Rettferdiggjørelsen

Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak

Fra Chr. Scrivers Sjeleskatt

 

Del. 3.

 

Etter at apostelen nå aldeles har utelukket Lovens gjerninger fra denne høyst viktige sak, så tilskriver han troen alene menneskets rettferdiggjørelse. Etter det vi vet, sier han, at et menneske blir rettferdiggjort ved troen på Jesus Kristus, så har og vi trodd (eller: tror og vi) på Jesus Kristus at vi måtte (eller: må) bli rettferdiggjorte ved troen på Kristus. På lignende måte uttrykker han seg også andre steder. Guds rettferdighet (rettferdigheten for Gud) ved Jesu Kristi tro, til alle og over alle som tror.- Gud alene er rettferdig og gjør den rettferdig, som er av Jesu tro. Derfor slutter vi at mennesket blir rettferdiggjort  ved troen, uten lovens gjerninger. (Rom. 3, 22, 26 og 28) For I er blitt salige av nåde, ved tro, og det er ikke av eder selv, det er en Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef. 2, 8 - 9) Rettferdigheten kommer ikke av loven, men ved troen på Kristus; rettferdigheten blir av Gud tilregnet troen. (Fil. 3, 9) Dette er nå den hovedsak vi skulle handle om, ja hele kristendommens rette høyde. Derfor blir det høyst nødvendig at vi med den dypeste ærbødighet i overensstemmelse med Guds hellige Ord  videre søker å belyse den og å vise ikke bare hvorfor Skriften tilskriver troen alene rettferdiggjørelsen, men også hvorledes vi skulle føre oss denne høyst trøsterike og oppbyggelige lære til nytte. For dette er  den grunnvoll som alt det følgende i dette verk like til enden hviler på. Dette er den kilde som all trøst for den bedrøvede sjel og engstede samvittigheter flyter fra. Dette er det lys som opplyser hjertene. Der ligger roten til et hellig  og velbehagelig liv for Gud skjult. I dette bor den kraft, som overvinner alt kors og all trengsel og til sist forsøter dødens bitterhet.       

 

Det er merkelig at apostelen nesten alle steder setter Jesu Kristi navn ved siden av troen. I vår tekst (Gal. 2, 16) nevner han tre ganger troen og føyer stadig Den Herre Jesu Kristi navn til, uten tvil for å tilkjennegi hvor fra troen har det store fortrinn, den kraft og verdighet å rettferdiggjøre den syndige sjel, nemlig derfra,  at den griper og fatter Kristus alene, henger og holder seg til Ham og tilegner seg den korsfestede Jesus Kristus med Hans fortjeneste og blod. Sagt i korthet: Troen er det eneste middel på vår side som vi kommer i samfunn og forening med Kristus ved, i hvilken forening all vår rettferdighet og hele salighet består. Derfor kan troen også med rette gjøre krav på den ære at rettferdiggjørelsen tilskrives den alene. (Uthevet av red.)  For nå å forklare dette, må vi betrakte rett Jesus Kristus, som troen griper og forener med sjelen og derved  rettferdiggjør og saliggjør den. Denne betraktning kunne vi fremsette, 1. Med hensyn til Gud.  Om Ham sier Skriften , at Han straks i begynnelsen lovet den falne menneskeslekt, kvinnens sæd, som skulle knuse hode til helvetesslangen,  som hadde styrtet mennesket i fordervelse. For den kjærlige og allgode Gud ynkedes over at Hans edle skapning ved satans svik var falt i en så dyp elendighet, og derfor kungjorde  han straks etter fallet det Middel, som Han fra evighet av hadde utsett og forordnet til dens gjenoppreisning, hvilket var Hans aller kjæreste Sønns fyllestgjørelse og den evige forløsning, som skulle skje ved Hans blod. Denne sin Sønn har Gud utvalgt, beskikket og antatt som et fullkomment offer for synden, - som en Megler mellom seg og

menneskene, - som den sanne Nådestol, i hvem all Hans godhet skulle være å finne, - som

den aller helligste, som skulle hellige og velsigne  alle andre ved seg selv, - som en fast og

urokkelig grunnvoll for sin kirke, hvorpå Han ville bygge og opprettholde den imot hele

helvetes porter.

 

Til Ham har Han også i det første evangeliske løfte så vel som i alle følgende tider henvist menneskene, at de der skulle søke trøst og tilflukt. Han har ikke bare fremstilt Ham for dem i mange slags offer og forbilleder, men også i mange tydelige utsagn  og latt vitne

om Ham  ved alle sine profeter, at hver den, som tror på ham, skal få syndernes forlatelse

ved hans navn. (Ap. Gj. 10, 43) Utenfor Ham vil Gud ikke la seg finne uten som en fortærende ild. Utenfor Ham skal ingen kunne vente nåde av den hellige og rettferdige Gud. I Ham derimot skal nåde over nåde, trøst over trøst og all Guds godhet være å finne. Derfor kaller også en gammel kirkelærer (Klemens Alexandrinus) Ham meget vakkert Guds Moderbryst,  hvorav alle bedrøvede sjeler og anfektede samvittigheter blir husvalte, gledet og mettet med søt trøst. Dette innskjerper også Det Gamle Testamentets  Skrifter over alt stadig og ettertrykkelig, så at deres stjerne og kjerne er Jesus Kristus, den korsfestede, som Luther sier: «Den Hellige Skrift er helt gjennom Kristus, Guds og Marias Sønn. Den som har Ham,

for ham står Skriften åpen, og jo større hans tro på Kristus blir, desto klarere lyser Skriften for ham». Dette er den  «all Guds godhet», som Herren lot gå forbi Moses. (2 Mos. 33, 19 - 22) Dette er Isai rot som står til banner for folkene (som alle folkeslag skulle flokke seg om og holde seg til, likesom krigsmennene samler seg under sin fane). Dette er Immanuel, som de troende setter imot alle sine åndelige og legemlige fienders snedige renker og veldige anløp. (Es. 7, 14) Dette er Hans tjenere, som han oppholder, Hans utvalgte, i hvem hans sjel har behag, - som ikke skal sønderbryte et knust rør og ikke utslukke den rykende veke. (Es. 42, 1 - 3) Ham kaller profeten Esaias: Guds ansikts engel (den engel som står for Guds ansikt)  med hensyn til hans meglerembete, siden han også i Det Gamle Testamentets tid, før Han ennå hadde påtatt seg den menneskelige natur, fremstiller sitt tilkommende blodige offer for Gud og trolig tok seg av de stakkars syndere - kap. 63, 9. Han er det om hvem profeten sier, at Herren har kastet all vår synd på ham, og at han er såret for våre overtredelser og knust for våre missgjerninger. (Es. 53, 5 - 6) Ham kaller Jeremias Herren vår rettferdighet, (kap. 23, 6) Esekiel: den Hyrde, som skal føde Guds folk, (kap. 34, 23) Daniel: den, ved hvem overtredelser skal bli forhindret, synder beseglede, misgjerning forsonet og en evig rettferdighet tilveiebrakt, (kap. 9, 24) Haggai: alle hedningers lengsel, (kap. 2, 7) Sakarias: en åpnet kilde imot synd og imot urenhet, (kap. 13, 1) Malakias: Rettferdighets  sol, under hvis vinger der skal være legedom, frelse og salighet. (kap. 4, 2)

 

Forts. n. nr.