Guds Offerlam
1 Mos. 22, 6-13 Så
tok Abraham veden til brennoffert og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han
ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og
sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er
ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil
selv utse for seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre
sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham
alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på
alteret, oppå veden. Og Abraham rakte hånden og tok kniven for å ofre sin
sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! –
og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør
ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din
sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær
som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og
han ofret den som brennoffert istedenfor sin sønn. I Påsken er vi vitne til den største
hendelse gjennom tidene. Det er den største fordi det er Guddommelig og fordi
det er Gud som ofrer sin egen Sønn, den enbårne, til et sonoffer for all
verdens synd. Endatil naturen mørknet og ”skjulte” seg i blyghet for Guds
ansikt for det som hendte. Sådan respekt og ærefrykt utviste hele
skaperverket for dette veldige som rystet hele universet. Forhenget i Templet
revnet fra øverst til nederst da Jesus ropte med høy røst og oppga ånden.
Skilleveggen var tatt bort! Mat. 27, 50 – 51. I våre dager er det blitt
moderne å dramatisere slike bibelske hendelser. Menneskene elsker
underholdning, og de unnser seg ikke for å bruke det guddommelige som emne
for sine dramaer. Der er ingen blyghet! Bare en utrolig frekkhet og
oppsetsighet mot Gud. Å drive skuespill med det hellige er blasfemi og
helligbrøde som de første kristne hatet og advarte for! Vi må gjøre det samme
i dag for det kan koste oss våre sjeler om vi ikke tar dette alvorlig og
advarer der vi blir minnet om å advare. Det
store frelsesunder på Golgata har mange forbilder i Det gamle Testamentet,
men alle er de virket av Gud og peker frem mot Guds Offerlam. Menneskene
Bibelen forteller om tenkte aldri på å drive skuespill om det hellige i den
tid. Nei, i ærefrykt for Gud ventet de på oppfyllelsen av Guds Løfte til Adam
og Eva og videre til våre eldste fedre som Noa, Abraham, Isak, Jakob, Moses
og David. Vår tekst omhandler Guds løfte til Abraham der Han på en smertelig
måte synliggjorde dette for ham. Gud ville vise ham og alle hans etterkommer
hva for en smerte det koster å ofre sin egen Sønn. En ufattelig lidelse, en
ufattelig kjærlighet og en ufattelig nåde! Hvorfor gjorde Gud dette? Jeg tror
at Gud hadde flere hensikter med det. Det var ikke bare Guds forbilde på Hans
egen ofring av sin enbårne Sønn, Jesus Kristus på Golgata. (De lærde tror
Moria berg er den samme høyde som Golgata. I alle fall er Templet bygget av
Salomo på Moria-fjellet. 2 Køn. 3, 1). Gud ønsket å prøve Abrahams tro. Husk
Gud hadde utvalgt Abraham som ”grunnstein” til et folk som skal værre Guds
eiendomsfolk til evig tid. Gud hadde gitt Abraham et hellig Land, Kanaans
land, til eiendom for evig tid. Gud hadde gitt Abraham løfte om en evig
frelse og forsoning for alle mennesker, og dette løfte gjentok Gud etter
Abrahams ”ofring” av sin enbårne sønn Isak, v.18. og sier til Abraham: I din
ætt skal alle folk på jorden velsignes, fordi du var lydig mot mine ord.
Abrahams lydighet var nøkkelen til Guds velsignelse. Det hvilte derfor et
stort ansvar på Abraham, et ansvar han bare kunne bære ved Guds nåde. Kun Én
har båret et større ansvar her på jord, Jesus Kristus, Guds Salvede Messias. Isak sa: Se, her er ilden
og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv
utse for seg lammet til brennofferet, min sønn! Et blødende farshjerte som
i sin nød svarer sin underende sønn. En prøvet Abraham som ved Guds nåde hadde
fullført sin reise fra Ur i Kaldea til Karan, fra Karan til Kanaan og nå fra Kanaan til Moria-landet, for å
ofre sin eneste sønn, etter løfte, et barn som var gitt ham av Herren. Et
barn som skulle etter Guds eget løfte bli til et stort folk, Guds eiendomsfolk.
Abraham hadde bare det ene håp, og dette håp uttalte han med den største møye
og hjertes angst for sin undrende sønn: Gud
vil selv utse for seg lammet til
brennofferet, min sønn! Vi finner knapt noe ord i vår kjære Bibel som
inneholder slikt håp, slik nød og smerte og kjærlighet til Gud som disse ord.
Hvordan kunne Abrahams føtter bære ham opp til dette fjell? Han la veden på
Isak. Abraham hadde selv den tyngste byrde, et hjerte som ganske ville tynge
ham ned i helvete. Djevelen satte på ham med alle sine pilskudd, hvordan
skulle han vel kunne klare dette? Isak, ilden og veden! Men ville Gud gi ham
et annet offerlam enn Isak? Å for en ulidelig smerte og angst! Jesus Kristus
er vel den eneste som har utstått en verre angst da Han i Getsemane svettet
ut sitt hellige blod. Jesus Kristus var Guds hellige enbårne Sønn, uten synd
og skyld. Abraham var et vanlig syndig menneske. Den årsak hvorfor han oss skapte,
Var idel evig kjærlighet, Og da Han så oss helt fortapte,
Kom jo Hans egen Sønn herned. Rettferdighet mot synden brente Og
kjærlighet et middel fant Til Adams ætt igjen å hente, Og
seg med oss så sterkt forbandt.
Nr..259. J. G. Wolff Vi
ser av vår tekst at Abraham hele tiden hadde det håp til Gud at han ville
spare hans eneste løftessønn, for han sier til sine tjenere da de skiltes ved
foten av fjellet: Bli dere her med
eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake
til dere. Han bruker ordet vi
og dette forteller oss at han bar denne bønn og håp til Gud at Han måtte
spare Isak. Men da Abraham løftet kniven over Isak, hadde Abraham alt ofret
Isak i sitt hjerte, men da hadde han også bestått Guds prøve, og Gud stoppet
ham og viste ham væren som hang fast etter hornene i kjerret bakenfor ham. Dette er et forbilde
på Kristus som offerlam! Kristus tok ikke bare Isaks plass men Han sonet Isak
og Abraham og all verdens synd! Han tok den tunge stein fra Abrahams hjerte,
å hvilken glede og fryd! Skal tro om ikke Abrahams føtter hadde en lett og
liflig gang ned av fjellet sammen med den glade og forløste sønn Isak! Hvem
andre kan vel ta syndesteinen fra ditt og mitt hjerte enn Jesus Kristus? Han tar
den så gjerne når vi i sann anger og bot kommer til vårt Moria berg og
bekjenner for Ham alt det som tynger vårt hjerte. Da letter han våre byrder,
ja Han letter våre anstøtssteiner, sorgsteiner, våre angststeiner og alt det
som djevelen prøver å frarøve oss hjertefreden ved. Vi kan legge våre barn
frem for Ham, våre daglige behov, våre synder, våre anfektelser og våre håp,
bønner i sorg og glede. Han bryr seg om oss, Han vederkveger min sjel og
fører meg til hvile på de grønne enger for sitt navn skyld. Han vil ikke la
den botferdige sjel se undergang, men at den skal leve i evig fryd og glede i
Himmelen sammen med alle de hellige for Guds og Lammets Trone. Amen.
Trygve Einar Gjerde. .
|