Del 1

Filip Melanchthon var født den 16. Februar 1497 i Bretten i Pfalz. Hans far, som var våpensmed av håndverk, het Georg Schwarzerd og hans mor Barbara, født Reuter. Begge hans foreldre roses for at de arbeidet trofast og flittig i sitt utvortes kall og var av strenge og rene seder. Et ordspråklig vers som fru Barbara ofte førte i munnen, gir til kjenne, at hun må ha vært en klok og sparsommelig hustru.

Det lyder slik:

Hvem mer vil fortære,

enn ham hans jord kan bære,

han må til sist forødes,

måskje i galgen dødes.

Foreldrene hadde fem barn, to sønner og tre døtre. Av disse var Filip den eldste. I sin morfars hus ble Filip oppdratt og mottok her av en huslærer, Georg Simler, sin første undervisning. Hans fortrinnelige gaver røpet seg tidlig. Han lærte fort, husket godt det han hadde lært, og kunne også tydelig gjengi det lærte. Men i hans ellevte år, 1507, døde hans oppdrager, nemlig hans bestefar, og noen dager senere hans far Georg. Det siste han husket på da døden nærmet seg sa han til Filip: «I det jeg nå må dø, ønsker jeg, at mine barn blir lemmer av kirken, at de må være enige med kirken, og at de må få kunnskap om Gud, endelig, at de også må bli evig salige.» Etter farens død kom Filip inn på den tids berømte skole i Pforzheim, hvor han i huset hos en slektning, en søster av den berømte Reuchelin, fikk sitt utkomme.

Etter at han hadde lagt et godt grunnlag til de verdslige vitenskaper, drog han i sitt trettende år til universitetet i Heidelberg, og to år deretter ble han som femtenårs ungdom allerede Baccalaureus, det vil si, han fikk en verdighetsgrad, som utdeles på høyskolene. Disse merkverdige fremskritt hos ungdommen gir visselig vitnesbyrd om en særegen tidelig begavelse, men også om en utrettelig jernflid. I dette kan han fremstilles som et mønsterverdig eksempel for alle ungdommer på de høye skoler. For hvem som vil lære noe, må ikke sky noen møye eller spare noen flid. Der faller ingen mester ned fra himmelen.

Når mennesket kommer til verden, er det både på legeme og sjel et svakt, skrøpelig, uvitende og uforstandig småbarn som trenger til hjelp. I denne tilstand er det ennå ikke, hva han etter sin skapers bestemmelse først skal bli. Den allvise Gud har utrustet det med mange slags gaver, men disse er ennå uutviklet og ligger i svøpet og slumrer. Men de er skikket til å utvikles, derfor skulle de vekkes, opplives og utvikles. Skjer ikke det, så går det med det som med skatten som er skjult i jordens dyp, som aldri vil komme frem i dagens lys dersom den ikke graves opp. Men blir gaver som er nedlagt av Gud utvortes fra, i ungdommen på en rett og tidsnok i vakte og oppmuntret, og vekker opp et menneske selv med møye og flid, og om det er en kristen, også med bønn, disse gaver, som slumrer hos det, så kan der, i forhold til gavenes mål i Guds hånd, bli et brukbart redskap av det, slik som Melanchthons eksempel lærer oss.

Fra hjemmet av var Melanchthon from, veloppdragen og av et barnlig, enfoldig sinn. Allerede tidlig var han blitt ledet til visdommens kilde, til Guds Ord, og det visstnok ved den ovenfor omtalte berømte lærer, Johan Reuchlin. Denne var det også, som, etter hva der på denne tid var skikk med lærdes familienavn, oversatte navnet Schwarzerd, eller Schwarz-Erd (Sort jord), som de gamle skrev, til det greske Melanchthon. Reuchlin hørte til de få under pavedømme, som erkjente kirkens grunnfordervelse, krevde en reformasjon og søkte også på deres vis alvorlig å etterstrebe en slik. Så var da også Melanchthon, som hadde satt seg Reuchlin som forbilde, ved denne blitt ledet inn i den førreformatoriske retning. Men også Reuchlin og andre likesinnede med ham brakte det ikke videre med deres reformatoriske strev enn at de visstnok gav tilkjenne sin gode vilje, men i tillegg også viste sin utilstrekkelighet til å oppnå noen reformasjon, som kunne gjenføde kirken fra grunnen av.

Melanchthon ville så visst heller ikke brakt det videre dersom han ikke hadde vært stilt ved siden av en annen mann som var kalt av Gud som et besynderlig tildannet redskap til å foreta en reformasjon, og hvis ros og lov skal vedvare til den ytterste dag. Visstnok var Melanchthons ros som lærd allerede tidlig svært stor, men overlatt til seg selv, uten fast støtte, ville han aldri ha blitt det for den reformatoriske kirke som han er blitt, uten Luthers faste støtte. Men Gud føyde det etter sin ubegripelige visdom slik at han vart stilt ved siden av Luther. År 1518 ble Melanchthon som 21 år gammel mann etter forslag fra Reuchlin kalt til universitetet i Wittenberg som professor i gresk. Allerede hans ungdommelige alder og av det betydelige embete som her ble betrodd ham, kan vi slutte, at han ble ansett for å være et oppgående lys. Den berømte Erasmus fra Rotterdam hadde skrevet om ham allerede to år tidligere: «Hjelp Gud, hvilket håp vekker ikke denne ungdom, ja nesten ennå gutt, Melanchthon, om seg, å aktes for like lærd i gresk og i latin! Hvilken skarpsindighet, hvilken renhet og eleganse i språket! Hvilken kunnskap i de mest skjulte ting! Hvilken omfattende belesthet, hvilken edel, ja, likefrem kongelig finhet!»

Også Luther erkjente straks, hvilke herlige gaver Melanchthon var utrustet med, og takket Gud for det dyktige redskap som han hadde gitt ham. Merkverdige er de ord som Reuchlin skrev til Melanchthon, da denne startet sin reise til Wittenberg: «Så sier jeg da til deg,» skrev han, «ikke på dikterisk måte, men med ord tatt av Guds sanne forjettelse til Abraham: «Gå ut fra ditt land og fra din ætt og fra din Fars hus til det land, som jeg vil vise deg, og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil velsigne deg og gi deg et stort navn og du skal være velsignet.» Så forkynner meg min ånd, så håper jeg, det skal bli med deg, min Filip, du mitt verk og min trøst.»

Forts. neste nr.