Rettferdiggjørelsen
Den kristne Kirkes
hovedartikkel i saliggjørelsens sak Fra Christian Scrivers Sjeleskatt, Del 6 Men
at vi også har del i Herrens oppstandelse og himmelfart så vel som i Hans
sete ved Guds høyre hånd, lærer Skriften likeledes med klare ord: Men Gud som er rik på barmhjertighet,
gjorde ved sin store kjærlighet som han elsket oss med, også oss levende med
Kristus, da vi var døde i overtredelsene, - av nåde er I blitt salige! - og
oppreiste oss med (ham) og satte oss
med (ham) i himmelen, i Kristus Jesus. Ef. 2, 4 - 6. Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem
er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, meget mer: som også er
oppreist, som også er ved Guds høyre hånd, som også trer frem for oss. (Kristus
er gått inn i Himmelen for å tre frem for Guds ansikt i vårt sted - Rom. 8,
33 - 34). Av alt dette er det nå
åpenbart i hvilken hensikt Kristus er gitt oss av sin himmelske Fader, -
hvorfor Han kom til denne verden, og hvorfor Han har gjort og lidt så mye,
nemlig for at Han skulle bli et
alminnelig gode for alle mennesker. Han er en person som tilhører alle, hele
Skriftens middelpunkt, Kirkens hjerte og sjel, Livets Tre, Nådestolen,
som alle mennesker henvises til, så at den som tilegner seg Ham i troen, ikke
gjør annet enn hva som er den Herre Jesus kjært og velbehagelig. En mor har
et fullt bryst, og melken trenger henne; ønsker hun ikke da aller helst at
barnet begjærlig tar hennes bryst og drikker seg mett? Den Herre Jesu hjerte
er fullt av nåde og kjærlighet, og hva kan da være Ham velbehageligere enn at
menneskenes barn kommer til Ham med en tørstende sjel og blir mette og fulle
av Hans nåde? Når et tre om høsten henger fullt av modne frukter så dets
grener bøyes ned til jorden av frukten, hva annet vil vel det si om det kunne
tale enn: «Plukk! Plukk, dere mennesker! For til deres beste har Gud skapt
meg og fylt meg med slike frukter.» Nå vel, den Herre Jesus er et slikt tre,
hvis frukter er Guds nåde, syndenes forlatelse, rettferdighet, trøst, fred,
glede, liv og salighet. Og Han taler og roper: Kom hit til meg, alle som arbeider og er besværet, og jeg vil gi eder
hvile. - Om noen tørster, han komme til meg og drikke! - Jeg er livsens brød;
den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri
tørste. Mat. 11, 28; Joh. 7, 37 og 6, 35. Her
bør vi samtidig tenke vel over at hva Han i disse skriftspråk sier, det la
Han stadig fremdeles lyde i sin Kirke og bekrefter det samtidig med gjørlige
ord. Sine tjenere har Han befalt å prise for menneskene Hans kjærlighet og å
innby dem til Hans samfunn. De må preke Hans
uransakelige rikdom, utlegge og forklare skriftene og forelegge menneskene
Ham med Hans lidelse, død og oppstandelse (Ef. 3, 8; Ap. Gj. 17, 3). De
er de engler som viser den nesten forsmektende Hagar og hennes sønn vannbrønnen, som de kunne drikke av
og styrke seg. 1 Mos. 21, 17 - 19. Dette Ord ledsager Han med sin kraft og
lar dem som i troen griper det, erfare at hva de hadde hørt er ingen tom lyd,
og at der er mer kraft i det enn i all verdens apoteker. Slik fremstiller Han
seg daglig for sin kirke i det høyverdige sakramenter. Han kommer stadig
fremdeles med vann og blod. 1 Joh.
5, 6. I dem holder Han seg frem med all sin fortjeneste, med all sin
rettferdighet og salighet for alle dem som behøver og attrår Ham. Ikke noen
er for høy for Ham eller for lav, ingen for rik eller fattig, og Han forlanger
verken sølv elle gull, men bare et botferdig, troende hjerte. Jo mer trengende og trøstende, desto
bedre; jo fattigere, desto kjærere. Han trakter ikke etter noe annet enn
å fyllbyrde sin Faders vilje og å gjøre mange sjeler salige, og i denne
forstand må en ta de ord av David, når han sier: Se, jeg er kommet. – Til å gjøre din vilje, min Gud, står min lyst,
og din lov er midt i mitt innerste. Sal. 40, 8 - 9. Den Guds vilje som
den Herre Jesus gjerne utretter, er uten tvil den som Han sier dette om: Men dette er Faderens vilje som utsendte
meg, at jeg intet skal miste av alt det han har gitt meg (Joh. 6, 39). Og på et annet sted: Min mat er å gjøre hans vilje som utsendte
meg, og å fullbyrde hans gjerning. Joh. 4, 34. Da Herren talte dette, var
Han nettopp i ferd med å vinne en sjel og bringe den til sin himmelske Fader,
av dette kan vi slutte, at den vilje og gjerning som Gud har beskikket og
utsendt sin Sønn til, er å gjøre syndere salige. Dette gjør Hann villig og
gjerne; det er Hans største glede, og ved dette glemmer Han ikke bare mat og
drikke, men også seg selv. Han har alltid den kjærlighetens og nådens lov i sitt hjerte, der innholdet i
korthet er: å søke og frelse det
fortapte (Luk. 19, 10); denne lov har Hans Fader skrevet inn i Hans
hjerte ved Hans inngang i verden. Den er Hans bestandige rettesnor og er
øyemerke med Hans Ord og Sakramenter. Han vil skjenke oss seg selv og ved seg
selv gjøre oss salige. Han vil være vår, og vi skulle være Hans. Hva
jeg hittil har fremført vil jeg slutte med Luthers uforlignelige ord. «Evangeliets Hovedstykke og Grunnvoll»,
sier han, «er, at du først, før du tar Kristus til eksempel, annammer (mottar
og fordøyer) og erkjenner Ham som en skjenk og gave, som er gitt deg av Gud
og som er din egen, på det at du, når du ser eller hører, at han gjør eller
lir noe, da ikke skal tvile om at Kristus selv med slik en gjerning og
lidelse er din, så at du kan forlate deg likeså trykt på det som om du selv
hadde gjort det, ja, som om du var denne selvsamme Kristus. Se, det kan man
kalle å kjenne Evangeliet til gagns. Det er den Guds overvettes godhet som
ingen profet, ingen apostel, ingen engel noen sinne har kunnet utsi, og som
ikke noe hjerte nok kan beundre og begripe. Det er den kjærlighets store ild,
som Gud bærer til oss, ved det blir våre hjerter og samvittigheter glade,
trygge og tilfredse. - - Om dette sier Esaias: Et barn er oss født; en Sønn er oss gitt. Er Han oss gitt, så må
Han være vår, og så må vi også motta Ham som vår egen. - - Se, når du slik
griper Kristus som din gave, som er skjenket deg til en eiendom, og ikke
tviler på det, så er du en kristen, og troen forløser deg fra synd, død og
helvete. - Akk, om dette kan ikke noen tale nok. Det beklagelige er at denne
preken er blitt fortidd i verden, og at Evangeliet ikke desto mindre alle
dager er blitt priset». Så langt Luther. Gud gi alle sine tjenere nåde til
selv riktig å forstå denne Hans kjærlighets hemmelighet og dette Hans
miskunnhets under, og at de således må forkynne det med glade hjerter for
Hans menighet! |