Fornuftstroen Guds fiende

Fornuftstroens motstykke er den levende tro som er skapt/født i hjertet ved Den Hellige Ånd. Den levende tro er alltid blitt hatet av fornuftstroen. En fattig munk i Tyskland, Martin Luther, eide ikke engang en Bibel, men måtte lese i en Bibel som var festet til celleveggen med en lenke. Guds Ord virket så kraftig på Luther at han kom til omvendelse ved Guds dyrebare nådekall og Den Hellige Ånd skapte den levende tro i hjertet.

Luthers tro var av samme ånd og kvalitet som den Jesus talte om i Mat. 17, 20 og 21,12: Dersom I har tro som et sennepskorn, da kan I si til dette berg: Flytt deg herfra og dit, så skal det flytte seg, og intet skal være umulig for eder. Med denne tro som eneste middel tok Luther kampen opp mot djevelen, verden og sitt eget kjød. Men han nøyde seg ikke med det. Hans tro hadde større mål, han tok kampen opp mot Paven og Kardinalene og hele den katolske skjøgekirke. Dette førte til at han også fikk verdens største krigsmakt ved Keiseren på nakken. Luthers eneste eiendom og middel mot denne overmenneskelige makt var troen og en urokkelig tillit til Guds Ord og Hans omsorg. Derfor skrev han også salmen ”Vår Gud Han er så fast en borg”. Overmaktens fornuftstro måtte vike mot Luthers levende, dristige tro. (Luthers fortale til Romerbrevet). Men seieren var ikke Luthers, men Guds. Det hele var Guds verk. Luther var bare en fattig munk og dr. i teologi, som gav alt han eide til dem han så lide nød og trang, og sitt hjerte gav han til sin sjels hyrde og tilsynsmann, Den Herre Jesus.

Luthers tro hates av fornuftstroen den dag i dag. Ja, den hates med en intensitet og styrke som bare satan alene kan frembringe. Derfor har vi nesten ikke kristne prester og biskoper i DNK, en straffedom fra Gud! Dette erfarer den sanne troende hver dag. Peker vi på Guds evige landløfter til Israel, så raser fornuftstroen og sier at det i Nytestamentet ikke finnes noen landløfter, det hele ble avsluttet i Det gamle Testamentet. De har visst ikke lest Luthers preken på 2. Juledag. En får høre beskyldninger som at en er ”spekulativ”, ”erkekonservativ” og lignende ”ærestitler”. Fornuftstroen vil ikke vite av at Guds Ord sier: Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. Jer. 31, 35 – 37. Se også Sak. 8, 6 – 8. For forjettelsen hører eder og eders barn til og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle dertil. Ap. Gj. 2, 39. Men da forjettelsens tid nærmet seg, som Gud hadde tilsvoret Abraham – (Ap. Gj. 7, 17 se også kp.26, 6). Her pekes det på Guds løfter til Abraham i 1 Mos. 15 der også landløftene er gitt, for Messias skilles ikke ut fra landløftene! Paulus gjentar også løftene i Rom. Kp. 9-10 og 11. Gal. 3, 29; 4, 28; Heb. 6, 13-20; 11, 9-16. Joh. Åp. Kp.7 og 20, 9 er også et vitnesbyrd om Guds hellige land Israel. Men aller kraftigst vitner den Herre Kristus om at Guds Ord og løfter står fast til evig tid. Mat. 5, 17-18.

De høylærde teologer som ikke har fått den levende tro i hjertet, er i henhold til Guds Ord fullstendig hjelpeløse, for Bibelen er en lukket bok for dem uten Den Hellige Ånds opplysning. Derfor er de også Guds og Israels motstandere. Luthers første og andrebudstro eier de ikke, derfor heller ikke Luthers frimodighet i åndskampen. De er i djevelens vold uten håp og uten Gud i verden.

Hvilke saligheter, Hvilke herligheter Da å se vi får,

Når de spredte skarer Nu befridd fra farer

Og sitt hjem de når. Jesus Krist, Du som forvisst

Dette under lot forjette, Du det snart utrette!

Ukjent tysk forfatter, 1825.

Snart skal Israels Frelser og Konge sette sine føtter på Oljeberget. Da er Israel i stor nød og fare og er trengt av sine fiender fra alle kanter. Da skal de se opp til Ham som de har gjennomstunget og hele Israel skal bli salig. Halleluja!

Ap. Gj.1, 11; Sak. 14, 4; 9, 16; Rom. 11, 26.

Trygve Einar Gjerde.

.