Rettferdiggjørelsen

Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak.

Fra Christian Scrivers Sjeleskatt.

Del. 1.

Fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovens gjerninger, men ved Jesu Kristi tro, så trodde også vi på Jesus Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av Kristi tro og ikke av lovens gjerninger; for intet kjød skal bli rettferdiggjort av lovens gjerninger. Gal. 2, 16.

Erfaringen lærer oss hvilken forgjeves møye en gjør seg, om en søker syndenes forlatelse og forsikring om Guds nåde utenfor den eneste Nådestol, Kristus. Det fortelles av troverdige forfattere om Dr. Creuzenach, en gudfryktig mann i Wien, at han hver dag leste messe, gav mange almisser, fastet tre ganger om uken og opprettet et eget hus for ulykkelige falne kvinner der i byen, som ville vende om fra sitt onde levnet. Men da denne mann skulle dø og søkte etter hvile for sin sjel og forsikring om sin salighet, holdt han frem for Gud det ene etter det andre, men da ikke noe ville hjelpe eller kunne stille hans hjerte tilfreds, sa han til slutt med tårer: nå, så hjelpe da «Gud være meg synder nådig for Jesu Kristi skyld!» deretter sovnet han salig inn. Slik går det med mange andre som ikke er rett underviste i denne høyst viktige sak. Når duen ser at alt er oversvømmet med vann, og den ikke finner noe hvilested for sin fot, så iler den tilbake til den ark som Gud har lagt ned sin nådefylde i.

Akk, min Herre Jesus! Forbarm deg over dem som i villfarelse og mørker flyr frem og tilbake! Rop til deres hjerter: Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min skyld! Akk, hvorfor ville vi forlate den levende vannkilde og hogge oss brønner og dø av tørst, før vi får dem ferdige, brønner som, om de også blir ferdige, likevel vil være sønderbrudte og ikke kunne holde vann? (Jer. 2, 13) Hvorfor ville vi tenne lys om middagen, når solen står høyest på himmelen? Hvorfor ville vi gå og tigge, mens Guds nådes rikdom tilbys oss og står åpent for oss i Kristus, i hvem vi på grunn av Hans blod har forløsning, nemlig syndernes forlatelse? (Ef. 1, 7) Hvorfor ville vi kaste bort Guds nåde? Nei det ville vi ikke, den skal være oss kjærere enn all verdens gull og sølv, perler og edelsteiner. La andre velge hva de ville, vi velger Guds nåde i Kristus Jesus og søker alene i den våre synders forlatelse, vår rettferdighet og salighet. Dette skall vi omhandle denne gang, Gud velsigne vårt forehavende og lede det til sin nådes pris og forherligelse som til vår sjels glede og oppbyggelse på grunn av Jesus Kristus! Amen.

Læren om en stakkers synders rettferdiggjørelse for Gud er uten tvil den kristelige religions hovedartikkel. For om den enn kunne synes å måtte stå tilbake for den om den Treenige, evige, allmektige, allvise, allgode og barmhjertige Gud, så må man likevel gjøre forskjell mellom hva som betraktes med hensyn til oss. Læren om Gud og Hans ubegripelige majestetiske vesen ville være mer skrekkelig enn gledelig for oss stakkers syndere, dersom Han ikke også hadde åpenbart seg som den der vil ta oss til nåde, forlate oss våre synder og gjøre oss rettferdige og salige i Kristus. Derfor sier man med rette, at denne lære er den sanne himmelske sol, utenfor denne er det ikke noe annet enn helvetes mørker. Den er den evangeliske Kirkes klenodie, helligdom og hjerte. Den er et kort utdrag av hele Den Hellige Skrift, dens kjerne og stjerne. Den er alle kristnes høyeste trøst i livet og døden. Den er roten til et gudfryktig og begynnelsen til et himmelsk og evig liv. Alle andre lærepunkter er likesom tjenerinner og brudepiker som oppvarter Brudgommen Kristus og Hans Brud (den troende sjel) og gjør tjeneste ved deres bryllup. På den andre side er de liksom stjernene som vel lyser og blinker om natten, men taper sitt skinn når solen står opp. Denne lære inneslutter i seg de kristnes ypperste visdom, største kraft og høyeste lykksalighet. Derfor bestreber vi oss med rette for så vidt som det i denne skrøpelighet er mulig å fatte den til gagns og komme på det rene med det. Denne lære vil vi nå etter den nåde Gud gir oss, søke å fremstille tydelig ved den tekst vi nå lese opp og andre steder i Skriften.

Apostelen taler med stor sikkerhet og frimodighet og med stort alvor om dette i vår tekst. Vi vet, sier han, at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovens gjerninger, men (kun) ved Jesu Kristi tro (ved troen på Jesus Kristus). Den hellige Paulus har kort forut fortalt at han hadde funnet det nødvendig til skarpt å irettesette apostelen Peter i Antiokia, og derfor holder de lærde fortolkere for at Paulus beroper seg på den hellige Peters eget medvitende og vitnesbyrd, som om han ville si: Vi er jo nå alle fullt forvissede og av Den Hellige Ånd underviste og overbeviste om at vi bare kunne og skulle bli rettferdige og salige ved troen og Jesu Kristi nåde. Vi minnes jo ennå godt den alminnelige kjennelse, som de hellige Guds menns forsamling i Jerusalem på grunn av Den Hellige Ånds drift avsa og som du selv, min kjære Peter, talte over og uttalte, nemlig at Loven er et åk som verken våre fedre og ikke heller vi har klart å bære, men at vi tror å bli salige ved den Herres Jesu nåde, på samme måte som og de. (Ap. Gj. 15, 10 - 11) Hvorfor skulle vi da søke i Lovens gjerninger hva vi allerede hadde i troen? Eller hvorfor skulle vi frykte for med lære og levnet fritt å bekjenne, at vi ikke lenger er bundet til Loven og lydigheten mot den, for derved å bli rettferdige og salige? Skulle vi, mennesker til behag, krenke og fornekte vår frihet, som vi har oppnådd i Kristus på grunn av troen? Osv.

Vi har imidlertid flere lignende vitnesbyrd av den hellige apostel, der han uttaler seg med stor frimodighet og uten ringeste tvil om denne sak. Derfor sukker vi (og er av de anførte grunner forvisset om) at mennesket blir rettferdiggjort av troen, uten Lovens gjerninger. (Rom. 3, 28) Slik visshet beviser han også i gjerningen og utøvelsen, når han for seg selv eller andre vil dra nytte av læren om rettferdigheten av troen, slik som en i særdeleshet ser av slutten på det 8. Kap. i brevet til Romerne, hvor han i sitt hjertes fulle forvissning om denne sak trosser djevel, død og helvete og sier: Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død. - - Hvem skal kunne skille oss fra denne Kristi kjærlighet? - - Jeg er viss på at ingen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8, 33-35 og 39)

I brevet til Filippenserne taler han med hensyn til troens rettferdighet som han eier i Kristus og i Hans kunnskap, helt foraktlig om Lovens rettferdighet, akter alt hva han noen sinne har hatt utenfor Kristus for tap og skarn og begjærer ikke noe annet enn å lære sin Jesus mer og mer å kjenne og på grunn av Ham å ha den rettferdighet som av Gud tilregnes troen. (Kap. 3, 7 - 9) Til dette hører også det ord: Det er en troverdig tale og aldeles verd å motta (og gripe med vårt hele hjerte), at Kristus Jesus kom til verden for å gjøre syndere salige. Jeg vet på hvem jeg tror, og er viss på at han er mektig til å bevare det jeg har nedlagt hos ham til hin dag. (1 Tim. 1, 15; 2 Tim. 1, 12)

Forts. neste nr.