Nils Peter Wetterlund

Levnetsbeskrivelse 5

De blant konfirmantene som viste åndelig interesse, tok han seg kærlighetsfullt av og holdt ved like ennå i alderdommen kontakten med atskillige av dem. Visse tider samlet leserbarna seg i prestegården. Undervisningen fulgte en nøye utarbeidet plan. Etter hver høymessegudstjeneste ble det holdt prekenforhør med barna. De fleste av de eldre satt igjen i kirken under forhøret. Barna var tillatt å ha med referatbøker og penner for å referere og bedre å minnes hovedpunktene av prekenen. Forsamlingens organist Thunstedt, som under hele den tid W. var i Floda skjøttet tjenesten, førte referat så godt som hver søndag. "Det var så interessant, att han inte kunde lata bli att gøra det", sa han. En av dem som har fått dype inntrykk gjennom regelmessig gudstjenestebesøk, har fortalt hvordan han under mange år søkte klarhet for sin sjel. "Når man arbeider med jorden, har man så god tid att tänka", mente han. "Och när W. predikat, visste han alltid vad han talat om. Först angav han sitt ämne med huvudavdelningar och underavdelningar. Sedan gick han noggrant igenom varje punkt och till slut gav han en sammanfattning av det hela och dessutom kom predikoförhöret. Förstod man då icke, så berodde det verkligen på en själv". Denne mann mener seg ikke å ha kommet til omvendelse før W. forlot Floda.

En annen av kirkegjengerne kom aldri i personlig kontakt med W., men forsømte sjelden en gudstjeneste. Han har fortalt at W. elsket ordet "sanningsmänniska" mer enn "troende". Denne mann ville påstå, at hvor man i Floda fra denne tid traff et menneske som søkte å leve et rettskaffent og hederlig liv, selv om han var et verdensmenneske, så kunne man være nesten sikker på der fantes en innflytelse fra W. Enten var det en av hans konfirmanter eller også hadde det vært en flittig kirkegjenger. Denne mann hadde gjerne villet skrive og fortelle for sognepresten at forkynnelsen i Floda bar frukt, men han kjente seg så ubetydelig og syntes at W. var så stor.

En annen hadde ikke heller stått i personlig forbindelse med W. i Floda-tiden men gått flittig i kirken. "Man kunne ikke la være å gå", forklarte han. "Det var proppfullt i kirken nesten hver søndag. Og så stilt det var. Man bare lyttet for ikke å miste et eneste ord. Det var en slik ånd med prekenen. Årevis etter kunne man huske ulike emner som W. behandlet. "Denna mann började sedan skriva till W. och fick både själv mottaga och förmedlade till andra Floda-born hans själavård”.

En gammel from mann som hadde mottatt mange sjelepleiende brev, både mildt oppmuntrende og strenge, kunne sitere mange Wetterlund-ord og hele stykker av hans skrifter. Ved mindre sammenkomster leste W. ofte følgende sangvers:

Herre, du har lovat giva, Allt det som vår själ begär.

Om vi blott i dig förbliva, och ditt ord uti oss är.

O, så hör då hjärteropet, Giv oss eld- och andedopet.

De fleste av tilhørerne ville som han uttrykte seg, "klyva predikan" (kløyve prekenen). De lyttet til de merkelige uttrykkene og den fengslende fremstillingen, men lot seg ikke gripe i samvittigheten. "Ormtungan är också kluven". / ”Den gamla Adam måste strypas, kosta vad det kosta vill, annars ohjälplig död och undergång". Dette kunne han ropa ut så det ljomet i kirken, idet han drog hånden over strupen.

De små barna hadde W. mye kjærlighet til. Han bad mødrene at de skulle ta de små med, så at de selv fikk komme i kirken. "Dere skal ikke gå ut av kirken med de små barna, selv om de skriker", brukte han å si. "Jag blir inte störd av dem. De äro små änglar som komma mig till hjälp".

Skulle det noen gang ikke være alldeles stille i kirken før gudstjenesten, så kunne man være sikker på å få se prestens store skikkelse i døren til sakristiet. Da ble det dødsstille. Han hadde merket, at en del folk stanset på kirkebakken og ikke kom inn før prekenen skulle begynne. Da valgte han en prekensalme med flere vers enn den vanlige (315). Når salmen begynte, gikk han ut, så på dem som stod der utenfor, gikk en runde rundt kirken og gikk inn igjen uten å si et ord. Etter den dagen gikk folket inn i kirken ved gudstjenestens begynnelse.

En gang kom noen Leksandskullor (jenter) inn i kirken og pratet midt under gudstjenesten. W. avbrøt bønnen og sa: "I Leksandskullor, det är tyst i Floda kyrka när Fader Vår läses!"

Visst var prekenene fengslende og gripende, men de appellerte alltid mer til viljelivet enn til følelsene. Nesten aldri kunne man se tilhørerne rørte til tårer. Prekenen hadde ikke heller gjort et slikt inntrykk som den gjorde, om den ikke stod mot bakgrunnen av et helhjertet kristent liv. "Vad vor hans predikningar", sier man i Floda, "mot hans liv".

Den synd han kanskje mest advarte for var gjerrigheten. Han anvendte da uttrykk som alle forstod, og det ikke gikk å komme utenom. "Två tredjedelar av oss "läsare" hålla mer på tolvskillingen än på sitt eviga liv", kunne han utbryte. Når han så at menneskene gikk i kirken, uten at noen sinnsendring merkes, sa han: "Det måste vara hårda killar till hårda stubbar". Han ble anklaget stundom for sine grove uttrykk og svarte: "Jag har alltid haft för vana att uttrycka fula saker med fula ord".

Han var fordragelig mot ulikt tenkende, bare han fant det oppriktige førstebudssinnet. Men ingenting opprørte ham slik som det "budløse Evangeliet" som lar de kristne stå igjen på det standpunkt som beskrives i Romerbrevets 7. kap. og som legger Åndens Lov utenom oss i Kristi tilregnede rettferdighet. Når han talte over dette emnet, kunne han slå seg på brystet så det dundret og rope: "Här i hjärtat måste lagen skrivas".

Når han anvendte storsleggen og holdt straffetale i anledning av aktuelle hendelser, traff han sikkert og beholdt alltid respekten. I de senere år unngikk han likevel å bedrøve kjente hendelser i prekenen så åpent som han tidligere gjorde, da han innså at saken ikke gagnet så mye.

Til barmhjertighet formante han stadig: "Gå inte til India, när du har fattigdom innpå dig. Men har du hjälpt dina närmaste, sträck dig då gärna till hedningarna". Han var aldri så øm mot noen som mot den som i noe henseende var "satt til side" enten gjennom sinnets svakhet eller gjennom noe lyte. "Dem måste vi särskilt taga hand om", mente han. Det var rørende å høre ham tale om Sandviks-Kristin som kom med lingonbyttan (tyttebærbøtten) på sin pukkel frem til prestegården. "Värker det inte i ryggen, Kristin?" spurte han. "Å, det gör ingenting. Jag får snart en ny", svarte den gamle konen. Hun var alltid fornøgd og hennes største fryd var å få gå til de andre som satt "på sidan om" og ikke selv kunne komme frem til prestegarden. Til dem bar hun alltid gleden om julen.

W. omgikks aldri overfladisk med mennesker. Det har i sannhet blitt sagt, at han ikke oppsøkte sine forsamlingsbarn. Han gjorde det ikke ubedt. Men gjennom fru W.s virksomhet blandt de syke ble han ofte kalt til dem og gikk da gjerne og mange ganger. "Han trängde sig icke på och frågade ut", sa en Floda-bu, "men han drog”. Kom man til prestegården med nød og bekymring, så kunne man være sikker på å få hjelp. "Jag älskar W." sa en gammal Floda-mann. ”Det var nett som om han gjennomskuet en. Jeg gikk ofte og talte med ham på elvebakken. Han ville ikke ha noen samlinger. En og en talte han med menneskene og så sa han dem også hva han tenkte om dem.”

Han var i stort behov av vennenes forbøn. Når han i kirken fikk se en gammel bedende venn i snibbschal (et slags sjal) og sliten, grønn kappe, da åpnet slusene til en høyere verden. Omkring 20 år etter han hadde forlatt Floda sendte han en hilsen til "den gamla trofasta och andestödjande vännen A. som i Floda kyrka jämte andra vänner öppnade himmelen över mig på dess predikstol."

Et sangvers, som ofte ble lest og som av mange fromme i Floda forsamling ennå bevares i minnet er følgende:

Jesus, döda allt hos mig,

Slit mitt hjärta ur mitt hjärta,

Skär det ock med namnlös smärta,

Bär fram ved, o Herre kär,

Och förbränn mig, som jag är,

Att intet kvar må bliva.

Helt jag vill åt dig mig giva.

.