Vil også dere gå bort?

10. Søndag etter trefoldighet. Joh. 6, 66-71.

Av fengselsprest A. H. Hval. (Ca. 1880-90).

Fra den tid trakk mange av hans disipler seg tilbake og vandret ikke mer omkring med ham. Jesus sa derfor til de tolv: Mon også I vil gå bort? Da svarte Simon Peter ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi har trodd og erkjent at du er Kristus, den levende Guds Sønn! Jesus svarte dem: Har ikke jeg utvalgt eder tolv, og én av eder er en djevel. Men han talte om Judas, Simon Iskariots (sønn); for han var den som siden forrådte ham, enda han var én av de tolv.

”Vil også dere gå bort?” Tilstanden i Herrens menighet krever dette spørsmål rettet til alle dem, som bekjenner Hans navn. Det gjelder å prøve seg selv grundig, at ikke den utvortes vandring med Jesus skal bringe deg selv fordervelse.

Mens fornektelsen blir mer og mer høyrøstet, gis der, Gud være lovet, mange tegn til et mer utpreget liv i Herren. Det viser seg blant dem, som bekjenner Ham, en nesten uhørt iver for Guds rikes utbredelse, for Hans Ords forkynnelse både her hjemme og ute blant hedningene. Det avlegges en freidig Peters-bekjennelse, det blåser en Åndens pinseild like imot vantroens uvær og hertil kommer troens vitnesbyrd i kjærlighetsgjerninger.

Likevel gir tilstanden i Herrens disippelflokk mye å tenke på. Det råder en stor og sørgelig uklarhet i mangt et disippelsinn, en kjennelig mangel på dypere åndelig erfaring innen den lille skare. Det åpenbarer seg mye som ikke kan være en frukt av Herrens frelsende kjærlighet, store skrøpeligheter som peker hen mot fall. Herrens egne disipler er selv smittet av den ånd som fører til vantro og fornektelse. Mange som forkynner Ordet, unngår ikke den fristelse å forkynne seg selv i stedet for Kristus, heller å samle skarene enn å frelse syndere. Det er så mye av verdenssansen i Herrens disipler at det ofte er umulig å se noen forskjell på deres liv og det ekte, men utvortes ærbare verdensliv, som fornekter Kristus, - unntatt i dette ene, at de hører Guds Ord. Der er også blant Herrens disipler en bløtaktighet i sinnet, en tagen etter nytelse uten noen kraft i bekjennelsen og troslivet.

Neppe noen sinne taltes Ordet som tukter og bringer til selverkjennelse, mindre enn nå for tiden; der er en utpreget tilbøyelighet til å springe over Ordet om synd og forsakelse, til å unngå alt hva som kan oppdra hjertet til ydmykhet og selvfornektelse, men mye mer til straks å ta den nytelse som nådens sødme gir.

Det høres mer om å ”bære korset” enn å ”ta det opp”. Selv de berettigede bebreidelser over vitterlige skrøpeligheter opptas som forfølgelse for Kristi skyld.

Det kleber ved troen og troslivet noe urent og sykt, som må renses bort; for det bærer dødens spirer i seg. Og har Herren sagt: ”Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, dersom I har innbyrdes kjærlighet”. (Joh. 13, 35) Da viser det seg tvert om en nesten ubetvingelig lyst hos Herrens disipler til å gå hver sin vei. Mange ganger synes disiplenes forhold likefrem å spotte dette Herrens krav.

Den felles tro og bekjennelse i ord og liv oppgis såre lett uten spor av noe dypere syn for dens sannhet og betydning; de oppgir å forsvare seg mot vantro og fornektelse, men vender seg heller mot hverandres meninger, som fra den ene side bekjempes som løgn og villfarelse, fra den andre forfektes og hevdes som Guds Ord.

Slik bekjemper da brødre hverandre som fiender; de strides om Guds Ord; ikke om sak, ”forarges over hverandre, hater hverandre, forreder hverandre”, og kjærligheten blir kold hos mange. (Mat. 27, 10 – 12)

Det gis ikke noe tiltalende eksempel for den verden hvor de skulle være et ”salt” og et ”lys”. Ikke bare drives mang en sjel ved denne mangel på enhet i tro, på enighet i bekjennelse og i kjærlighet til tvil om ”det evige livs Ord”. Men de leverer ved sitt splidaktige forhold enda til våpen til dem, som hater og fornekter Herren. Med rette kan det sies: Se splittelsen! Se, hvorledes disse brødre fordømmer, ja eter hverandre! Hvor er eders tro og troens frukt i kjærlighet? Hvem av dere, som strides, har rett? Tilstanden i Herrens menighet gir på denne måte større grunn til å spørre: Vil også dere gå bort?

Vil også dere gå bort? Kjenner du Herren? Kjenner du hans krav til sine etterfølgere? Han vil ha trofaste og oppriktige disipler, som danner sitt liv etter Hans forbillede. Som Han oppgav sin himmelske herlighet og fornedret seg selv, slik vil Han at du skal oppgi alt for Hans skyld. Å følge Herren er å vandre korsets vei, å korsfeste seg selv, sitt eget kjød, sin egen lyst. – Veien til livet er først dødens vei, å avdø fra det gamle egenkjærlige selvsyke sinn. Gjennom omvendelsens bitterhet får du først nådens sødme; ved å dø skal du leve. Den som vil komme til meg, skal fornekte seg selv og dagelig ta sitt kors opp og følge meg. (Luk. 9, 23) Daglig! Ja, det er å følge Herren. Troskap i gleden, troskap i sorgen, troskap i prøvelsen, troskap i nåden, troskap i livet, troskap i døden, og ingen forjettelse for dette liv, men kun for det tilkommende. Kristi forjettelse er for det naturlige menneskehjerte et motsigelsens tegn: Den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal frelse det. (Luk. 9, 24)

Det er ikke noe utenom Jesus Kristus som skjenker en hjertefred, som verden ikke kan gi, og som den heller ikke kan ta. Ingen uten Ham skjenker din sjel en glede som ikke forgår med dens lyst. Heller da å følge Jesus gjennom kors og død enn å gå bort. Men følger du Ham da er også Han ditt alt! Daglig vil du dypere og dypere erfare, at det er salig å følge Herren i trofasthet og oppriktighet.