Paul Gerhardts levnetsbeskrivelse

Hva hans Familiebibel forteller oss

Del. 2. Fortsettelse fra f. nr.

Før Paul Gerhardt av Herren ble kalt til tjener i Hans Vingård hadde han i lengre tid vært huslærer i advokat Andreas Bertholds hus i Berlin. Her ble han kjent med Anna Marie Berthold, som var hans elev, og under hans opphold i huset vokste opp til en skjønn, yndig jomfru. I år 1655, da Gerhardt allerede hadde vært prest i flere år, førte han den fromme Anna Marie hjem som sin ektefelle. Hun ble en trofast hustru for ham som delte glede og sorg med sin mann, en rett medhjelp for ham.

Det deiligste uttrykk for Anna Mari Gerhardts fromme, gudhengivne sinn og inderlige hengivenhet for sin mann og sine barn, har vi i hennes opptegnelser i husets Familiebibel hvor hun i en slags dagbokform har opptegnet de viktigste begivenheter eller merkedager i sitt liv. Her kan vi lese inn i henne eget hjerte, se hennes glede og sorger, sukk og tårer.

11. febr. 1655, søndag Septuagesima. Den ærverdige prost Vehr innvidde i min salige fars hus mitt hjertes pakt med min kjære Paul Gerhardt. «Glede eder, bli fullkomne, forman hverandre, vær ensinnede, vær fredsommelige, og kjærlighetens og fredens Gud skal være med eder».

Dagen etter avreise og ankomst til Mittenvalde. «Herren bevare eders inngang».

17. mai 1656. Vårt første barn, Maria Elisabeth, fødtes på min egen fødselsdag. - «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. Han har gjort store ting imot meg; for han er mektig, og hans navn er hellig». Å, hvor usigelig lykkelig Herren kan gjøre oss arme mennesker.

14. jan. 1657. Vårt barn, Maria Elisabeth, døde neppe 8 måneder gammelt. Herre, hvorfor tar du ifra meg mine øynes lyst og mitt hjertes glede? Likevel, jeg vil ikke klage og gråte. Sov godt mitt barn i din siste lille seng! Få og onde var ditt livs dage, du kjære bortflyktende gjest på jorden! «Herren gav, Herren tok, Herrens Navn være lovet». Job. 1.

28. april 1657. Min kjære svoger, presten Joachim From døde, 62 år gammel. Forsak ikke kjære søster; Gud er enkers og faderløses Far. Så lenge jeg og min kjære Gerhardt lever, skal du og dine barn ikke lide noen nød. «Salige er de tjenere, som Herren finner våkne, når han kommer». Luk. 12.

18. mai. 1657. Min kjære ektefelle blir kalt som prest til Nicolai-kirken i Berlin. Akk, kjære fedrenehus, jeg skal se deg igjen; fra den fremmede stad kommer jeg igjen til mitt hjem. Hvor Herren er nådig og god. «Av Herren er dette skjedd; det er underlig for våre øyne». Sal. 118.

12. jan. 1658. Vårt andre barn, Anna Katharina, fødtes, døptes den 15. der etter. Herre så har du atter legt de sår som du slo. Akk, velsign dette barn for oss, om det er din vilje! «Det er ikke min Faders vilje, som er i Himmelen, at en av disse små skal fortapes». Mat. 18.

25. mars 1659. Vår lille Anna Katharina bæres til sitt siste sovekammer. Akk, skal jeg da være som en, der berøves sine barn? Herre, hvorfor tukter du meg så hardt? Hva har jeg forskyldt dette ved, at du forvandler også denne glede til smerte? Min Gerhardt trøster meg og sier: Hvorfor gråter du? Hun er ikke død men hun sover. Ja, det sover, men det sover så tungt, at modersrøst ikke lenger kan vekke det! Jeg vet det Herre; du har makt til å gjøre med ditt hva du vil, men la meg få lov til å gråte og klage! «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke , for Guds rike hører sådanne til» Mat. 10.

30. nov. 1660. Vårt tredje barn Andreas’ fødsels og dødsdag. Liv og død, glede og smerte, opphøyelse og fornedrelse. Alt sammen på noen få timer! Herre du vet hva et morshjerte kan bære; derfor vil jeg legge hånd på munn og tie. Du har sagt: «En kvinne, når hun føder har prøvelser, fordi hennes time er kommet; men når hun har født barnet, kommer hun ikke mer den trengsel i hu for glede over, at et menneske er født til verden». Ja, Herre trengselen er over; men bedrøvelsen vil ikke vike. Må jeg ikke si som Jakob: Josef er ikke mer og Benjamin vil I tage fra meg, over meg kommer det alt sammen». 1 Mos. 42. Herre, nå vet jeg det, jeg er ikke verd at et barn kaller meg mor. Akk, forlat meg mine synder, - men mitt hjertes angst er stor, riv meg ut av min nød!

25. aug. 1662. Herren har forbarmet seg over min elendighet og ikke sett hen til min syndeskyld. I dag ble vårt fjerde barn , Paul Fredrik, ved den hellige dåp opptatt i samfunnet med Kristus. Min glede er større enn min takk. Vel er mitt legems svakhet stor, min kraft er brutt! Jeg gråter i stillhet, når mitt barn ligger ved ammens bryst og ikke ved moderbrystet. Og likevel er det mitt barn! Herre, ville du la meg beholde dette barn! Ikke som jeg vil, men som du vil. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal og alle disse ting tillegges eder.» Mat. 6.

23. okt. 1664. Nå er du inngått til din Herres glede, min dyrebare, salige Far: I dag har de båret deg, du fromme tjener, inn i ditt dødskammer. Ta ditt barns takknemlighet med opp og hils min kjære salige mor. Akk stundom kommer det for meg som om jeg snart skulle se eder igjen, I gode salige foreldre! Herrens vilje skje. «Min far og min mor har forlatt meg, men Herren skal samle meg til seg». Sal. 27.

6. febr. 1665. I dag fører vi vårt femte barn Andreas Kristian, ved den hellige dåp hen til den Herre Jesus. Den barmhjertige Gud forlate meg min synd, - men min glede er vemod og sorgfullhet. Jeg vet at jeg ikke får beholde dette barn. Jeg kjenner det på den dødsspire som hviler i mitt legeme. «Hva som er født av Gud, overvinner verden, og vår tro er den seier, som har overvunnet verden». 1 Joh. 5.

24. sep. 1665. Sov vel min lille Kristian, jeg visste jo, at din vugge var redet i Himmelen. Nå ligger du og sover hos dine tre søsken og deres besteforeldre. Hvor de vil bli glade når du kommer, men din mor gråter! Din hånd, o Gud, er ennå ikke blitt for kort til å tørre disse tårer. Se Herre, ennå har vi beholdt et barn og beholdt det lengre enn de fire andre ble hos oss. Skal dødsengelen ennå engang komme i vårt hus - - Herre send ham da til meg, jeg er svak og trett. «Etter din frelse bier jeg, Herre!» 1 Mos. 49.

6. febr. 1666. I dag er min kjære ekteherre avsatt fra sitt embete. Også denne prøvelse i tillegg! Min kraft er ringe, men Herren vet jo, hvor mye jeg kan bære. Hold ut, min Gerhardt, skam deg ikke ved Kristi Evangelium, og avlegg alltid den gode bekjennelse for mange vitner. Jeg følger deg i elendighet, i ørkenen, i nød og død. Frykt ikke for dem, som vel kan slå i hjel legemet, men ikke kan drepe sjelen. Gerhardt, jeg vet, du rose deg aldri, for du er saktmodig og ydmyk av hjertet, men ros deg nå lydelig, ros deg av den Herre Jesus Kristus. Bli ved i troskap, se ikke på meg og vårt barn, uten Guds vilje faller der jo ikke en eneste spurv ned av taket, vi skal ikke dø av hunger. Hold ved min Gerhardt, inntil du er kommet til Sions berg og til den levende Guds Stad, til det himmelske Jerusalem, til englenes mange tusener og til de førstefødtes menighet, hvis navn er skrevet i Himmelen, og til Gud, som er alles Dommer, og til de fullkomne rettferdiges ånder og den nye Pakts Midler Jesus. Gud signe deg, min Gerhardt, nå føler jeg hvor stor du er, og hvor ringe jeg er, jeg din arme tjenerinne.

27. febr. 1668 I går kveld spyttet jeg litt blod, som forskrekket mine slektninger mye. Jeg søkte å berolige dem, fordi jeg ellers ikke følte noe ondt. Men i dag merker jeg det - mine krefter svinner for hvert øyeblikk. Gjennom mine lemmer går en uhyggelig gysen, som gjør meg kald. Det er vel det bud som kaller meg bort herfra. Skal det så være, Herre, så gi du, at jeg må beseire mitt hjertes svakhet. Deg anbefaler jeg min kjære ektemann og mitt eneste barn, som du av stor nåde har latt meg arme, syndige kvinne beholde. I dine hender befaler jeg sjel og legeme. Jeg kan ikke mer, hånden skjelver. «Å leve er meg Kristus og å dø en vinning». Fil. 1.

Anna Marie Gerhardt hadde rett, det var dødens bud til henne hun merket. I sin siste stund bad hun sin mann lese den herlige salme han har forfattet: «Her ser jeg da et Lam å gå,» som han gjorde under mange tårer. Etter å ha tatt avskjed med sine, gikk hun derpå inn i den evige hvile. 36 år hadde hun levd her nede.