Sannhets bekjennelse

Om Salighets sak

H. N. Hauge

Del. 1.

Og I skal også føres frem for fyrster og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og for hedningene. Mat. 10, 18.

Frykt derfor ikke for dem; for intet er skjult, som ikke skal bli åpenbaret, og intet så hemmelig at en ikke skal få vite det. Det jeg sier eder i mørket, tal det i lyset! Og det som I hører i øret, predik det fra hustakene! Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men frykt heller for ham som kan forderve både sjel og legeme i helvete. V. 26 - 27.

Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, den vil jeg også bekjenne for min Fader som er i himlene. Men hver den som fornekter meg for menneskene, den vil jeg også fornekte for min Fader som er i himlene. I skal ikke mene at jeg er kommet for å sende fred, men sverd. V. 32 -34.

Til leseren

Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne om sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Dette var Jesu svar på Pilatus sitt spørsmål (Joh. 18, 37) om Han var en Konge? Jesus benektet ikke det, selv om Hans rike ikke var av denne verden. Men Pilatus ville ikke høre sannheten, men gikk ut. Tenk over dette gode leser, at det er slik ennå, og blir så lenge verden står, Mat. 10, 23, der løgnens ånd regjerer og forblinder vantroens barn, at Evangeliets opplysning om Kristi herlighet, som er Guds billede, ikke skulle skinne for dem, 2 Kor. 4. For sannheten er for dem det hardeste å høre. Men da Kristus var kommet for å vitne om sannheten, så måtte Han på grunn av det ofre sitt liv for å føre sannhetens liv i dem som mottok Ham og som har fått makt til å bli Guds barn og ved troen er født av Gud, Joh. 1, 12. Både i Det gamle og Det nye Testamentes tider har de for sannhetens skyld måttet utstå mye forakt, ja de største pinsler på grunn av dette. Enhver sann kristen bør da stride for sannheten etter sine gaver og gjendrive løgnens ånd, motstå de falske antikristens ånder som er i verden, som apostelen Johannes klager over i sine brev. Jeg har av det betrodde vitnesbyrd vitnet av Guds Ord, ånd og kraft, kristelig ved to bøker. Den første med tittelen: «Betraktning over Verdens Dårlighet», den andre: «Forsøk til en avhandling om Guds visdom», og i tillegg muntlig ved alle anledninger vitnet. For den skyld ble jeg arrestert tredje juledags kveld 1797, hos en venn i Glemmen Sogn, hvor noen flere var samlet, og jeg forklarte Paulus sitt ord i Tit. 2, 11, hvorledes den Guds saliggjørende nåde skulle lære oss å forsake det ugudelige vesen og verdslige lyster med mer, hvor da sognepresten i Fredrikstad, Hr. Feiermann kom med garnisons vakt og førte meg til hovedvakten, der var jeg i to dager. Senere ble jeg satt i byens arresthus, og så ble det holdt forhør, hvor mange løgner ble gjendrevne. Og da det kom til Amtet, lot Det meg forkynne fri fra all heftelse og tiltale, men på vilkår av at jeg skulle være hjemme hos min far og holde meg fri fra all mistanke fra øvrigheten mot den tidligere gitte advarsel, som lyder: at jeg skulle være innenfor Tune sogns grenser. På det svarte jeg: Å gjøre Herren løfter og holde, hører kristne til. Jeg har svoret Gud, å tjene Ham og min neste, da er min far og tjent, hvilket han ikke klager over. Men å holde meg fri fra all mistanke fra Øvrigheten, var urettferdig forlangt og vanskelig å love da ondskaps løgn mot sanne kristne alltid har vært som det nå er. Jeg tror at kristen Øvrighet straffer det åpenbare onde og lar tankene være, så blir det gode beskyttet. Den som har heftet meg, beviser sine årsaker, så det blir åpenbart hvilken mann han tjener. På annen grunn går jeg ikke ut av arresten, enn å ha min frihet i det gode. - Derpå skrev jeg til Amtet følgende:

Underdanigst Promemoria

I ydmyk underdanighet må jeg underskrevne andra for det høye Amt, da jeg i dag fra Dem gjennom Fogderiet er forkynt løslatelse fra min arrest, når jeg vil være rolig hjemme hos min far og holde meg fra all mistanke mot den tidligere gitte advarsel. Men da denne var usann i at jeg var fredens forstyrrer. Når jeg da beskyldes i ord, kan jeg mindre holde meg fra falske tanker, hvorfor jeg ikke kunne motta samme. Siden arresten ikke fra dem, så er det billig, at den begynte fullfører med bevis over sine beskyldninger eller i gjenkaller dem. - Jeg vil ha tilkjennegitt det høye Amt den sannhet, som her i livet kan bevises, så det ikke skal gå dem, som der står i den kongelige forordning av 1741 art. 8, på det at de ikke etter andres snakk og titt uriktige relasjoner kan tale og dømme rett om saken, for barnet taler ut fra hva det får, og ikke fra hva bry det er til. Da jeg var til forhør ble en klage opplest fra sognepresten Hr. Feierman, som det var mange usannheter i og som av meg og hans vitner ble i gjendrevet. Men da forhøret ikke ble opplest, så vet jeg ikke hvor mye det ble dem bekjent. Jeg husker at i klagen stod, at jeg ville ha vår forsamling hemmelig, hvilket ikke svarer til den sanne kristendom, uten for å unngå oppløp og forhindringer i vår oppbyggelse, som da Hr. Feierman siste år den 19. Februar i Niles Bærsøes hus i Fredrikstad tillatte å holde forsamling, om der enn var 400 til sammen, når ikke der ikke skjedde noe oppløp. Siden har vi hatt samling i stillhet atskillige steder i hans sogn inntil han selv slo til med uro. Likesom det skjedde i vårt eget sogn, da vi mange ganger meldte det for prestene og ba dem til oss. Men de har avvist oss med vrede og uvillighet, inntil vi på garden Graalum, hvor vi var samlet, og våre prester med Hr. Fogd Radik kom, og det var rolig til vår oppbyggelse var avsluttet, da kom sognepresten Hr. Urdahl med Fogden frem og forbød vår forsamling, hvor jeg da spurte, om der var noe mot Guds Ord, så ville de ikke svare på det, men ble vrede, skjelte, og selv opprørte allmuen til bekjennelse: at Øvrigheten vil forstyrre det gode og la det onde bli ustraffet. På nesten samme måte skjedde det med Rygge og Rakkestad prestene, hvilket alt, når nødvendigheten tilsier det, kan bevises med mange sannhets vitner. Ellers taler sannheten selv i en rettferdig sak, og så får vi se om de, som først skulle holde de kongelige befalinger, er rene til å kaste de første steiner på dem, som vil at Guds Lov ved Jesu kjærlighet først skal oppfylles og deretter Kongens. Jeg har siden forrettet mitt ærende til de begjærende venner i stillhet, med formaning til dem å gjøre det samme, og være enhver ukristelig Øvrighet lydig i legemlig trengsel, og fly fra overfall etter Guds Ord, samt be for dem, å få nåde eller tid til omvendelse, at lyset måtte gå opp i deres formørkede forstand, da skulle sannheten forene oss til de beste venner i Kristus. Jeg er hver kristen øvrighets underdanigste tjener.

Fredrikstads arresthus den 23. Januar 1798.

Hans Nielsen Hauge.

Den 29. f.m. ble jeg ført ut av arresten, og da jeg vel ved apostelen Paulus (Ap.Gj. 16, 37) påstod at den som beskyldte meg skulle bevise og føre meg ut. Men som det første skjedde med vold, så skjedde det siste med list. Jeg vil da ikke hevne meg, for jeg er vant til slag, opprør, ære, vanære, ondt og godt rykte, 2. Kor. 6., og er beskyldt av atskillige for horkar, tyv og dranker, osv. ja som vår Frelser for en djevel, Joh. 8. Dette gleder jeg meg over, Luk. 6. For jeg vet det er for Jesu navns bekjennelses skyld, som på hin dag skal bli åpenbart. Velgrunnede lesere! Betrakt det anførte, og da alt er rent for den rene, Tit. 1, 15, så innser han selv i saken. Men for de urene er ikke noe rent, så vil de onde dømme, at jeg har anført dette av hat til mine motstandere for å bebreide dem, og av stolthet til egen ære. Ja synden hater jeg fullkomment, Sal. 139. Men vil de omvende seg, da blir fiendskapet slutt, Ap. Gj. 9., og da jeg ikke av meg selv er dyktig til å tenke noe godt, 2 Kor. 3, så hører ikke noen ære meg til, men Jesus, som er troens begynner og fullender, Heb. 12. Jeg akter det for det minste å dømmes av slike mennesker, fordi den åndelige dømmer alle ting og selv ikke dømmes av noen, 2 Kor. 2. Gode lesere! Overvei disse etterfølgende blad i følge Bibelens hele grunn, som de selv kan søke. Vil de adlyde Ordet, så skal de forstå sannheten, og den skal frigjøre eder, Joh. 8. Jeg taler ikke med sluhet eller forfalsker Guds Ord, for er vårt Evangelium skjult, da blir det for de fortapte, 2 Kor.4, 3. Men er der noen feil mot Guds Ord i denne korte forklaring, da er dem meg uvitende og takker dem som vil rette til Guds ære, som jeg ber om vår Faders nåde i Jesu tro tjeneste ved Den Hellige Ånds opplysning og kraft til å bli ved å stride for sannheten til vi med Kristus og alle Hans salvede mottar den himmelske Krone.

Hauge, den 7. Feb. 1798.

H.N.H. Forts. n. nr.