Rettferdiggjørelsen

 

Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak

Fra Christian Scrivers Sjeleskatt, Del 6

 

Men at vi også har del i Herrens oppstandelse og himmelfart så vel som i Hans sete ved Guds høyre hånd, lærer Skriften likeledes med klare ord: Men Gud som er rik på barmhjertighet, gjorde ved sin store kjærlighet som han elsket oss med, også oss levende med Kristus, da vi var døde i overtredelsene, - av nåde er I blitt salige! - og oppreiste oss med (ham) og satte  oss med (ham) i himmelen, i Kristus Jesus. Ef. 2, 4 - 6. Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, meget mer: som også er oppreist, som også er ved Guds høyre hånd, som også trer frem for oss. (Kristus er gått inn i Himmelen for å tre frem for Guds ansikt i vårt sted - Rom. 8, 33 - 34).  Av alt dette er det nå åpenbart i hvilken hensikt Kristus er gitt oss av sin himmelske Fader, - hvorfor Han kom til denne verden, og hvorfor Han har gjort og lidt så mye, nemlig for at Han skulle bli et alminnelig gode for alle mennesker. Han er en person som tilhører alle, hele Skriftens middelpunkt, Kirkens hjerte og sjel, Livets Tre, Nådestolen, som alle mennesker henvises til, så at den som tilegner seg Ham i troen, ikke gjør annet enn hva som er den Herre Jesus kjært og velbehagelig. En mor har et fullt bryst, og melken trenger henne; ønsker hun ikke da aller helst at barnet begjærlig tar hennes bryst og drikker seg mett? Den Herre Jesu hjerte er fullt av nåde og kjærlighet, og hva kan da være Ham velbehageligere enn at menneskenes barn kommer til Ham med en tørstende sjel og blir mette og fulle av Hans nåde? Når et tre om høsten henger fullt av modne frukter så dets grener bøyes ned til jorden av frukten, hva annet vil vel det si om det kunne tale enn: «Plukk! Plukk, dere mennesker! For til deres beste har Gud skapt meg og fylt meg med slike frukter.» Nå vel, den Herre Jesus er et slikt tre, hvis frukter er Guds nåde, syndenes forlatelse, rettferdighet, trøst, fred, glede, liv og salighet. Og Han taler og roper: Kom hit til meg, alle som arbeider og er besværet, og jeg vil gi eder hvile. - Om noen tørster, han komme til meg og drikke! - Jeg er livsens brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. Mat. 11, 28; Joh. 7, 37 og 6, 35.

           

Her bør vi samtidig tenke vel over at hva Han i disse skriftspråk sier, det la Han stadig fremdeles lyde i sin Kirke og bekrefter det samtidig med gjørlige ord. Sine tjenere har Han befalt å prise for menneskene Hans kjærlighet og å innby dem til Hans samfunn. De må preke Hans uransakelige rikdom, utlegge og forklare skriftene og forelegge menneskene Ham med Hans lidelse, død og oppstandelse (Ef. 3, 8; Ap. Gj. 17, 3). De er de engler som viser den nesten forsmektende Hagar og hennes  sønn vannbrønnen, som de kunne drikke av og styrke seg. 1 Mos. 21, 17 - 19. Dette Ord ledsager Han med sin kraft og lar dem som i troen griper det, erfare at hva de hadde hørt er ingen tom lyd, og at der er mer kraft i det enn i all verdens apoteker. Slik fremstiller Han seg daglig for sin kirke i det høyverdige sakramenter. Han kommer stadig fremdeles med vann og blod. 1 Joh. 5, 6. I dem holder Han seg frem med all sin fortjeneste, med all sin rettferdighet og salighet for alle dem som behøver og attrår Ham. Ikke noen er for høy for Ham eller for lav, ingen for rik eller fattig, og Han forlanger verken sølv elle gull, men bare et botferdig, troende hjerte. Jo mer trengende og trøstende, desto bedre; jo fattigere, desto kjærere. Han trakter ikke etter noe annet enn å fyllbyrde sin Faders vilje og å gjøre mange sjeler salige, og i denne forstand må en ta de ord av David, når han sier: Se, jeg er kommet. – Til å gjøre din vilje, min Gud, står min lyst, og din lov er midt i mitt innerste. Sal. 40, 8 - 9. Den Guds vilje som den Herre Jesus gjerne utretter, er uten tvil den som Han sier dette om: Men dette er Faderens vilje som utsendte meg, at jeg intet skal miste av alt det han har gitt meg (Joh. 6, 39). Og på et annet sted: Min mat er å gjøre hans vilje som utsendte meg, og å fullbyrde hans gjerning. Joh. 4, 34. Da Herren talte dette, var Han nettopp i ferd med å vinne en sjel og bringe den til sin himmelske Fader, av dette kan vi slutte, at den vilje og gjerning som Gud har beskikket og utsendt sin Sønn til, er å gjøre syndere salige. Dette gjør Hann villig og gjerne; det er Hans største glede, og ved dette glemmer Han ikke bare mat og drikke, men også seg selv. Han har alltid den kjærlighetens og nådens lov i sitt hjerte, der innholdet i korthet er: å søke og frelse det fortapte (Luk. 19, 10); denne lov har Hans Fader skrevet inn i Hans hjerte ved Hans inngang i verden. Den er Hans bestandige rettesnor og er øyemerke med Hans Ord og Sakramenter. Han vil skjenke oss seg selv og ved seg selv gjøre oss salige. Han vil være vår, og vi skulle være Hans.

           

Hva jeg hittil har fremført vil jeg slutte med Luthers uforlignelige ord. «Evangeliets Hovedstykke og Grunnvoll», sier han, «er, at du først, før du tar Kristus til eksempel, annammer (mottar og fordøyer) og erkjenner Ham som en skjenk og gave, som er gitt deg av Gud og som er din egen, på det at du, når du ser eller hører, at han gjør eller lir noe, da ikke skal tvile om at Kristus selv med slik en gjerning og lidelse er din, så at du kan forlate deg likeså trykt på det som om du selv hadde gjort det, ja, som om du var denne selvsamme Kristus. Se, det kan man kalle å kjenne Evangeliet til gagns. Det er den Guds overvettes godhet som ingen profet, ingen apostel, ingen engel noen sinne har kunnet utsi, og som ikke noe hjerte nok kan beundre og begripe. Det er den kjærlighets store ild, som Gud bærer til oss, ved det blir våre hjerter og samvittigheter glade, trygge og tilfredse. - - Om dette sier Esaias: Et barn er oss født; en Sønn er oss gitt. Er Han oss gitt, så må Han være vår, og så må vi også motta Ham som vår egen. - - Se, når du slik griper Kristus som din gave, som er skjenket deg til en eiendom, og ikke tviler på det, så er du en kristen, og troen forløser deg fra synd, død og helvete. - Akk, om dette kan ikke noen tale nok. Det beklagelige er at denne preken er blitt fortidd i verden, og at Evangeliet ikke desto mindre alle dager er blitt priset». Så langt Luther. Gud gi alle sine tjenere nåde til selv riktig å forstå denne Hans kjærlighets hemmelighet og dette Hans miskunnhets under, og at de således må forkynne det med glade hjerter for Hans menighet!