En sannferdig fortelling om hvorledes det har tildratt seg med den ypperlige bok:

Johan Arndts Paradis-Urtegård

År 1624 den 3. januar ble landområdet Hessen i Tyskland inntatt og besatte med spanske folkeslag; blant dette folk var en løytnant ved navn Sakarias von Breken, en papist som forbød sine soldater å gå i noen Luthersk kirke å høre preken. Han var med noen av sine ryttere kommet til Langenyønst, som hørte Landegreven av Hessen til og hadde der innkvartert seg i et herberge. Han gikk en dag bort til presten M. Juste Gelfufii, og mens de så seg omkring i huset ble løytnantens herold oppmerksom på Johan Arndts Paradis-Urtegaard, blant andre bøker som lå i vinduet, som tidligere var trykt 1621. Den var skjønt innbundet i lær, prydet med forgylling og grønne bånd. Han tar den med seg hjem i sitt losjement, men da Løytnanten ser herolden en dag om ettermiddagen sitte å lese, river han boken av heroldens hånd og løper fort til kjøkkenet og kaster den inn i ovnen som var full av ild og luende glør. Men herolden fulgte etter ham. Vertinnen, som på samme tid var i kjøkkenet, ble forferdet da hun så Løytnanten kom løpende så fort og mente at han ville dempe ilden i ovnen og skjenne på henne fordi hun hadde gjort for stor ild i den, og hun gikk fra ham ut av kjøkkenet. Som han nå vel et godt kvarter hadde stått foran ovnen, etter at han hadde kastet boken i ilden, gikk han ut i gården til herolden og sa til ham: søk nå der; nå er den vel forbrent til aske. Vertinnen som hørte dette, undret seg over hva Løytnanten hadde gjort, og spurte herolden hva Løytnanten hadde foretatt seg så lenge i kjøkkenet. Han svarte: Akk, han har kastet min skjønne bok i ovnen og brent den opp.

Da ynkedes vertinnen over det og beklaget det med gråt og tårer at Løytnanten hadde faret så ille med den skjønne bok og slik ville undertrykke og tilintetgjøre Guds Ord. Men da en av Løytnantens to døtre så at vertinnen gråt og klaget seg, gav hun en spotsk latter til dette og sa: Hvorfor gråter du? Slike skjenselsbøker er likevel ikke mer verdt. Denne er nå den sjette som min far har brent opp på denne måte. En time deretter ville vertinnen steke to høns til Løytnanten, og da hun tok glør ut av ovnen, falt «Paradis-Urtegården» i ildeskuffen, hun undret seg storlig over det og ble forferdet siden de alle mente at boken for lenge siden hadde vært oppbrent.

Hun innbilte seg enda at boken hadde vært forbrent og trodde at den ble til aske så snart hun rørte ved den. Men da hun med ildeskuffen dro den ut av ovnen, så hun at læret, papir, forgylling og båndene var ganske uforandret, og hun forundret seg og sa med glede til sine døtre, som samtidig var hos henne på kjøkkenet: Kjære barn, nå kan vi se at Gud har bevart denne lille bok midt i ildens luer, likesom Han tidligere frelste de tre menn i den gloende ovn. Så la oss bli bestandige ved Guds Ord og ikke på noen måte vike fra det! Og hun besluttet å beholde denne bok hos seg hele sin livstid til et vedvarende minne, og for de skjønne og ånderige bønner som den innholder, bruke den til en daglig håndbok.

Da dette under, som senere lenge ryktedes blant folk, kom også herolden for øre, og han sa: Det kan ikke være mulig annet enn boken må være forbrent, for det er en og en halv time siden Løytnanten kastet den i ovnen. Men da det omstendelig og nøyaktig ble beskrevet for ham, sa han: Nå ser jeg nok at det er et særskilt Guds underverk, og at Gud er rettferdig. Da dette kom for Øvrigheten i samme by, lot den hente boken fra vertinnen (som nødig ville skille seg med den) og sendte den straks til Høvedsmannen i Hessen, herfra lot hans fyrstelig nåde Landegrev Filip hente den til Betsbak, hvor den ennå på denne dag er oppbevart i det fyrstelige bibliotek til et evigvarende minne.

Men da løytnanten erfarte at dette underverk var kunngjort alle vegne, forarget det ham svært heftig, og han fattet slikt hat og vrede til vertinnen som hadde utbredt slikt blant allmuen, at han truet henne med døden. Han red også på grunn av dette noen ganger ut fra Wetzlar for å møte henne, i den mening å drepe henne, det hadde nok også skjedd da han engang ville ride gjennom Langenhaust, om ikke vertinnen ved Guds særskilte inngivelse dess bedre hadde sett seg for og i tillegg var blitt advart av andre folk om dette. År 1626 den 1. Sep. ble nevnte løytnant ordret fra Wetzlar til Nederland og på veien ble han angrepet av en så heftig sykdom at han måtte stanse i Köln, hvor han ble så galen og avsindig at han sprang opp etter veggene, truet og hylte så grusomt og forskrekkelig som en galen hund og drev det så lenge inntil han endelig i et slikt raseri måtte oppgi sin ånd.

Siden den allmektige Gud imot all fornuft og menneskelig forhåpning midt i ildens lue så underlig har bevart denne lille bok, og han som våget å driste seg til å ville forderve og tilintetgjøre den, ble straffet så hardt, så er der ingen tvil om at Gud særskilt har latt seg behage av disse salige Johan Arndts kristelige og velmente skrifter, og derfor liksom ville ha dem anerkjent ved dette mirakel. Han skal vel også fremdeles vite å skjerme både denne og andre kristelige skribenters skrifter, som til Guds ære og den kristelige kirkes oppbyggelse er publiserte og utgitte, imot alle slike avvindsyke og forgiftede Guds Ords fiender, forhånere og bespottere, som akter med sin undertrykkelse å sette sin stol vidt og utbre sine navn i verden. Ved dette har alle fromme kristne å trøste og glede seg, mens derimot alle motstandere og ugudelige har å frykte for slik en Guds hevn og straff og la seg dette være en alvorlig advarsel og påminnelse.

I den berømte Cristian Scrivers Sjeleskatt, side 749, leser en følgende: En lærd berømt mann forteller på følgende måte: Med denne skjønne bok, forteller han, har det hendt nesten likedan i Schlesien i år 1645 den 25. okt. i Krusendorf, at en kvartermester hos den tapre oberst Joakim Ernst Grosky, som har fortalt denne saks tildragelse med sin eds stadfestelse til mange av sine offiserer, at han hadde mistet sin vogn ved en brann, idet en gutt omgikk skjødesløst med ilden, og hele huset som vognen stod i, ble lagt i aske. Ilden brøt ut om natten og hadde tatt slik overhånd at det var for sent å redde noe. Dagen etter, da kvartermesteren lette etter noe tinn og kobber, som han hadde hatt på vognen, fant han sin kjære bønnebok Johan Arndts Paradis-Urtegaard, ganske uskadet i asken, så man ikke engang kunne lukte noe brent av den. Denne bok har han gitt en løytnant, som gav ham en hest for den. Denne tildragelse vet hele det Groskysske Regimente og ellers mange borgere i Lischvis, så man ingenlunde har grunn til å tvile på det.