En kort beskrivelse over Johan Arndts

og Hans Nielsen Hauges endelikt

 

Når det gjelder Johan Arndts sykdom og legemssvakhet, så har han hele vinteren og foråret før hans salige endelikt merket en stor matthet, og på grunn av det ikke kunnet sove skikkelig. Likevel har han alltid selv forrettet sitt embete, noen få dager unntatt. Men den 3. mai ble han sengeliggende. På denne dag holdt han også sin siste preken og det fra den 126. Salme: Da Herren vendte Sions fangenskap om, var vi som drømmende. Da han var kommet fra kirken, sa han til sin hustru: Nå har jeg holdt min likpreken. Men hva det har vært for en sykdom, det vet alene Gud. Så vidt et menneske kan dømme, har det i begynnelsen sett ut som om en betennelse hadde satt seg i halsen hans, og selv om det senere ble noe bedre med det, så han kunne tale bedre, er likevel lungen blitt skadet, så at han bare med stor anstrengelse har kunnet puste, og dessuten har en hissig feber  slått seg til  så at han stadig hadde en sterk hete å dras med. På grunn av dette har han på kort tid mistet sine krefter helt. Siden han  merket at det lakket mot enden med ham har han den 9. mai kl. 6 om morgenen latt hente sin skriftefar, Hr. Wilhelm Stork, til seg, og av ham ønsket å få den hellige nattverd. Derfor har han straks latt seg hjelpe opp av sengen og satt seg på en stol, hvor han med andakt gjorde sitt skriftemål, ønsket den hellige avløsning og etter at den var tilsagt ham, mottok han det høyverdige Alterens sakramentet, i nærvær av sine kollegaer og andre venner. Siden han stadig vekk ble mer skrøpelig og svak talte hans skriftefar talt til ham med de beste trøstespråk fra Den Hellige Skrift, disse hørte han på alle sammen med andakt, men ikke bare det, han for det meste sa selv slutten på dem. Hans skriftefar sa mellom annet disse ord til ham: Jeg tviler ikke på at liksom han inn til nå aldri har vært hengitt til noen villfarelse som strider mot Guds Ord, men alle tider (slik som hans Testamente sier) er blitt fast og bestandig ved det rene, klare, pure Guds Ord, ved profetenes og apostlenes skrifter og den første uforandrede Augsburgske Konfesjon og Formula Concordia og alvorlig av innerste hjerte hatet og forkastet alle motstridige lærdommer, han har jo da også likeledes (etter samme ordlyd i hans Testamente) villet, selv uten min påminnelse, forbli ved den samme tro og lære like inntil sin siste ende, da har han til dette også svart: Ja, og det samme noen ganger gjentatt. Selv har han også med mange bibelord og bønner befalt seg den gode Gud i vold, og den samme kveld som han døde ba han iblant slik fra den 143. Salme: Herre, gå ikke i dom med din tjener, på dette ble det svart ham: Det stod (Joh. 5) at, den som hørte Kristi Ord og trodde den, som Ham utsendte, hadde et evig liv og kom ikke til Dommen. Etter dette falt han straks i litt søvn, og da han våknet opp igjen slo han sine øyner opp og sa de ord fra Joh. 1: Vi så hans herlighet, ja en herlighet, som den Enbårnes av Faderen, full av nåde og sannhet. Da spurte hans hustru ham om når han hadde sett denne herlighet? Svarte han: Nå så jeg den; Eia! Hvilken herlighet? Er det som intet øye har sett, intet øre hørt, og ikke er kommet i noen menneskers hjerte! Denne herlighet har jeg sett. Av dette er det klart nok med hvor stor kraft Den Hellige Ånd har bodd i hans hjerte, og i dette oppvakt idel trøst, fred og glede. Den samme kveld etter at klokken hadde slått åtte, spurte han hva den slo? Da den slo ni spurte han igjen om hva den slo og da man svarte ham: Den slo ni, sa han straks deretter: Nå har jeg overvunnet. Dette var hans siste ord; for deretter har han ligget stille inntil klokken halv tolv, da han søtt og salig hensov den 11. mai år 1621 (På denne dag inntraff det en merkelig solformørkelse), i en alder av 66 år, i det 38. år av hans prekeembete og ekteskap, hvilket han hadde levd sammen med sin hustru, uten barn, men likevel kristelig og fredsommelig.

 

           

 

Hans Nielsen Hauges avskjed med denne verden

 

Hans Nielsen Hauges seneste år var ikke lite formørket ved bevisstheten om at det etter hans bortgang ville oppstå mye strid mellom hans gamle venner. Han bad om ikke å oppleve striden, og  Gud hørte ham. Forargelsen våget seg ikke frem så lenge han levde.

 

Imidlertid gikk hans sykelighet etter hvert over til en kraftløshet, som bare sjelden tillot ham å forlate sengen. Han merket at enden nærmet seg, derfor skrev han sitt «Testamente til sine venner», at de etter hans død kunne ha et formaningsord fra ham til befestelse og veiledning. Endelig slo forløsningsstunden. Om våren 1824 tiltok hans mange slags sykdommer slik at han i 14 dager så godt som uavbrutt måtte holde sengen. En søndags morgen hadde han fått en så sterk brystkrampe, at han bare med stor vanskelighet kunne få et ord over sine lipper, så han utover dagen og den følgende natt neste ikke talte noe. Så merket hans hustru, som stod ved hans dødsseng, at han arbeidet med å si noe han ønsket skulle bli forstått, og hun sa da: gid jeg kunne forstå det! Han sier da så høyt at alle tilstedeværende kan høre det: «Følg Jesus!» Og kort etter utbryter han med et gledesuttrykk i sitt ansikt: «O du evige, kjærlige Gud!» Da så han hustru sa: «Han vil visst ta deg til seg nå», svarte han: Ja, hvorpå han bad alle som stod rundt ham, å be med seg. Og så kom Herren og tok sin tjener hjem. Han gikk bort mandagen den 29. Mars, kl. 5 om morgenen, 53 år gammel. «Hans liv hadde gått hen under formaninger til omvendelse og gudsfrykt, med formaninger på sine lepper om å elske og følge Jesus bleknet han i døden». Støvet ble begravet på Akers kirkegård, hvor en av hans venner har reist en minnestøtte på hans grav. Men rundt i hele landet sørget tusener, som i den avdøde hadde tapt den åndelige far og en broderlig venn.