Guds rettferdighet og menneskets egenrettferdighet

                                                  11.s. etter trefoldighet.

 

            Men han sa også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet andre: To mennesker gikk opp til templet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer eller og som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!

            Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes. Luk. 18, 9 - 14.

            Å stole på seg selv.

            Jesus sier i dagens tekst at Han fortalte denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige. Vi forstår av dette at når det var så viktig for Ham som var Sannheten å advare for dette, så har det evighetsperspektiv over seg. De som stoler på seg selv i sin salighetssak, går evig fortapt, de får sin velfortjenete lønn i helvete og ildsjøen. Deres selvkløkt vil de da i evigheters evighet kjenne og erfare lønnen av. De vil hver dag og stund forbanne sin egenrettferdighet og selvkløkt. De vant seg så mange «gode» og rosende erfaringer i livet, som ble til idel forbannelse i evigheten. De stolte på sin kjærlighet og den avlet evig hat i helvete. De stolte på sin klokskap her i tiden og den ble til evig dårskap. De stolte på sin vennlighet og overbærenhet, men det ble til idel eder og galle. De stolte på sin glede og fromhet, men det ble evig sorg og grusomhet. De stolte på sin ærlighet den ble til evig samfunn med løgnens far, djevelen. De stolte på sin rettferdighet og forkastet Guds rettferdighet, det førte dem til evig samfunn med de urettferdige som må lide gråt og tenners gnissel i evigheters evighet.

            Å forakte andre.

            Frelseren peker her på hvor farlig det er å forakte andre, selv den ringeste og syndigste person. Hvorfor er det så farlig? Jo, sier Frelseren: Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! For med den dom I dømmer, skal I dømmes, og på den måte I måler, skal eder måles igjen. Mat. 7, 1 - . Hva vet vel du og jeg om Herren vil gi nåde til omvendelse for disse? Fariseeren som så med forakt på andre mennesker som ikke hadde oppnådd en slik grad av moral som han selv, og i særdeleshet tolleren, han dømte seg selv rettferdig fremfor dem. Han så hen til sine gode gjerninger og glemte at det var Guds bevarende nåde som hadde hindret ham i å falle i de andres grove synder. Men denne fariseers dom og selvrettferdighet ført ham inn i forakt for andre, og den aller største synd, hovmodssynden, som er synd mot Guds første bud: Du skal ikke ha andre guder foruten meg. (Det vil si:)Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. (2 Mos. 20, 3 - 6)  Fariseeren «laget» et bilde av seg selv og satte det opp som norm for alle andre mennesker. Slik tilba han seg selv og foraktet Gud og sin neste. Men det er Guds bilde (Hans hellige Ord) vi skal sette opp som norm både for oss selv og andre. Det må bli min og din nød at vi altfor lite strekker oss opp mot dette bilde. At vi altfor lite tilber Gud i ånd og sannhet. Jesus er sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham. (Joh. 14, 6) Den Hellige Ånd vitner om Kristus og er en veileder til hele sannheten. (Joh. 16, 13) Gud har et inderlig ønske for alle mennesker, nemlig det at det tapte gudsbillede må bli igjenopprettet i deres hjerter ved en sann levende omvendelse, anger og bot over synden og en inderlig lengsel å bli vår Herre Jesus Kristus mest mulig lik.

            Å være rettferdig for Gud.

            Å bli eller å være rettferdig for Gud er den største og edleste gave Gud kan gi et menneske. Derfor er også læren om rettferdiggjørelsen den høyeste og største artikkel i kristenheten og den kalles den saliggjørende orden. Den beskriver kort hvordan et menneske steg for steg av Guds Ånd blir ført inn i samfunn med Gud, de små barn ved Ordet og vannet som kalles dåp, eller å bli begravet med Jesus Kristus. For de som er falt ut av sin dåpspakt eller de som aldri har vært døpt men levet som hedninger der må Gud ved sitt Ord og sin Ånd virke sann syndserkjennelse og syndenød i hjerte slik at troen som er en medvirkende årsak til dette, (den forberedende Guds nåde) får mer og mer plass i hjertet. Mennesket vil da ved Guds nåde blir ført over fra syndestand til nådestand, så fremt det gir rom for Guds nådekall til omvendelse bot og bedring, herved skjer igjenfødelsen (Wetterlund kaller det Den Hellige Ånds ruging over hjertet!) og Gud tilregner den botferdige og angrendes synder sin dyrebare forløsning og syndsforlatelse i Jesus Kristi fullbrakte frelsesverk på Golgata kors. Dette er så stort og dyrebart for mennesket at det aldri mer blir som det tidligere var utenfor samfunnet med Gud. Et nytt åndelig liv er født i hjertet, alt er blitt forandret - se, alt er blitt nytt! Halleluja! (2 Kor. 5, 17)

            Nåde som betyr gratis, er blitt et stridens eple når det gjelder Guds frelsende nåde. De lærde teologer som stoler på sin forstand turer her blindt frem og sier at når nåde betyr gratis så er alle mennesker frelst og har fått del i Jesu Kristi fullbrakte frelsesverk. Teologene i Den norske Synode i Amerika lærte i fullt alvor at: «Sjelene ligger i helvete med tilgitte synder!» En grusom vranglære! Professor Stub i Den norske Synode sier: «Vi har kjempet for at Guds frie og uforskylte nådes-evangelium kun fremsettes uden nogen forsiktig tilsløring, uden nogen velment betingelse.» En farlig vranglære som har ført mange sjeler i helvete. Hvordan kunne disse lærde menn ta så skammelig feil om Guds nåde? Jo, de ga ikke akt på hva Gud selv sier om sin nåde og setter opp som betingelse for å bli delaktig i den! Hør hva det står: Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet. I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet. Es. 26, 10. For den Herre Gud er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter dem intet godt som vandrer i fullkommenhet (oppriktighet). Sal. 84, 12. For Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og drog ut i krig mot Israel, for at de skulle bli slått med bann og ingen nåde få, men ødelegges slik som Herren hadde befalt Moses. Jos. 11, 20. Den gode får nåde hos Herren, men den som farer med svik, blir fordømt. Sal. Ord. 12, 2. Betrakter vi 2 Mos. 33 så ser vi at Guds nåde mot Moses også hadde sin klare betingelse. Moses ble ved Guds nåde ydmyket, og Gud talte til Moses ansikt til ansikt v.11 og 4 Mos. 12, 8, derfor kunne også Guds nåde og barmhjertighet hvile over ham, og det var ved troen (Heb. 11, 23 - 29, men husk det var Guds fortjeneste fra først til sist. Vi mennesker kan aldri fortjene noe av Gud, men får ikke Gud ved sin Ånd virke troen i oss, som er betingelsen, så kan Han heller ikke gi oss sin frelsende nåde: For Guds saliggjørende nåde er åpenbart for alle mennesker, og den oppdrager oss til å forsake ugudelighet og de verdslige begjæringer og leve tuktig og rettferdig og gudelig i denne verden, osv. 2 Tit. 2, 11 - 12. Gud står den hofferdige imot men den ydmyke gir han nåde. 1 Pet. 5, 5. (Luk. 14, 11; 18, 14). Det var dette ord som ble åpenbart på fariseeren og tolleren. Den ene gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus den andre ikke. Den ene rettferdiggjorde seg selv og ble fordømt! Den andre fordømte seg selv og ble rettferdiggjort. Den ene gikk i rette med Gud og mennesker og mistet sin rett. Den andre gav Gud rett og fikk sin himmelske del og rett av nåde! Det er ikke noe som er så farlig som å forvende Guds frelsende nåde og gjøre den allminnelig. Det har mange gjort, særlig når det gjerder Paulus sine velsignede brever som i sannhet er en stor Guds nåde mot de botferdige syndere, for ingen har som han vist oss Guds godhet og nåde. Måtte vi bare skikke oss slik at denne nåde ikke ble forgjeves, og det kunne Paulus frimodig vitne: Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde som er skjenket til meg, har ikke vært forgjeves,-- 1 Kor. 15, 10. Ja, måtte den ikke være forgjeves for noen av oss, men bøye våre hjerter til Herren i søt botferig gråt over Hans uendelige nåde og barmhjertighet. Gud gi oss å leve i hellighet, slik at Kristus må bo ved troen i våre hjerter! (Ef. 3, 17) Han må ikke bare være en gjest som mange synger om i enkelte sanger, men «fastboende». Englene er vel gjester, men Frelseren må ved sin nåde og den tro Han har skapt ved sin Ånd, bo der alltid! Amen.

                                                                                                     

Trygve E. Gjerde