Magister Filip Melanchthon’s
Levnetsbeskrivelse Fra boken «Den Lutherske
Kirkes Reformatorer» av J. Belsheim Del 1 Filip Melanchthon var født den 16.
Februar 1497 i Bretten i Pfalz. Hans far, som var våpensmed av håndverk, het
Georg Schwarzerd og hans mor Barbara, født Reuter. Begge hans foreldre roses
for at de arbeidet trofast og flittig i sitt utvortes kall og var av strenge
og rene seder. Et ordspråklig vers som fru Barbara ofte førte i munnen, gir
til kjenne, at hun må ha vært en klok og sparsommelig hustru. Det lyder slik: Hvem mer
vil fortære, enn ham
hans jord kan bære, han må
til sist forødes, måskje i
galgen dødes. Foreldrene hadde fem barn, to
sønner og tre døtre. Av disse var Filip den eldste. I sin morfars hus ble
Filip oppdratt og mottok her av en huslærer, Georg Simler, sin første undervisning. Hans fortrinnelige gaver
røpet seg tidlig. Han lærte fort, husket godt det han hadde lært, og kunne
også tydelig gjengi det lærte. Men i hans ellevte år, 1507, døde hans
oppdrager, nemlig hans bestefar, og noen dager senere hans far Georg. Det
siste han husket på da døden nærmet seg sa han til Filip: «I det jeg nå må
dø, ønsker jeg, at mine barn blir lemmer av kirken, at de må være enige med
kirken, og at de må få kunnskap om Gud, endelig, at de også må bli evig
salige.» Etter farens død kom Filip inn på den tids berømte skole i
Pforzheim, hvor han i huset hos en slektning, en søster av den berømte
Reuchelin, fikk sitt utkomme. Etter at han hadde lagt et godt grunnlag til de
verdslige vitenskaper, drog han i sitt trettende år til universitetet i
Heidelberg, og to år deretter ble han som femtenårs ungdom allerede Baccalaureus, det vil si, han
fikk en verdighetsgrad, som utdeles på høyskolene. Disse merkverdige
fremskritt hos ungdommen gir visselig vitnesbyrd om en særegen tidlig
begavelse, men også om en utrettelig jernflid. I dette kan han fremstilles
som et mønsterverdig eksempel for alle ungdommer på de høye skoler. For hvem
som vil lære noe, må ikke sky noen møye eller spare noen flid. Der faller
ingen mester ned fra himmelen. Når mennesket kommer til verden, er det både
på legeme og sjel et svakt, skrøpelig, uvitende og uforstandig småbarn som
trenger til hjelp. I denne tilstand er det ennå ikke, hva han etter sin
skapers bestemmelse først skal bli. Den
allvise Gud har utrustet det med mange slags gaver, men disse er ennå
uutviklet og ligger i svøpet og slumrer. Men de er skikket til å utvikles, derfor skulle de vekkes, opplives og utvikles. Skjer ikke det, så går det
med det som med skatten som er skjult i jordens dyp, som aldr vil komme frem
i dagens lys dersom den ikke graves opp. Men blir de gaver som er nedlagt av
Gud utvortes fra, i ungdommen tidsnok på en rett måte vakt opp og oppmuntret,
og oppvakt menneske selv med møye og flid, og om det er en kristen, også med
bønn, disse gaver, som slumrer hos det, så kan der, i forhold til gavenes mål
i Guds hånd, bli et brukbart redskap av det, slik som Melanchthons eksempel
lærer oss. Fra hjemmet av var Melanchthon
from, veloppdragen og av et barnlig, enfoldig sinn. Allerede tidlig var han
blitt ledet til visdommens kilde, til Guds Ord, og det visstnok ved den
ovenfor omtalte berømte lærer, Johan Reuchlin. Denne var det også, som, etter
hva der på denne tid var skikk med lærdes familienavn, oversatte navnet
Schwarzerd, eller Schwarz-Erd (Sort jord), som de gamle skrev, til det greske
Melanchthon. Reuchlin hørte til de få under pavedømme, som erkjente kirkens
grunnfordervelse, krevde en reformasjon og søkte også på deres vis alvorlig å
etterstrebe en slik. Så var da også Melanchthon, som hadde satt seg Reuchlin
som forbilde, ved denne blitt ledet inn i den forreformatoriske retning. Men
også Reuchlin og andre likesinnede med ham brakte det ikke videre med deres
reformatoriske strev enn at de visstnok gav tilkjenne sin gode vilje, men i
tillegg også viste sin utilstrekkelighet til å oppnå noen reformasjon, som
kunne gjenføde kirken fra grunnen av. Melanchthon ville så visst heller ikke
brakt det videre dersom han ikke hadde vært stilt ved siden av en annen mann
som var kalt av Gud som et besynderlig tildannet redskap til å foreta en
reformasjon, og hvis ros og lov skal vedvare til den ytterste dag. Visstnok
var Melanchthons ros som lærd allerede tidlig svært stor, men overlatt til
seg selv, uten fast støtte, ville han aldri ha blitt det for den
reformatoriske kirke som han er blitt, uten Luthers faste støtte. Men Gud føyde det etter sin ubegripelige
visdom slik at han vart stilt ved siden av Luther. År 1518 ble Melanchthon
som 21 år gammel mann etter forslag fra Reuchlin kalt til universitetet i
Wittenberg som professor i gresk. Allerede hans ungdommelige alder og av det
betydelige embete som her ble betrodd ham, kan vi slutte, at han ble ansett
for å være et oppgående lys. Den berømte Erasmus fra Rotterdam hadde skrevet
om ham allerede to år tidligere: «Hjelp Gud, hvilket håp vekker ikke denne
ungdom, ja nesten ennå gutt, Melanchthon, om seg, å aktes for like lærd i
gresk og i latin! Hvilken skarpsindighet, hvilken renhet og eleganse i
språket! Hvilken kunnskap i de mest skjulte ting! Hvilken omfattende
belesthet, hvilken edel, ja, likefrem kongelig finhet!» Også Luther erkjente straks,
hvilke herlige gaver Melanchthon var utrustet med, og takket Gud for det
dyktige redskap som han hadde gitt ham. Merkverdige er de ord som Reuchlin
skrev til Melanchthon, da denne startet sin reise til Wittenberg: «Så sier jeg
da til deg,» skrev han, «ikke på dikterisk måte, men med ord tatt av Guds
sanne forjettelse til Abraham: «Gå ut
fra ditt land og fra din ætt og fra din Fars hus til det land, som jeg vil
vise deg, og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil velsigne deg og
gi deg et stort navn og du skal være velsignet.» Så forkynner meg min
ånd, så håper jeg, det skal bli med deg, min Filip, du mitt verk og min
trøst.»
Forts. n. nr. |