Om å holde fast på Guds Ord og den sunne lære

Av dr. M. Luther

I religionssaker skal man, når det angår Guds ord og lære, være viss på sin sak og ikke vakle, slik at man også i anfektningens tid kraftig kan bekjenne sin overbevisning og siden ikke behøve å si: «Jeg har ikke ment det slik.» Slik tale er allerede farlig i verdslige saker, men i teologien er den høyst skadelig. - - Når vi først er visse på, at denne lære som vi fører er Guds Ord, så kunne vi og fast bygge på, at denne sak skal og må skje, og ingen djevel skal omstøte den, enda mindre da verden med dens tilhengere, hvor mye de enn raser imot den. Jeg, Gudskjelov, holder min lære visselig for Guds eget Ord og har nå jaget bort av mitt hjerte all annen tro, den hete hva den vil og har nesten overvunnet alle mitt hjertes harde anfektelser som en tid sa: Er da du alene den som har Guds sanne Ord rent, og de øvrige alle tilhope skulle ikke ha det? Der må man sannelig ikke bare være vel fattet og utrustet med Guds Ord, men og selv ha visshet om læren, ellers kan man ikke bestå i kampen. Man må kunne si: Jeg vet forvisst at dette som jeg lærer og tror, er Guds, den høye himmelske Majestets eget Ord og endelige beslutning, og den evige, urokkelige sannhet: alt annet som ikke stemmer overens med det eller endatil strider mot det, er djevelens løgnaktige påfunn, er falskt og uriktig. Alene dette gjør også at når man begynner på en slik dyst, må man bestandig bli ved i de ord: Dere andre farer alltid vill og har urett. Min lære er derimot alene den rette og Guds klare sannhet, i den blir jeg, om og den hele verden sa annerledes. Gud kan ikke lyve; der har jeg Hans Ord som kan verken slå feil for meg eller overvinnes av alle helvetes porter. I tillegg har jeg også den trøst at Gud sier: «Jeg vil gi deg folk og tilhørere som skal anta det. La bare meg rope; jeg vil sørge for deg, hold du bare fast ved mitt Ord!» - Man må være viss på sin lære og den evige sannhet, uten engstelig å frykte for om den blir trodd av folk eller ikke.

Om dette sier Kristus, Joh.8, 46, «Hvem av eder kan overbevise meg om noen synd? Men sier jeg sannhet, hvorfor tror I meg ikke?» - Alle apostlene har med fullkommen overbevisning antatt læren, og Paulus i særdeleshet uttrykker sin fulle og klare forvissning, idet han sier til Timoteus, 1. Epistel 1, 15: «Det er en dyrebar tale, og aldeles verd å mottas, at Jesus Kristus kom til verden for å gjøre syndere salige.» For troen på Gud ved Kristus må være viss og fast, så den gjør samvittigheten glad og stiller den tilfreds. Og Peter sier i sin 2. Epistel 1, 19: «Og så meget fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akt på som et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen rinner opp i eders hjerter.» - Når man har denne visshet, så har man seier over djevelen, men er man ikke viss, da er det ikke godt å disputere med ham.

Jeg vil bare ha Guds Ord, og spør ikke etter noe jærtegn, begjærer ei heller syner; ja ville ikke tro noen engel, som lærte meg annerledes enn Guds Ord. Jeg tror alene Guds Ord og gjerninger; for dette Ord har bestått siden verdens begynnelse og har aldri feilet; og jeg har i sannhet erfart at det går slik som Guds Ord sier.