Oppvekkelsen av enkens sønn i NainSekstende søndag etter
trefoldighet Av Johannes Gossner Luk. 7, 11 – 17 Og dagen deretter skjedde
det at han gikk til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med
ham, og meget folk. Men da han kom nær til byens port, se, da ble en
død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk
fra byen gikk med henne. Og da Herren så henne, ynktes han inderlig over
henne og sa til henne: Gråt ikke! Og han trådte til og rørte ved båren, men
de som bar, sto stille, og han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Og
den døde satte seg opp og begynte å tale; og han ga ham til hans mor. Men
frykt kom over alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist blant
oss, og Gud har besøkt sitt folk. Og dette ord om ham kom ut i hele Judea og
i hele landet der omkring. Frelseren hadde allerede helbredet mange
syke, også de ulegelige; blinde hadde Han gjort seende, spedalske rene, døve
hørende, stumme hadde Han brakt til å tale, lamme hadde Han gitt førligheten
tilbake – selv djevler hadde Han drevet ut – men om Han også kunne gjøre døde
levende, om dette har vi ennå ikke hatt i våre søndags Evangelier. En
Frelser, som ikke ble mester over døden, var ikke tilstrekkelig for oss, for
døden er nettopp menneskenes frykteligste og sterkeste fiende som verden
forferdes aller mest over. Den rykker bort alle uten forskjell, store og små,
rike og fattige, konge og betler. En Frelser, som var døden voksen, som kunne
byde døden å vike og gi døde liv, den var den beste for oss, og fortjente
alle menneskers tro og tillit. En slik er vår Jesus, vår Frelser, som ved sin
lidelse og død har fratatt døden sin makt, og brakt liv og uforkrenkelig
vesen for lyset. Han kan også vekke døde. Det har Han bevist. Dagen deretter skjedde det at
han gikk til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham og
meget folk. Han hadde stadig mange vitner med seg og det fortjente Han.
Faderen sørget stadig for at folk omgavs Hans Sønn, hørte og så Ham, slik at
Hans Ord måtte bli kjent og Hans gjerninger åpenbare – slik at Hans vitner
siden måtte kunne si: ”Det er ikke skjedd i en krok, alle folk har sett og
hørt det.” Hvem gleder seg ikke så ofte han leser: ”Mange av hans disipler og
mye folk ledsaget ham, var hos ham og hørte ham!” Hvem ønsker ikke at ennå i
dag mange disipler og alle folk hørte og betraktet Jesu Ord og gjerninger, fulgte
etter Ham og hang ved Ham! Til Nain, som lå nær ved Kapernaum, kom han denne
gang heller ikke ved en tilfeldighet; Han visste vel hva som ventet Ham der,
og Han visste tiden når Han måtte være der og gå inn gjennom porten. For: Men da han kom nær til
byens port, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun
var enke, og meget folk fra byen gikk med henne. Hvor Jesus kommer hen, møter Han døde, og
når Han ikke vekker dem opp, forblir de døde. Men når enhver mor og far
gråter over sine levende-døde barn, som denne mor over sin eneste sønn, og
som Monika over sin Augustin, så vil Jesus visst vekke dem opp. En enke, som
fulgte sin eneste sønn til graven, er visst mye å klage over, men er enhver
mor som må se et eller flere barn uten livet i Gud omkring seg mindre å klage
over? Skulle det ikke være ennå smerteligere og mer å gråte over for
foreldre, når deres barn er levende lik, kjød uten ånd? Når det rett føler og
beklager dette, når de uavlatelig holder dette foran Frelseren i bønn, skulle
da Han, som ikke vil synderes død, men liv, ikke også for slike foreldres
skyld gå dem i møte på veien og nærme seg deres dør, likesom Han her for
enkens skyld tok veien til Nain og gikk inn gjennom porten, da hun kom ut
igjennom den med sitt lik? Å ganske visst! Han kjenner alle døde og levende,
føler enhver smerte, ser enhver tåre, som foreldre feller for deres barns
salighet. Også din sjel, kjære venn, er den
eneste som du har, likesom denne enke bare hadde den ene sønn. Når du taper
din sjel, hva vil du da vinne en annen med? Når den ikke blir vakt opp og får
livet i Gud, hva har du da? Den evige død! Skal det ikke være mer om å gjøre
for deg å vekke opp din sjel, enn enken for hennes eneste sønn? Kan du kald
og likegyldig se på at din sjel farer hen uten å nå sitt mål, uten å motta
liv og salighet av Jesus? Å hvor mange lik, levende lik, vandrer ikke
omkring, og hele deres liv er ikke noe annet enn en gravferd, der de bærer
deres sjel til graven, og det i det evige mørkets dunkle grav, fra den vil
ingen forløsning, ingen oppvekkelse mer finne sted! Og da Herren så henne, ynktes
han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! Se, hvor ømt følende
Han er, hvorledes Han legger merke til tårer, stanser, viser medlidenhet og
tar seg av de lidende og bedrøvede! Kjente hun Jesus? Har hun da bedt Han
komme, sendt bud etter Ham, ventet Ham? Rimeligvis ikke noe av dette. Det kan
nok hende at hun har hørt om Ham og ofte har tenkt: ”Dersom Han hadde vært
her, var min sønn ikke død,” eller: ”Hvis Han likevel kom hit! Han kunne vel
ennå gi meg ham tilbake.” Men selv om det ikke var slik, så kjente Han henne
likevel, så hennes hjerte, ynktes over hennes jammer, hennes tårer var en
skrikende bønn for Ham. Han kan ikke se døden; den må gå av veien for Ham, for
Han er oppstandelsen og livet. Enhver tåre faller på Hans hjerte, og når nå
allerede den legemlige død, og en mors tap av sin sønn for dette liv
går Ham så nær og han så lett blir beveget til ubedt å tørke hennes tårer av,
hvor vil det da ikke gå ham til hjerte, når man gråter over sjelen og over
sin egen eller et barns sjels død! Han behøver bare å se det, så ynkes Han
over det og nærmer seg og hjelper. La oss derfor bare gå ut av den port, hvor
Han går inn; la oss bare med all vår smerte møte Ham på den vei, som Han går
og hvor Han kommer. Hvor skjønt det er, at Han sier til den arme, bedrøvede
mor: ”Gråt ikke.”
Og han trådte til og rørte ved båren, men de som bar, sto stille,
og han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Hans medlidenhet var ikke bare følsomhet, som kunne beklage at
den ikke kan hjelpe, og heller ikke gjør annet for å avtørke tårene enn å
komme med ussel trøst. Når Han har medlidenhet så tar Han bort
lidelsen og trøster med gjerninger. Han går bort til, Han berører, Han taler,
og det skjer. Hvor så ikke den arme enke på Ham, hvor har ikke alt folket
sett på Ham for å se hva som aldri før hadde vært sett! Hvem tenkte ikke ved
dette: ”Å når Han også nærmer seg slik til min sjel, når Han også slik rører
ved min likbåre, når Han også sa til meg: ”Sjel, jeg sier deg, stå opp!” Når Han ved sin nærhet og berøring,
bærerne, mine synder og lidenskaper, som bringer meg til graven, står stille
og gjorde plass for Jesus!” Og skulle Han ikke gjøre dette? Skulle Han nekte en sjel dette, som smekter
etter liv og salighet, som gjerne ville bli berørt og vekt opp av Jesus? Kan
det være noen tvil om det? Dere ungdommer og jomfruer, som ennå ligger på
verdens likbåre, som ennå ikke har erfart nåden, og som ennå ikke har det
rette liv, Jesus roper til dere alle: ”Jeg sier dere, stå opp!” Han har dere
så kjær, og vil så gjerne vekke opp dere, og kan det også, likesom Han kunne
vekke opp enkens sønn i Nain. Hans Ord kan vekke dere opp nå, likeså vel som
det da kunne vekke opp, når dere hører og tror det. Hans Ord blir evinnelig
også i Hans sendebuds munn – ”hvem som hører eder, hører meg,” sier
Han. Det har jo på Pinsedag, ved Hans sendebuds munn, på en gang gjort tre
tusen levende, som var døde i synden. Paulus bekjenner jo for Efeserne: Vi
jøder og dere hedninger var alle døde i synder og overtredelser, men han har
gjort oss levende og oppreist oss med (ham) i himmelen, i Kristus Jesus –
selv om Han ikke mer er på jorden, men bare gjorde det ved sitt Ords
forkynnelse av sine vitners munn. Av enhver Bibel, ved enhver preken, roper
Jesus til dere: Du ungdom! Jomfru! Jeg sier deg: stå opp! Hvor ofte er dere allerede blitt formante
og oppfordret på forskjellige måter ved foreldre eller lærere, eller
tuktelser i det indre og ytre, som
Frelseren kom til deres hjerte ved, rørte ved båren og sa til deres hjerte:
Du unge mann, pike, stå opp!” Men bærerne stanset ikke. Lettsindighet,
atspredelse, ungdommens lyster, forfengelighet, dårskap rev dere med. Dere
hørte ikke den vekkende stemme, eller glemte den snart ut igjen og ble i
døden. Også i dag står Han for deres hjerter og roper det samme til dere, og
når dere bare ville, så kunne dere på Hans livsens Ord stå opp og vandre,
likesom enkens sønn i Nain. Og den døde satte seg opp og
begynte å tale, og han ga ham til hans mor. Slik trenger Jesu Ord inn i
de døde, at de øyeblikkelig reiser seg opp og begynner å tale. Dette var
umulig for dem før. Slik vekker Han opp, at der straks viser seg liv og
livsrørelser. De døde rører seg ikke, taler ikke, men hvor der er liv, der
rører det seg i det minste i pulsen, der uttaler det seg. Slik som det er i
det legemlige, er det også i det åndelige. Når Livets Ord treffer et
syndehjerte, og du føler det, så reiser synderen seg straks opp fra syndens
døds søvn. Han føler seg truffet, grepet, han begynner å tale: ”Jeg er en
synder, jeg er fortapt, hva skal jeg gjøre, så jeg kan bli salig?” Herren gir ham til hans mor, de helliges
menighet, han tror, finner nåde og liv, fred og glede og vandrer på Livets
Vei. Han blir nært med troens saliggjørende Ord og vokser og tiltar i Kristi
erkjennelse og kjærlighet. Men den som, når han hører Livets Ord, ikke reiser
seg opp, men blir liggende på syndens likbåre, eller som snart igjen faller i
sikkerhets søvn, ikke begynner å tale, ikke bevarer det inntrykk, som Guds
Ord har gjort på ham, og altså verken erkjenner eller angrer sine synder,
eller lar seg merke med eller uttaler noen rørelse eller benådelse, han blir
i døden og forspiller Ordet kraft på sitt hjerte. Slike oppvekkelser fra de døde
kunne og skulle forekomme ved enhver preken, ved enhver bibellesning eller
alvorlig samtale om Guds Ord. Da trår stadig Jesus med sitt Ord bort til
hjertene og vekker dem av sin søvn. Hans Ord har Guds kraft til å vekke fra
døden til livet, og til å meddele liv og salighet, når det mottas i Troen.
Derfor sier han: ”Salige er de, som hører Guds Ord og bevarer det.” Og
apostelen sier: Og ta med
saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å
gjøre eders sjeler salige. Men når man holder for sine ører og strir
imot, da heter det: I hårde halse, og u-omskårne på hjerter og ører, I
motstår alltid den Hellige Ånd. Ap. Gj. 7, 51 - 56. Å hvor mye
oppvekkelseskraft og livskraft ligger der i Guds Ord, i Ordet om Kristi Kors!
Det kunne vekke opp hele verden, alle mennesker. Alle, alle, som leser eller
hører det, kunne reise seg opp og begynne å tale, som hin unge mann, dersom
de grep Ordet i troen. Alle, alle ville det inngyte liv og kraft til å stå
opp og til å bekjenne livet og sannheten. Hver som går død og kald fra
prekenen, er selv skyld i det, han har ikke latt Ordet komme til sitt hjerte,
han har forspilt dets kraft på sin sjel, fordi han ikke ville omvende seg,
ikke ville leve, fordi han elsket døden mer enn livet, synden og mørket mer
enn Lyset og rettferdigheten. Hvilken glede var det for moren,
da Jesus fremstilte den døde sønn levende for henne! Hvilken glede er det for
de helliges menighet, når deres døde medlemmer blir levende og vandrer i
sannheten! Hvilken glede er det for enhver familie, hver liten flokk av
troende sjeler, når igjen en sjel blir vakt opp og føyd til deres tall! La
oss derfor be at Jesus også vil nærme seg våre kirkeporter, hvor de døde går
ut og inn, at Han vil røre ved likkistene og tale sitt Livsens Ord til
sjelene, at de må reise seg opp og bli levende. Han er oppstandelsen og
livet. Vi har en Frelser, som hjelper og redder fra døden, som gir alle dem
som tror på Ham og gjerne mottar Hans Ord, livet, det evige liv. (Ap. Gj. 2,
41) Men frykt kom over alle, og de
priste Gud og sa: En stor profet er oppreist blant oss, og Gud har besøkt
sitt folk. De ble alle fulle av ærefrykt og beundring over denne store
gjerning. Slikt hadde de aldri sett, som sporet Guds nærværelse. Det var
kommet mye folk med Ham, og mye folk fulgte liket ut av byen. Der var også,
foruten disippelflokken en stor mengde mennesker sammen, som alle så til og
ble grepet av forbauselse, og som om de enn ikke straks erklærte Ham å være
Guds Sønn, likevel holdt Ham for å være en stor profet, og i Ham erkjente
Guds besøk, fordi de følte og så guddommens nærhet, guddommelig allmakt og
kjærlighet. Hvor ganske annerledes følte, så og bedømte folket Hans
gjerninger enn fariseerne, de skriftkloke og prestene, som stadig, når Han
handlet og talte på en overordentlig, guddommelig og mektig måte, fant
djevelen, Beelsebul i Ham, og skjelte Ham ut. Ja, da Han hadde vekt opp
Lasarus, ble deres raseri så stort at de besluttet å drepe Ham, fordi Han
gjorde de døde levende. Så forkjært og djevelaktig er denne slekt. Man prøver
seg, hvilken klasse man hører til.
Ved oppvekkelser blir det åpenbart om man hører til de umyndige, som Gud
åpenbarer det for, som ser og erkjenner Guds finger, Guds besøkelse, som gir
Gud æren og priser Ham, - eller til Jesu fiender og blinde spottere, som i
alle oppvekkelser fra døden til livet bare ser bedrageri, skinnhellighet,
spøkeri, mystisme, svermeri eller vel enda djevelen. Likevel, det siste sier
de ikke mer, fordi de skammer seg for å tro at det finnes en djevel. Er det
ikke forferdelig at så snart en ungdom, en mann, en jente eller en kone blir
oppvakt fra døden til livet, fra satans makt til Gud, fra mørket til Lyset,
så skriker den hele hop lærde og ulærde, de fornemste og de simple fariseere
og saddukeere: ”Der er igjen en blitt forrykt,” eller hvorledes de nå på de
forskjellige steder spotter det. Men da det ikke var annerledes på Jesu tid,
da Han selv synlig virket og vakte opp, så må vi også finne oss i det, og
just av det erkjenne at det er den Herre Jesu gjerning, siden djevelen bruker
sin onde munn og driver sitt spill. For hvor der ingen guddommelig virkning
og oppvekkelser er, der spores heller ikke noen djevelsk bespottelse og
motvirkning, der tier alt, ingen er for og ingen i mot. Men så snart en bare
reiser seg opp på båren, så er djevelen og verden straks i virksomhet for å
slå ham i hjel igjen, eller for å gjøre livet surt for ham. Og dette ord om ham kom ut i
hele Judea og i hele landet der omkring. Hvem gleder seg ikke over at denne tale om Jesu kraft til å vekke
opp døde, alle vegne ble utbredt? Å måtte den lyde inntil jordens ende, fra
solens oppgang til dens nedgang i alle jordens deler og på alle øyer. Måtte
alle mennesker høre, at Han er veien sannheten og livet, at vi i Ham har
forløsning ved Hans blod, nemlig syndernes forlatelse. Likevel vil vi først for oss selv
benytte den tale rett om Jesus, og la den virke på oss selv. Enhver spørre
seg selv: ”Lever jeg, eller er jeg død ennå? Har Jesus også allerede møtt
meg, har Han rørt ved meg, har Han vekket meg opp? Har jeg reist meg opp og
begynt å bekjenne mine synder og Hans nåde? Hvor ofte har jeg allerede hørt
Hans Ord, som har vekket opp så mange og skjenket dem liv – hvorfor ikke meg?
Hvorfor ikke ganske og aldeles, så at jeg vandrer og lever i Ham og for Ham?
Hvorfor lever jeg ennå for verden og for meg selv, og ikke for min Frelser,
som har elsket meg og gitt seg selv hen for meg?” Å dere ungdommer især, hør
Herrens Ord; Han elsker dere, Han ville så gjerne vekke dere opp til livet.
La deres hjerter berøres av Ham. Hans finger bringer liv og salighet og
driver dere ut, når den berører dere av døds søvnen. Stå opp, la dere føre av
Ham, Han griper dere ved hånden og fører dere til moren, det himmelske
Jerusalem, de førstefødte og utvalgte Guds barns menighet. Han gjør dere så
salig, at dere aldri skal angre på at dere ble vakt opp, omvendt, opplyst og
benådet av Ham. Deres oppvekkelse vil igjen bli kjent for hundre og tusen
andre. Den vil også vekke opp dem og utbre Jesu tale og Hans pris. Dere skal
synge Gud og Lammet en ny sang. Amen. |