Et tegn som
blir motsagt
Søndag etter Jul. Luk. 2,
33 - 40 Og Josef og hans mor undret
seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor
Maria: Se, denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, og til
et tegn som blir motsagt; - men et sverd skal også gå gjennom din egen sjel,
- forat mange hjertes tanker skal bli åpenbaret. Og det var en profetinne,
Anna, Fanuels datter, av Assers stamme; hun var kommet langt opp i årene,
hadde levd syv år med sin mann etter sin jomfrutid, og siden som enke inntil
sitt fire og åttiende år. Hun forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste
og bønn, natt og dag. Og hun trådte til i samme stund og priste Herren, og
talte om ham til alle som ventet forløsning i Jerusalem. Og da de hadde
fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by
Nasaret. Men det lille barn vokste og ble sterk i ånden, full av visdom og
Guds nåde var over ham. Vi
skal igjen minnes dette under at Gud ble menneske! At den «velsignede» jomfru
Maria, som hadde «funnet nåde hos Gud», skulle føde Guds levende Sønn, Jesus
Kristus, til vår arme syndens jord som lå under Guds forbannelse! Her får vi
malt Guds brennende kjærlighet til sin skapning for våre øyner. Men Han ble
ikke bare født til jord ved at Den Hellige Ånd avlet Ham i en jomfrus liv,
men på denne dag som teksten taler om så blir Han også båret til Tempelet for
å bli omskåret på den åttende dag, det vil si Han gikk frivillig inn under
Moseloven, som jøde, som Guds Sønn, som vår stedfortreder. Det var Loven Han
skulle oppfylle, for det som var umulig
for loven, idet den var kraftesløs på grunn av kjødet, (det gjorde) Gud, da
han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og til et syndoffer, og
fordømte synden i (vårt) kjød; for at lovens rettskrav skulle bli oppfylt i
oss, som ikke vandret etter kjødet men etter Ånden. Rom. 8, 3 - 4. Men
det er to ting som særmerker denne tekst: Se,
denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, og til et tegn som
blir motsagt. Ingen kan vel beskylde Frelseren for at Han er årsaken til
deres fall! Likevel så er vår dyrebare Frelser og Forløser nettopp denne
anstøtsstein som de gjenstridige støter an mot og deres harde, ubøyelige
hjerter fører dem til fall, men de ydmyke som bekjenner sin synd og gir rom
for Guds nådekall til omvendelse, de finner den stein som bygningsmennene
forkastet, Mat. 21, 42, som sin frelses klippe og hovedhjørnetein, 1 Kor. 11,
6, ja, den hvite stein, Åp. 2, 17, som gir ham et nytt navn skrevet i Livsens
Bok. Men
Kristus er et tegn som blir motsagt. Dette er en sannhet som trer klarere og
klarere fram etter som vår tid stunder mot enden. Var det bare verden som
motsier det, så kunne en vel si at dette var i sin naturlige orden siden
kjødet ikke kjenner de åndelige ting, men bare de kjødelige, Rom. 8, 5, for
det som er født av kjød er kjød, Joh. 3, 6, og det som er født av ånd er ånd.
Men, akk, vi må vel med største rett kunne si at størstedelen av kristenheten
og de åndelige lærere er kjødelige og bare kjenner Kristus etter kjødet og
ikke etter Ånden, ja en del er enda så frekke at de også motsier Hans
kjødspåtagelse, og mener at Josef er Hans far og ikke Gud! De nekter altså at
Den Hellige Ånd avlet Ham. Det å nekte Ånden er en alvorlig sak, som setter
en utenfor Guds rike og inn i satans rike. Men like så alvorlig er det å
forfalske den saliggjørende orden, sette rettferdiggjørelsen foran troen og
den nye fødsel. For her bedrar de sjelene med salighets håp inntil de havner
i helvete som Pontoppidan så alvorlig formaner i «Sannhet til Gudfryktighet»
sp. 176. Det
er jo grusomt at størstedelen av kristenheten styrter seg i fortapelse ved
forsettelig vranglære, der de gjør Jesus Kristus til en løgner, og sin egen
og djevelens lære til «sannhet»! Her har kampen stått siden Jesus Kristus
selv vandret her på denne jord, alle Hans sanne vitner har hatt denne kamp og
det har hele tiden gått på den saliggjørende orden om enn i forskjellige
utgaver og variasjoner og det har alltid gått på dette å finne en annen vei
til frelse en den Kristus selv har lært oss og befalt oss å gå. Synes i den
sammenheng at det var talende å se bilde av en mann som bar et kors, men han
hadde satt hjul under korset for å lette byrden. Slike «hjulmontører» fins
det mange av i vår tid. Trill utenom! Det er ikke så alvorlig ment! Gud kan
da ikke mene det slik? Det kan da ikke være så farlig om jeg fusker litt?
Lyver litt! Jukser litt! Banner litt! Horer litt! Bedrar litt! Osv---. Gud
tåler ikke synd, kjære venn! Vandre i sannhet sier Frelseren! Så skal
sannheten, Jesus, frigjøre deg! Kol. 2, 6; Joh. 8, 32. For mange vandrer, som jeg ofte har sagt eder og nå endog med tårer
sier at de er fiender av Kristi kors. Fil. 3, 18. Dette enda Jesus
Kristus sier: Vil noen komme etter meg,
da må han fornekte seg selv, og ta sitt kors og følge meg. Mat. 16, 24. Det
er her det svikter så totalt, de vil ikke fornekte seg selv, og det vet du og
jeg at kjødet er av den art at det ikke vil fornekte seg selv, men mye heller
kreve sin rett! Derfor må en daglig leve i en sann omvendelse bot og bedring,
så at en vandrer i ånden og ikke i kjød. Men den nyevangelistiske åndsmakt
har så lenge drevet sin åndelige nedpruting og sitt «du skal slippe
evangelium», at sjelene er blitt runde som elveslipt stein! Bygg en mur med
denne stein uten sement i sanden og du vil få en «herlig» røys! Ja, slik er
mange menigheter i dag, deres åndelige murer ligger nede, læren og ulven
«flyter» fritt over muren for den er gått i oppløsning, skyllregnet tok
sanden som var uten bindemiddel og steinene rullet om hverandre uten mål og
mening. Det var ikke Herrens byggverk! Når Kristus blir motsagt, svarer
Herren med å gi dem over til et sinn som intet duger, Rom. 1, 28, så deres
råttenskap blir så stor at de enfoldige tar anstøt og redder sine sjeler fra
å bli forført av disse ugudelige. Vokt deg derfor kjære bror og søster for
vranglæren, det kan bli en alvorlig anklage mot deg på dommens dag om du går
og hører på dem som fører falsk lære uten selv å advare dem! Amen. Så
ønsker jeg enhver av dere, som ved en levende tro har tatt sin tilflukt til
Herren, en velsignet Julehøytid og et fredfullt Nyttår.
Trygve E. Gjerde.
|