Jesu seiersfulle død

Lektieteksten på Langfredag

Derfor ba jødene Pilatus at deres ben måtte bli brutt, og de ble tatt ned, for at ikke legemene skulle bli på korset på sabbaten, etter som det var beredelsens dag, - for den sabbatsdagen var stor. Da kom stridsmennene og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham; man da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben. Men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom blod og vann ut. Og den som har sett det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant; og den samme vet at han sier sant, for at også I skal tro. For dette skjedde for at Skriften skulle oppfylles: Hans ben skal ikke sønderbrytes. Og atter sier et annet skrift(ord): De skal se i hvem de har stunget. Men Josef fra Arimatea, - som var en Jesu disippel, dog lønnlig av frykt for jødene, - ba deretter Pilatus at han måtte ta Jesu legeme ned; og Pilatus tillot det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. Men også Nikodemus kom, - han som fra først av var kommet til Jesus om natten, - og brakte en blanding av myrra og aloë, henved hundre pund. Da tok de Jesu legeme, og bandt det (inn) i linklær med dyrebar salver, slik som det er skikk hos jødene ved jordferd. Men på det sted hvor han ble korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav, hvor ennå ingen var lagt. Der la de da Jesus for jødenes beredelses (dags) skyld, fordi graven var nær. Joh. 19, 31 - 42.

Vi taler ofte om Jesu seiersfulle oppstandelse, for det var jo da Hans seier ble åpenbart for disiplene og alle kristnes øyne. Hvordan kan vi da tale om Jesu seiersfulle død? Vi forbinder jo døden med tap og nederlag, og kaller døden den siste fiende 1 Kor. 15, 26, en fiende vi alle må bukke under for! Men vår tekst taler veldig klart på flere måter om Jesu seiersfulle død, og hadde verset forut for denne tekst vært med, v. 30, så vises det ganske tydelig der Jesus med klar, kraftfull og lydelig røst sier: Det er fullbrakt! Seieren var vunnet! Guds eget Ord, Guds egne løfter var fullbrakt, fullført og fullendet. Jesu rop var et rop som fikk djevel og helvete med dets åndehær til å skjelve og ryste i sin grunnvoll! Den Herre Jesus var ikke en Gud og et menneske i en så utmattet og «åndelig død» tilstand som de falske ånder mener, at Han ikke visste hva som skjedde eller hadde en rett åndelig dømmekraft! Nei, og atter nei! Han som hadde livet i sin hånd ikke bare for sin egen del, men for oss alle, Han gav frivillig avkall på livet og gav sin levende, kraftfulle Ånd som var ett med Guds Ånd og Den Hellige Ånd over i Guds Hånd til et vitnesbyrd for alle tider at Det er fullbrakt! Han måtte dø legemlig for at ikke du og jeg og enhver som har fått en levende tro på ham skulle gå fortapt men ha evig liv, men ikke dø åndelig og evig.

La oss nå se på noen kraftfulle bevis som dagens tekst bringer oss om Hans seiersfulle død! Jødene ba Pilatus at deres (Jesus og de to røvere) ben måtte bli brutt, og at de ble tatt ned, da denne sabbat var høyhellig eller stor som det her står, og ingen måtte henge på et kors på sabbatsdagen. De rå soldater hadde visselig sin glede i å bryte deres ben, men da de kom til Jesus så de at Han var allerede død, så de brøt ikke Hans ben. Dette måtte skje slik for at Skriften skulle oppfylles! Jesus Kristus var Guds Offerlam og Moses hadde profetert om ham i og med det lam som hver Påske skulle slaktes og spises, at ikke noe ben skulle brytes i dette lam, 2 Mos. 12, 46. De ondskapsfulle jøder hadde visselig hatt sin glede i at Hans ben ble brutt, likeså soldatene, men Gud styrte det slik at det fikk de ikke, derimot måtte soldatene enda oppfylle et Skriftens Ord: en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom blod og vann ut. I Sakarias 12, 10 står det: - og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Dette måtte skje da ikke et Ord av Skriften kunne være uoppfylt! Men det at det kom blod og vann ut! er en stadfestelse på Guds hele frelses råd, forsoningen var knyttet til blodet, frelsen til vannet og blodet! 1 Joh. 5, 6: Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus, ikke med vannet alene, men med vannet og blodet, og Ånden er det som vitner, fordi Ånden er sannheten (les også v. 7 - 8).

Jesus ble korsfestet mellom to røvere, en på Hans venstre og en på Hans høyre side. Et bilde på hvorledes det skal gå til i den store dom (Mat. 25, 33 - 34). Men dette måtte også skje for at Skriften skulle oppfylles: Og (han) ble regnet blant overtredere. Es. 53, 12. Dette kapitel hos Esaias forteller oss i detalj hvordan Jesu jordeliv og vandring i en syndig verden skulle komme til å bli. Hans forsoningsdød for oss arme syndere blir beskrevet så detaljert at enhver som leser det må bare unders over Guds godhet og nåde, at Han 750 år før det skulle skje gav et så detaljert bildet av det hele, og dette ene og alene for at de skulle tro når det skjedde, men akk, forherdede hjerter er ikke mottaklig for troen, like lite da som nå!

Den siste side ved Jesu seiersfulle død vi her skal gi plass til er den hjerterørende fortelling om Josef fra Arimatea og Nikodemus, v. 38 - 42. Esaias beskriver dette med få ord i v.9: De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det var ikke svik i hans munn.

Josef fra Arimatea var ikke bare rik på jordisk gods, men han var rik i Gud. Dette kommer klart til syne i dagens tekst. En må bare undre seg over Den Hellige Ånds gjerning i hans hjerte, likeledes med Nikodemus. Hadde de ikke hatt den levende tro så ville de tenkt som så mange andre: Ja, slik gikk det til med Jesus, Han fikk en skjenselsfull død og nå er det ute med Han! De kunne dermed bare glemt hele historien, slått seg til ro blant sine embetsbrødre, Josef som rådsherre (Luk. 23, 50) og Nikodemus som øverste skriftlærd og lærer (Joh. 3, 1 og 10). Men troen og kjærligheten til Jesus ville det annerledes, det fikk gå som det ville med deres embeter og embetsbrødre! Jesus seiret over dem i døden, og de fikk frimodighet til å vitne om sin tro.

Matteus forteller at Josef la Jesus i sin egen grav, en rikmanns grav slik måtte Skriften gå i oppfyllelse! De ikke bare salvet Jesu legeme med kostbar salve og urter, men og med sin kjærlighet og tro! Jeg vil tro at de også vætte linkjortelen med sine tårer. Tenk at de som syndere skulle få den nåde å salve, svøpe og berede dette hellige, uskyldige legemet for graven, hvilken hellig andakt! Himmelens engler var nok tilstede og stod som tause vitner rundt dem. Og da steinen var veltet foran graven, var engene der. De holdt vakt over den Hellige! Pilatus sine soldater visste nok ikke hvilke gjester de hadde ved graven som skulle være vitner for Gud og mennesker sammen med dem om den seiersfulle oppstandelse som skulle skje tidlig Påskedagsmorgen. Halleluja!

Trygve E. Gjerde.