Rettferdiggjørelsen
Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak Fra Chr. Scrivers Sjeleskatt Del. 3. Etter
at apostelen nå aldeles har utelukket Lovens
gjerninger fra denne høyst viktige sak, så tilskriver han troen alene
menneskets rettferdiggjørelse. Etter
det vi vet, sier han, at et
menneske blir rettferdiggjort ved troen på Jesus Kristus, så har og vi trodd (eller:
tror og vi) på Jesus Kristus at vi
måtte (eller: må) bli
rettferdiggjorte ved troen på Kristus. På lignende måte uttrykker han seg
også andre steder. Guds rettferdighet (rettferdigheten
for Gud) ved Jesu Kristi tro, til alle
og over alle som tror.- Gud alene er rettferdig og gjør den rettferdig, som
er av Jesu tro. Derfor slutter vi at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovens gjerninger.
(Rom. 3, 22, 26 og 28) For I er blitt
salige av nåde, ved tro, og det er ikke av eder selv, det er en Guds gave,
ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef. 2, 8 - 9) Rettferdigheten kommer ikke av loven, men
ved troen på Kristus; rettferdigheten blir av Gud tilregnet troen. (Fil.
3, 9) Dette er nå den hovedsak vi skulle handle om, ja hele kristendommens rette høyde. Derfor blir det høyst
nødvendig at vi med den dypeste ærbødighet i overensstemmelse med Guds
hellige Ord videre søker å belyse den
og å vise ikke bare hvorfor Skriften tilskriver troen alene rettferdiggjørelsen, men også hvorledes vi skulle
føre oss denne høyst trøsterike og oppbyggelige lære til nytte. For dette er den grunnvoll som alt det følgende i dette verk like til enden
hviler på. Dette er den kilde som all trøst for den bedrøvede sjel og
engstede samvittigheter flyter fra. Dette er det lys som opplyser hjertene.
Der ligger roten til et hellig og
velbehagelig liv for Gud skjult. I dette bor den kraft, som overvinner alt
kors og all trengsel og til sist forsøter dødens bitterhet. Det
er merkelig at apostelen nesten alle steder setter Jesu Kristi navn ved siden
av troen. I vår tekst (Gal. 2, 16) nevner han tre ganger troen og føyer
stadig Den Herre Jesu Kristi navn til, uten tvil for å tilkjennegi hvor fra
troen har det store fortrinn, den kraft og verdighet å rettferdiggjøre den
syndige sjel, nemlig derfra, at den
griper og fatter Kristus alene, henger og holder seg til Ham og tilegner seg
den korsfestede Jesus Kristus med Hans fortjeneste og blod. Sagt i korthet:
Troen er det eneste middel på vår side som vi kommer i samfunn og forening
med Kristus ved, i hvilken forening all vår rettferdighet og hele salighet
består. Derfor kan troen også med
rette gjøre krav på den ære at rettferdiggjørelsen tilskrives den alene.
(Uthevet av red.) For nå å forklare
dette, må vi betrakte rett Jesus Kristus, som troen griper og forener med
sjelen og derved rettferdiggjør og
saliggjør den. Denne betraktning kunne vi fremsette, 1. Med hensyn til Gud. Om
Ham sier Skriften , at Han straks i begynnelsen lovet den falne menneskeslekt,
kvinnens sæd, som skulle knuse hode til
helvetesslangen, som hadde
styrtet mennesket i fordervelse. For den kjærlige og allgode Gud ynkedes over
at Hans edle skapning ved satans svik var falt i en så dyp elendighet, og
derfor kungjorde han straks etter
fallet det Middel, som Han fra evighet av hadde utsett og forordnet til dens
gjenoppreisning, hvilket var Hans aller kjæreste Sønns fyllestgjørelse og den
evige forløsning, som skulle skje ved Hans blod. Denne sin Sønn har Gud
utvalgt, beskikket og antatt som et fullkomment offer for synden, - som en
Megler mellom seg og menneskene,
- som den sanne Nådestol, i hvem all Hans godhet skulle være å finne, - som den
aller helligste, som skulle hellige og velsigne alle andre ved seg selv, - som en fast og urokkelig
grunnvoll for sin kirke, hvorpå Han ville bygge og opprettholde den imot hele
helvetes
porter. Til
Ham har Han også i det første evangeliske løfte så vel som i alle følgende
tider henvist menneskene, at de der skulle søke trøst og tilflukt. Han har ikke
bare fremstilt Ham for dem i mange slags offer og forbilleder, men også i
mange tydelige utsagn og latt vitne om
Ham ved alle sine profeter, at hver
den, som tror på ham, skal få syndernes forlatelse ved hans navn. (Ap. Gj. 10, 43) Utenfor
Ham vil Gud ikke la seg finne uten som en fortærende ild. Utenfor Ham skal
ingen kunne vente nåde av den hellige og rettferdige Gud. I Ham derimot skal
nåde over nåde, trøst over trøst og all Guds godhet være å finne. Derfor
kaller også en gammel kirkelærer (Klemens Alexandrinus) Ham meget vakkert Guds Moderbryst, hvorav alle bedrøvede sjeler og anfektede
samvittigheter blir husvalte, gledet og mettet med søt trøst. Dette
innskjerper også Det Gamle Testamentets
Skrifter over alt stadig og ettertrykkelig, så at deres stjerne og
kjerne er Jesus Kristus, den korsfestede, som Luther sier: «Den Hellige
Skrift er helt gjennom Kristus, Guds og Marias Sønn. Den som har Ham, for
ham står Skriften åpen, og jo større hans tro på Kristus blir, desto klarere lyser
Skriften for ham». Dette er den «all Guds godhet», som Herren lot gå
forbi Moses. (2 Mos. 33, 19 - 22) Dette er Isai rot som står til banner for folkene (som alle folkeslag skulle
flokke seg om og holde seg til, likesom krigsmennene samler seg under sin
fane). Dette er Immanuel, som de troende setter imot alle sine åndelige og
legemlige fienders snedige renker og veldige anløp. (Es. 7, 14) Dette er Hans tjenere, som han oppholder, Hans
utvalgte, i hvem hans sjel har behag, - som ikke skal sønderbryte et knust
rør og ikke utslukke den rykende veke. (Es. 42, 1 - 3) Ham kaller
profeten Esaias: Guds ansikts engel
(den engel som står for Guds ansikt)
med hensyn til hans meglerembete, siden han også i Det Gamle
Testamentets tid, før Han ennå hadde påtatt seg den menneskelige natur,
fremstiller sitt tilkommende blodige offer for Gud og trolig tok seg av de
stakkars syndere - kap. 63, 9. Han er det om hvem profeten sier, at Herren har kastet all vår synd på ham, og
at han er såret for våre overtredelser og knust for våre missgjerninger. (Es.
53, 5 - 6) Ham kaller Jeremias Herren
vår rettferdighet, (kap. 23, 6) Esekiel: den Hyrde, som skal føde Guds folk, (kap. 34, 23) Daniel: den, ved hvem overtredelser skal bli
forhindret, synder beseglede, misgjerning forsonet og en evig rettferdighet
tilveiebrakt, (kap. 9, 24) Haggai: alle
hedningers lengsel, (kap. 2, 7) Sakarias: en åpnet kilde imot synd og imot urenhet, (kap. 13, 1) Malakias:
Rettferdighets sol, under hvis vinger der skal være
legedom, frelse og salighet. (kap. 4, 2) Forts. n. nr. |