Magister Filip Melanchthon’s

Levnetsbeskrivelse

Del 3.

Engang var Melanchthon, Luther og noen andre teologer samlet i Torgau for å rådslå med hverandre om den fare som truet kirken. Da de nå allerede lenge hadde samtalt med hverandre uten å komme til ønskelig enighet, ble Melanchthon, som var hjertelig bedrøvet, kalt ut. Da han gikk inn igjen i forsamlingen, kom han tilfeldigvis til å gå gjennom et værelse, hvor der satt tre prestefruer samlet, under sine huslige sysler dikterte de bønner til Gud for sine små barn, om at Han måtte holde oppe den rene lære i Kirken. Inderlig beveget hørte Melanchthon på disse umyndiges bønn. Da mintes han hine ord fra den 8. Salme: Av de spede og diende (barns) munn grunnfester du en makt for dine fienders skyld, for å få fienden til å høre opp, og den som vil hevne seg. Da han nå kom inn i forsamlingen igjen med gledesstrålende ansikt, spurte Luther etter grunnen til denne hurtige forandring. Da sa Melanchthon: «La oss ikke tape motet! Jeg har nettopp sett dem, som strider for oss og skulle bli uovervinnelige.» Da man spurte ham om hvem disse var, svarte han: «Det er våre små barn, hvis bønner jeg nettopp nå har hørt. Gud vil, Gud kan ikke la de bli uten bønnhørelse.

Men likesom en kristens liv og hans handel og vandel, etter apostelens ord skal helliges ved Guds Ord og bønn 1 Tim. 4, 5), så var det også tilfelle med Melanchthon. Hans kristelige fromhet og barnlige gudsfrykt lot et velgjørende lys skinne ut over hele livet hans. Han begynte alle sine gjerninger i Guds navn, ja, for Guds ansikt, og hans grunntanke ble i alt dette Pauli ord: I ham lever og røres og er vi. Ap. Gj. 17, 28. Når han stod opp tidlig om morgenen - vanligvis allerede klokken to eller tre -, ba han slik: «Allmektige, evige Gud, vår Herres Jesu Kristi Fader, Himmelens og jordens og menneskenes Skaper, tillike med din Sønn, vår Herre Jesus Kristus, ditt Ord og avbillede, og med din Hellige Ånd! Forbarm deg over oss, og forlat oss våre synder for din Sønns skyld, hvem du etter din underbare rådsslutning har gjort til en Midler, og helliggjør oss og regjer oss med din Hellige Ånd, som du utøser over dine apostler! Gi oss at vi i sannhet må erkjenne deg og prise deg i all evighet.» Deretter leste han et stykke av den Hellige Skrift, ba den apostoliske trosbekjennelse, som var svært kjær for ham, kastet deretter et blikk i kalenderen for å huske på den kristelige tid, som han nå befant seg i, og de menn, som stod der. Han gikk da til sitt arbeide helliget ved Guds Ord og bønn. Denne oppriktige gudsfrykt, som han selv øvde i sitt huslige liv, ledsaget ham også i hans læresal. Den ungdom som samlet seg om ham, formante han flittig til fromhet og sa, at likesom Kirken, som Guds hus, skulle være et Bedehus, så skulle det også være i de høye skoler. «For Guds skyld er vi stillet på denne plass, for at vi skulle opprettholde og utbre den for menneskene saliggjørende lære, og Gud krever denne flid like så vel av lærerne som av tilhørerne. Den sinsstemning vi har når vi går inn i Templet, må vi også bringe med oss i skolen, for her selv å kunne lære og å meddele andre gudelige ting.» Guds Hus besøkte Melanchthon svært flittig. Han kom i hu det ord: Den som er av Gud, hører Guds Ord. Joh. 8, 47. Han ville også med dette gi sine disipler et godt eksempel, som de skulle etterligne. Den berømte teolog Heerbrand i Tübingen gav ham dette skjønne vitnesbyrd i sin minnetale: «Han ville ofte besøke kirkens offentlige sammenkomster, ikke bare for å foregå andre med sitt eksempel, men fordi han visste, at Den Hellige Ånd viser seg virksom i Ordets tjeneste, og at Guds Sønn er nærværende, og for at hans tro kunne styrkes og hans iver opptennes i de frommes forsamling. Likesom han da bestandig bad med uutsigelige sukker og gjorde hjertelig forbønn for seg og kirken. Derfor kunne vi alle, som er blitt kjente med ham, gi ham dette vitnesbyrd.»

Til sine tilhørere sa engang Melanchthon: «I skulle ikke være så fariseerske, så rå, at I tenker: det kommer ikke an på det, om jeg ikke allerede går i kirke; det er pavelig, det er overtro. Nei, det er mye mer barbari å forsømme det! Der gis ikke noe skjønnere enn ærbar og hellig sammenkomst, der menneskene belæres av Gud, og hvor der skjer alminnelig påkallelse og takksigelse. I dette har man et bilde av det evige liv, hvor vi sitter for Guds og Hans Sønns ansikt og hører Guds Sønn belære oss om de største undere.»

I sin ytre levevis var Melanchthon svært tarvelig og streng mot seg selv. Hans ytre stilling var heller intet mindre enn glimrende. Først i år 1526 fikk denne mann, som var Tysklands lærer og hadde en europeisk berømmelse, en årlig lønn av to hundre gylden; for før hadde det vært ennå mindre. Men han var heller ikke en mann som arbeidet for pengenes skyld, men som et Guds barn virket han til sin himmelske Fars ære, til Hans rikes fremme, av kjærlighet og av hjertets indre trang. Derfor var han da også tilfreds med mindre jordiske goder og kunne si med apostelen: «Når vi har føde og klær, skulle vi la oss nøye med det» 1 Tim. 6, 8.

Men som alle Guds barn, slik har også vår kjære Melanchthon måttet inngå i Guds rike gjennom mange trengsler (Ap. Gj. 14, 22). Han hadde et svakt legeme og da han nå måtte arbeide mye og anstrengende, så led han nesten bestandig av sykdom. Snart led han av søvnløshet, snart følte han heftige steinsmerter, snart mye annen plage i underlivet. I år 1540 var han døden nær. Han skulle reise til Hagenau, hvor der skulle holdes en sammenkomst med de pavelige. Han følte seg ikke vel; han var tynget av sorg og kummer, men reiste likevel av sted. Han kom til Weimar, hvor han dvelte. Her ble han heftig syk. På Kurfyrste Johan Fredriks befaling ble Luther snarest mulig hentet fra Wittenberg. Da han kom, var øynene allerede likesom brustne på hans venn Filip Melanchthon, bevisstheten var borte, målet tapt, hørselen opphørt, ansiktet slapt og innfalt; han kjente ikke noen lenger, åt og drakk ikke noen ting. Da Luther så ham i den tilstand, ropte han ut: «Bevare meg Gud! Hvor har ikke djevelen skjendet meg dette redskap!» Straks vendte han seg om mot vinduet og ba med brennende iver. Luther sa selv: «Da måtte vår Gud høre meg. For jeg satte Ham stolen for døren og ropte Ham i øret alle de løfter om bønnhørelse, som jeg visste om fra Den Hellige Skrift, at Han måtte høre meg, når jeg ellers måtte stole på Hans løfter.» Deretter tok han Melanchthon i hånden og sa: «Vær ved godt mot, Filip, du skal ikke dø! Om enn Gud har grunn til å døde, så vil Han likevel ikke synderes død, men at han skal omvende seg og leve. Han har lyst til liv og ikke til død.» Da Luther hadde talt dette og mer, ble Filip Melanchthon likesom oppvakt av døde og begynte igjen å dra ånde, kom atter til krefter og fikk igjen sin forrige sunnhet.

Forts. n. Nr.