Det fjerde bud. Å ære far og mor

Fra Luthers skrift om «De gode gjerninger»

Det første bud fra Mose annen tavle: Du skal hedre din far og mor.

Av dette bud lærer vi at nest etter de tre første buds høye gjerninger finnes der ikke noen høyere gjerning enn lydighet og tjeneste overfor alle dem som er satt til å være over oss. Derfor er også ulydighet en større synd enn mord, utukt, tyveri, bedrag og hva man for øvrig her kan regne opp. For forskjellen på syndene, hvilken synd som er større enn den annen, kan vi ikke riktig erkjenne uten etter ordningen i Guds bud, samtidig som det jo også er forskjell mellom gjerningene innenfor hvert enkelt bud. For hvem vet ikke at banning er større synd enn vrede, å slå verre enn banning, å slå far og mor er verre enn å slå et annet menneske. Slik lærer da disse syv bud oss hvordan vi skal øve oss i gode gjerninger mot menneskene, og først og fremst mot våre overordnede.

Den første gjerning er denne at vi skal ære vår legemlige far og mor. Denne ære består ikke bare i å vise den med våre fakter, men i det at man er lydig mot dem, har deres ord og gjerninger for øye, akter dem høyt og legger stor vekt på det, lar dem ha rett i det de uttaler, tier stille og finner seg i den måte som de behandler oss på, når det ikke strider mot de tre første bud. Dessuten skal man, når de trenger det, forsørge dem med mat, klær og hus. For Gud har ikke for intet sagt: Du skal ære dem. Han sier ikke: Du skal være glad i dem, skjønt også det skal man være. Men ære er større enn dårlig kjærlighet. Og den har med seg frykt som forener seg med kjærligheten og bringer mennesket til å frykte mer for å krenke dem enn for straffen.

Frykt og kjærlighet

Likedan som når vi ærer en helligdom med frykt, og allikevel ikke frykter for den som for en straff, men heller trenger nærmere frem til den. En slik frykt, blandet med kjærlighet, er den rette måte å ære på. Den annen frykt som er helt uten kjærlighet, nærer vi overfor de ting som vi forakte eller frykter for, slik som man frykter for bøddelen eller straffen. Der er ingen æresbevisning; for dette er frykt uten kjærlighet, ja frykt med hat og fiendskap. Om dette har vi et ordspråk av Hieronymus: «Det vi frykter, det hater vi også». Med denne frykt vil Gud ikke fryktes eller æres, og heller ikke ha foreldrene æret, men derimot med den førstnevnte frykt, som er forenet med kjærlighet og tillit.

Denne gjerning synes lett. Men få gir riktig akt på den. For når foreldrene er riktig fromme og ikke elsker sine barn på kjødelig vis, men som de skal, formaner og leder dem med ord og gjerninger til å tjene Gud etter de tre første bud, så blir uavlatelig barnets egenvilje brutt, og det må gjøre, la være og finne seg i hva dets natur gjerne ville gjøre annerledes. Derved får barnet anledning til å forakte sine foreldre, murre mot dem, eller gjøre ennå verre ting. Og kjærligheten og frykten forsvinner, dersom ikke Guds nåde er attåt. På samme måte, når de straffer og tukter, som det seg hør og bør, av og til også med urette. Dette er dog ikke til skade for sjelens salighet; men den onde natur tar imot dette med uvilje.

Foruten alt dette er noen barn av så ond en art, at de skammer seg over sine foreldre på grunn av deres fattigdom, mangel på adel, dårlig utseende eller vanære. De lar seg mer bevege av disse ting enn av Guds høye bud, Han som er over alle ting, og har gitt dem slike foreldre etter sitt eget råd og velbehag, for å øve dem og prøve dem i sitt bud.

Men dette er ennå sværere, når barnet igjen får barn. Da vokser kjærligheten dem imellom; men kjærligheten til foreldrene og hedringen av dem avtar mye.

Men det som blir påbudt og sagt om foreldrene skal også, når foreldrene er døde eller ikke er tilstede, forståes om dem som står i deres sted, som f. eks. venner, faddere, gudforeldre, verdslige herrer og åndelige fedre. For ethvert menneske må styres og være andre mennesker undergitt. Derfor ser vi her hvor mange gode gjerninger der læres i dette bud, idet hele vårt liv i dette bud blir underkastet andre mennesker. Herav kommer det at kjærligheten prises så høyt og all dyd og alle gode gjerninger blir innesluttet i den.

Foreldres vanære

Der er ennå en annen vanære for foreldrene. Den er mye farligere og finere enn denne første, og smykker seg og lar seg anse som en rett ære. Den består i det, at når barnet har sin egenvilje, så gir foreldrene av kjødelig kjærlighet etter for den. Snart vil barnet sin egen ære, snart sin egen lyst; og det er storartet i alle måter; far og mor liker dette godt, og barnet liker det også godt.

Denne plage er så alminnelig, at man forholdsvis sjelden ser eksempel på den førstnevnte vanære. Dette kommer alt sammen av at foreldrene er forblindet og verken kjenner eller ærer Gud etter de første tre bud. Derfor formår de heller ikke å se barnas feil og hvordan de skal lære og oppdra dem. Og derfor oppdrar de dem til verdslig ære, lyst og velvære, for at de bare skal kunne behage menneskene og komme høyt på strå. Dette liker barna, og i dette er de gjerne lydige uten noen motsigelse.

På denne måte går da Guds bud hemmelig og under et pent skinn fullstendig til grunne. Det blir oppfylt, det som står skrevet hos profeten Esaias og Jeremias, at barna blir fortærte av sine egne foreldre. Og de gjør som Manasse, som lot sitt barn brenne og ofre til guden Molok. Hva er dette annet enn å ofre sitt eget barn til avguden og brenne det, når foreldrene mer oppdrar sine barn for verden enn for Gud? Når de lar dem gå hen og brenne opp i verdslig lyst, kjærlighet, glede, gods og ære, og lar kjærligheten til Gud og den evige gode lyst slukkes ut hos dem?

Å hvor farlig det er å være far og mor, når bare kjød og blod regjerer. For sannelig, på dette bud beror det helt og holdent om de tre første og de seks siste bud blir erkjent og holdt. For det er befalt foreldrene å lære barna disse. Som det heter i Sal. 78, 5 - 6: Han bød våre foreldre å kunngjøre hans bud for sine barn, for at den kommende slekt kunne kjenne dem, kunne stå frem og fortelle dem for sine barn.

Dette er også grunnen til at Gud befaler å ære foreldrene, det vil si å elske dem med frykt. For den kjærlighet vi nå har talt om er uten frykt. Derfor er den mer vanære enn ære. Se nå om ikke enhver har nok av gode gjerninger å gjøre, enten han er far eller barn. Men vi blinde lar dette stå hen, og søker ved siden av disse gode gjerninger mange andre slags gjerninger som ikke er befalt.