Guds rikes hemmelighet

Martin Luther

Kristus sier, Luk. 8, 10: «Eder er gitt å vite Guds rikes hemmeligheter.»

Hemmelighet kalles en forborgen ting, som man ikke kjenner, og Guds rikes hemmeligheter er de skjulte og forborgne ting i Guds rike, slik som Kristus med all Hans nåde, som Han har vist oss og som Paulus kaller Ham. For den som rett kjenner Kristus, han vet hva Guds rike er og hva man finner i det. Men det kalles «hemmelighet», fordi det er skjult og åndelig og må vel bli for fornuften en hemmelighet, om den Hellig Ånd ikke åpenbarer det, og fordi mange som vel hører og ser det, likevel ikke kjenner og mottar det.

Slik gis det nå mange som preker Kristus og hører mye om Ham hvorledes Han for oss er hengitt til døden, men som kun har det hele på tungen og ikke i hjertet, og selv verken tror eller føler det, som Paulus sier 1 Kor. 2, 14: «Men det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til.» Derfor sier Kristus: «Eder er det gitt,» - det er: Guds Ånd gir det - «at I ikke bare hører og ser det, men og av hjertet erkjenner og tror;» derfor er det eder nå ikke mer en hemmelighet. Men de andre, som hører til liks med dere, men ikke har troen på det i hjertet, og derfor ikke forstår det, dem er det en hemmelighet og blir dem ukjent, og i alt hva de hører har de bare en lignelse eller en gåte. Hvor blir nå den frie vilje?

Dette som her er sagt beviser også nå våre svermere, som vet å preke mye om Kristus, men fordi de ikke selv føler det i hjertet lar de hemmelighetens rette grunn bli liggende og omgås med underlige renker og spørsmål, men når det kommer til stykke, slett ikke vet noe om hvordan de skulle forlate seg på Gud og finne syndenes forlatelse i Kristus. Derfor er det ikke noe under, at der gis så få rette kristne, for sæden, det er Guds Ord, skjønt den selv er ren, faller ikke alltid i god jord, men der kommer kun den fjerde del, ja vel og mindre, i den gode jord. Den øvrige sæd faller blant torner, på veien, eller på en klippe, som Kristus sier hos Luk. 8, 5-7. Tro ikke at årsaken til dette er alle de som berømmer seg av å være kristne og som roser Evangeliets lære.

Demas var og Pauli disippel, men til sist forlot han ham. Mange disipler vek bort fra den Herre Kristus da Han holdt den strenge preken i Kapernaum, Joh. 6, 66. Derfor roper Han selv - Mat. 13, 43 - og sier: «Den som har øre og høre med, han høre!» som Han ville si: Å hvor få rette kristne gis der! Ja, man tør ikke tro alle dem, som kalles kristne og hører Evangeliet! Der skal mer til.