor venter vi i tro på at vår Herre Jesus skal komme igjen fra Himmelen. «Han som skal forvandle vårt fornedrelseslegeme så det blir likedannet med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting» Fil. 3, 21. For «det første menneske var av jorden, jordisk. Det annet menneske er av Himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være. Og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi også bære den himmelskes bilde». 1 Kor. 15, 47 - 49.

Da vil forløsningens mål være nådd fullt ut. Og helliggjørelsens tredobbelte mål, erkjennelsens visdom, viljens hellighet og følelsens salighet, vil evig tjene til å forherlige Gud. Guds rikes indre vesen vil utfolde seg som sannhet, rettferdighet og fred. Da vil herligheten være i alle dem som våkner opp til Guds bilde. Sammenlign Salme 17, 15. De tre grunnleggende etiske egenskaper i Gud, Hans herlighet, salighet og visdom, vil på skapt vis komme til uttrykk i det forløste menneske. I viljens hellighet, erkjennelsens visdom og følelsens salighet blir det ved frihet, åndelighet og visdom til et bilde av sin store skaper. De tre sjelskreftene i det forløste menneske blir i all evighet en treenig, skapt forklaring av den evige Guds treenige vesen.