Guds  Offerlam

1 Mos. 22, 6-13

 

   Så tok Abraham veden til brennoffert og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv utse for seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffert istedenfor sin sønn. 

           

I  Påsken er vi vitne til den største hendelse gjennom tidene. Det er den største fordi det er Guddommelig og fordi det er Gud som ofrer sin egen Sønn, den enbårne, til et sonoffer for all verdens synd. Endatil naturen mørknet og ”skjulte” seg i blyghet for Guds ansikt for det som hendte. Sådan respekt og ærefrykt utviste hele skaperverket for dette veldige som rystet hele universet. Forhenget i Templet revnet fra øverst til nederst da Jesus ropte med høy røst og oppga ånden. Skilleveggen var tatt bort! Mat. 27, 50 – 51. I våre dager er det blitt moderne å dramatisere slike bibelske hendelser. Menneskene elsker underholdning, og de unnser seg ikke for å bruke det guddommelige som emne for sine dramaer. Der er ingen blyghet! Bare en utrolig frekkhet og oppsetsighet mot Gud. Å drive skuespill med det hellige er blasfemi og helligbrøde som de første kristne hatet og advarte for! Vi må gjøre det samme i dag for det kan koste oss våre sjeler om vi ikke tar dette alvorlig og advarer der vi blir minnet om å advare.

           

Det store frelsesunder på Golgata har mange forbilder i Det gamle Testamentet, men alle er de virket av Gud og peker frem mot Guds Offerlam. Menneskene Bibelen forteller om tenkte aldri på å drive skuespill om det hellige i den tid. Nei, i ærefrykt for Gud ventet de på oppfyllelsen av Guds Løfte til Adam og Eva og videre til våre eldste fedre som Noa, Abraham, Isak, Jakob, Moses og David. Vår tekst omhandler Guds løfte til Abraham der Han på en smertelig måte synliggjorde dette for ham. Gud ville vise ham og alle hans etterkommer hva for en smerte det koster å ofre sin egen Sønn. En ufattelig lidelse, en ufattelig kjærlighet og en ufattelig nåde! Hvorfor gjorde Gud dette? Jeg tror at Gud hadde flere hensikter med det. Det var ikke bare Guds forbilde på Hans egen ofring av sin enbårne Sønn, Jesus Kristus på Golgata. (De lærde tror Moria berg er den samme høyde som Golgata. I alle fall er Templet bygget av Salomo på Moria-fjellet. 2 Køn. 3, 1). Gud ønsket å prøve Abrahams tro. Husk Gud hadde utvalgt Abraham som ”grunnstein” til et folk som skal værre Guds eiendomsfolk til evig tid. Gud hadde gitt Abraham et hellig Land, Kanaans land, til eiendom for evig tid. Gud hadde gitt Abraham løfte om en evig frelse og forsoning for alle mennesker, og dette løfte gjentok Gud etter Abrahams ”ofring” av sin enbårne sønn Isak, v.18. og sier til Abraham: I din ætt skal alle folk på jorden velsignes, fordi du var lydig mot mine ord. Abrahams lydighet var nøkkelen til Guds velsignelse. Det hvilte derfor et stort ansvar på Abraham, et ansvar han bare kunne bære ved Guds nåde. Kun Én har båret et større ansvar her på jord, Jesus Kristus, Guds Salvede Messias.

           

Isak sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv utse for seg lammet til brennofferet, min sønn! Et blødende farshjerte som i sin nød svarer sin underende sønn. En prøvet Abraham som ved Guds nåde hadde fullført sin reise fra Ur i Kaldea til Karan,  fra Karan til Kanaan og nå fra Kanaan til Moria-landet, for å ofre sin eneste sønn, etter løfte, et barn som var gitt ham av Herren. Et barn som skulle etter Guds eget løfte bli til et stort folk, Guds eiendomsfolk. Abraham hadde bare det ene håp, og dette håp uttalte han med den største møye og hjertes angst for sin undrende sønn: Gud vil selv  utse for seg lammet til brennofferet, min sønn! Vi finner knapt noe ord i vår kjære Bibel som inneholder slikt håp, slik nød og smerte og kjærlighet til Gud som disse ord. Hvordan kunne Abrahams føtter bære ham opp til dette fjell? Han la veden på Isak. Abraham hadde selv den tyngste byrde, et hjerte som ganske ville tynge ham ned i helvete. Djevelen satte på ham med alle sine pilskudd, hvordan skulle han vel kunne klare dette? Isak, ilden og veden! Men ville Gud gi ham et annet offerlam enn Isak? Å for en ulidelig smerte og angst! Jesus Kristus er vel den eneste som har utstått en verre angst da Han i Getsemane svettet ut sitt hellige blod. Jesus Kristus var Guds hellige enbårne Sønn, uten synd og skyld. Abraham var et vanlig syndig menneske.

 

            Den årsak hvorfor han oss skapte, Var idel evig kjærlighet,

            Og da Han så oss helt fortapte, Kom jo Hans egen Sønn herned.

            Rettferdighet mot synden brente Og kjærlighet et middel fant

            Til Adams ætt igjen å hente, Og seg med oss så sterkt forbandt.

                                                                                 Nr..259.     J. G. Wolff

 

Vi ser av vår tekst at Abraham hele tiden hadde det håp til Gud at han ville spare hans eneste løftessønn, for han sier til sine tjenere da de skiltes ved foten av fjellet: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Han bruker ordet vi og dette forteller oss at han bar denne bønn og håp til Gud at Han måtte spare Isak. Men da Abraham løftet kniven over Isak, hadde Abraham alt ofret Isak i sitt hjerte, men da hadde han også bestått Guds prøve, og Gud stoppet ham og viste ham væren som hang fast etter hornene i  kjerret bakenfor ham. Dette er et forbilde på Kristus som offerlam! Kristus tok ikke bare Isaks plass men Han sonet Isak og Abraham og all verdens synd! Han tok den tunge stein fra Abrahams hjerte, å hvilken glede og fryd! Skal tro om ikke Abrahams føtter hadde en lett og liflig gang ned av fjellet sammen med den glade og forløste sønn Isak!

           

Hvem andre kan vel ta syndesteinen fra ditt og mitt hjerte enn Jesus Kristus? Han tar den så gjerne når vi i sann anger og bot kommer til vårt Moria berg og bekjenner for Ham alt det som tynger vårt hjerte. Da letter han våre byrder, ja Han letter våre anstøtssteiner, sorgsteiner, våre angststeiner og alt det som djevelen prøver å frarøve oss hjertefreden ved. Vi kan legge våre barn frem for Ham, våre daglige behov, våre synder, våre anfektelser og våre håp, bønner i sorg og glede. Han bryr seg om oss, Han vederkveger min sjel og fører meg til hvile på de grønne enger for sitt navn skyld. Han vil ikke la den botferdige sjel se undergang, men at den skal leve i evig fryd og glede i Himmelen sammen med alle de hellige for Guds og Lammets Trone. Amen.

                                                                                                Trygve Einar Gjerde.

     

 

 

 

.