Rettferdiggjørelsen

Fra Scrivers Sjeleskatt.

Del. 7.

 

            Etter at vi nå har betraktet Kristus Jesus i Hans hellige Midler embete, så står det enn igjen at vi også skulle behandle troen. For så vidt som det er nødvendig for vårt nåværende gjøremål (den er allerede i en tideligere preken utførlig beskrevet når det gjelder den rette art og beskaffenhet). Apostelen sier nemlig: Fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovens gjerninger, men ved Jesu Kristi tro, så trodde også vi på Jesus Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av Kristi tro og ikke av lovens gjerninger. (Gal. 2, 16)

            Av det foran siterte er det forhåpentligvis klart hva for en hensikt Kristus er gitt oss og av dette kan vi sikkert si hva den tro er som vi blir rettferdige ved. For når den Herre Jesus er en gave og et alminnelig gode, idet nådens fylde er å finne i Ham, og idet Han som sann Gud og sant menneske har gjort og lidt alt for oss, osv., så følger det av det at det er troen tar imot denne Gave, tilegner seg dette alminnelige gode, øser med glede av den Kilde som er anvist og skjenket oss, og betrakter alt hva den Herre Jesus har gjort og lidt, som sitt eget. Dette er også lett å bevise med apostelens ord i det 19 v. som følger etter: For jeg er ved loven avdød fra loven, for at jeg skal leve for Gud. Gud har, vil han si, gitt meg og oss alle en ny lov, nemlig, at vi skulle tro på Hans aller kjæreste Sønn og tilegne oss Hans fullkomne rettferdighet. Ved denne Troens Lov (Rom. 3, 27) er jeg død fra Mose Lov, den har ikke mer med meg og jeg ikke mer med den å bestille, når det gjelder min rettferdiggjørelse og det evige liv. Dens forbannelser og trusler skremmer meg ikke mer. Min samvittighet er nå fri for dens tvang. Men jeg lever for min Gud, som har gjort meg levende ved Kristus og oppfylt meg med fullkommen forvissning om det evige liv. Nå har jeg liksom fått en ny sjel, nemlig Jesus Kristus, som lever i meg og som i tillegg ved sin Hellige Ånd regjerer og leder meg, så at jeg villig og med glede lever min Gud til ære i en barnlig lydighet, og hva Loven ikke med alle sine bud og skremsler og forbannelser klarte å tvinge av meg, det gjør jeg nå med villig sjel i den Herre Jesu kraft og på grunn av Hans Hellige Ånds drift, osv. Og ikke nok med det, men han sier dessuten: Jeg er korsfestet med Kristus (v. 20). Han kunne vel ha sagt: jeg har del eller fellesskap i Kristi kors og død, men for å fremstille troens art uttrykker han seg på en annen måte. Siden min Frelser, ville han si, er død for min skyld og for meg på korset, og jeg ikke bare vet, men også av hjertet tror dette og i fast tillit holder meg til Hans kors, så er der også for min del gjort Guds Lov så fullkommen fyldest som om jeg selv hadde hengt på korset og dødt for alle mine synder. For da den Herre Jesus har elsket meg så høyt at Han har hengitt seg selv for meg i døden på korset, og Han derved ved sin nåde også har brakt meg til troen, så at jeg av hjertet holder Ham for min største trøst og eneste Midler og henger med min sjel ved Ham alene, så er vi nå ikke to, men ett, den korsfestede Kristus er min sjels sjel, mitt hjertes hjerte, mitt liv, min rettferdighet, min kraft, min styrke, min Himmel og mitt alt. Jeg vet ikke av noen vrede. Jeg vet ikke av noen synd, ikke av noen død, ikke av noe helvete. Men Jesus, Jesus alene lever og hersker i meg med sin nåde, sin kjærlighet, sin rettferdighet, sin fred, sin glede, sin Ånd. Mitt annet liv i kjødet akter jeg ikke for noe liv, mitt sanne liv består i troen på Guds Sønn, osv.

            Ved dette er det vel å merke at den hellige apostel i denne høyst maktpåliggende sak, nemlig rettferdiggjørelsen for Gud, setter sin egen person aldeles til side og ikke vil vite av seg selv. Han sier at han lever ikke mer, men fremstiller seg derimot i den korsfestede Herres Jesu person og sier, at han er korsfestet med Ham. Han taler også om et samfunn og fellesskap mellom Kristus og seg som det, som finner sted mellom sjelen og legemet, idet han sier: Kristus lever i meg, - jeg lever i troen på Guds Sønn.  For at man skal vite hvorfor han stiller seg i et så nært forhold til Kristus og således tilegner seg Hans kors, så tilføyer han: som har elsket meg eller, som han på andre steder sier, grepet meg og tatt seg av meg (Rom. 15, 7) og gitt seg selv hen for meg (Fil. 3, 12).

            Av alt dette kan vi nå slutte at siden Gud fra begynnelsen av har fremstilt sin aller kjæreste Sønn som en Nådestol, som et Livsens tre, som en Midler og Saliggjører for hele verden og henvist alle mennesker til Ham, - siden Guds evige Sønn har tatt på seg menneskelig natur og som sann Gud og sant menneske for oss og i vårt sted vist Loven fullkommen lydighet, bøtt for oss med sin død og sitt blod, funnet en evig rettferdighet  og evig forløsning (Dan. 9, 24; Heb. 9, 12) og latt seg selv med hele sin fortjeneste og nådefylde byde og rekke oss i Ordet og de hellige sakramenter, og lar oss på det vennligste kalle til sitt samfunn og nytelsen av den frelse som er tilveiebrakt av Ham. Siden vi også i Ham har vårt forbillede i alle de hellige som i troen med glede har mottatt dette samfunn med Kristus og derved er blitt rettferdige og salige (Ap. Gj. 13, 26, 38 og 39),  - så er der nå ikke noe annet middel til å eie den rettferdighet som gjelder for Gud, enn troen, som mottar Guds Gave, griper sin Midler og Nådestol, Jesus Kristus, med hele sitt hjerte, går med glede inn i Hans samfunn og ikke stoler på seg selv, sin egen tjeneste og sine egne gjerninger, men bare på Jesus Kristus og Hans fortjeneste og søker sin rettferdighet, sitt liv og sin salighet i Ham alene.