Magister Filip Melanchthon’s
Levnetsbeskrivelse Del. 4 Melanchthon fikk også lide mye
hjertesorg innen sin familie. I år 1529 døde hans mor, som etter hans fars
død hadde vært gift opp igjen to ganger, og i det samme år døde også hans
yngste sønn Georg, hos ham hadde faren trodd å spore store åndsgaver, derfor
tok han seg svært nær av dette tap. Men hans sønn Filip, som døde 1580 som
Notarius ved Universitetet i Wittenberg, var visstnok godmodig men av ringe
begavelse og voldte faren i begynnelsen mye sorg. Men især beredte hans
datter Annas skjebne, som han især elsket på det ømmeste av sine barn, på
grunn av hennes sinns tilstand og åndsgaver, ham stor bekymring. Hun var
blitt gift i år 1536 med Georg Sabinus, en visstnok svært begavet, men
forfengelig, ærgjerrig ung mann, som var jurist. Han førte et uordentlig,
ødselt liv og behandlet sin ømme ektefelle på den ukjærligste måte. Det
ekteskaplige forhold var hardt rystet ved mannens oppførsel, og hustruen
levde med sine barn en tid i foreldrenes hus. Men allerede fem år etter deres
bryllup døde hun i Köningsberg, dertil hadde hun fulgt etter sin mann, og ble
derved befridd fra sine plager. Da faren fikk budskap om sin datters død,
skrev han til en venn: «Da jeg siden for ti år tilbake daglig har anbefalt
henne i Guds varetekt med alvorlige sukker, så har jeg det håp at hun etter
Guds vilje er kalt bort fra dette liv for å bli befridd fra sin elendighet (i
ekteskapet nemlig).» I år 1546, den 18. Februar, ble hans trofaste venn
Luther, ved døden berøvet ham. Den støtte var brutt som han hadde lik en
ranke støttet seg til. Melanchthon mottok dette sorgens budskap nettopp da
han skulle holde forelesning, men klarte ikke å gjøre det for sorg. Han sa da
til de studenter som var samlet: «Akk,
den Israels vognstyrer er borte, som har regjert kirken i denne siste verdens
alder! For sannelig, ved menneskelig klokskap er denne lære om syndenes
forlatelse og troen på Guds Sønn ikke oppfunnet, men den er blitt åpenbart av
Gud ved denne mann, som vi også selv har sett, at han var oppvakt av Gud. La
oss derfor gjerne minnes ham og glede oss ved den lære som han har forkynt.
Deg ber jeg, du Guds Sønn og
Immanuel, som er korsfestet for oss og gjenoppstanden, at du vil styre og
beskjerme din kirke! Amen.» Slik talte og ba Melanchthon med tårer. Hans tilhørere ble ved dette
slik grepne, at det, som den gamle Selnecker sier, syntes for dem som også
veggene gråt tårer. For alle gav sin smerte til kjenne med lydelig gråt. I år 1557 ble også hans dyrebare
ektefelle Katharina tatt fra ham. Han var nettopp før hennes død bortreist i
kirkelige anliggender, og fikk ved et bud sørge budskapet i Heidelberg. Da sa
han: «Lev vel, min kjære ektefelle! Jeg vil snart følge deg». Han trøstet seg
med, at hun var død i troen på Guds Sønn og var sluppet bort fra mye
forestående elendighet. Hun hadde gjort seg mange venner her i verden ved den
urettferdige mammon. (Luk. 16, 9) Derfor ble hun berømt etter sin død, for hennes hus hadde vært et alminnelig
tilfluktssted for alle trengende og nødlidende, og hennes hånd hadde vært et uuttømmelig forrådskammer for de
fattige. Etter Luthers død var Melanchthons
liv bare en lang sorgens dag. De største lidelser følte han over
stridighetene i kirken. Hans hjertes ønske om at likevel alle måtte bli ett,
fikk han ikke se oppfylt. Og fordi han nå - hva som desverre ikke lar seg
nekte - av kjærlighet til freden ofte gav noe etter i sannheten, så vel overfor
de pavelige, som de reformerte, så påførte han seg selv lidelser av det, som
han kaller teologiens raseri. Vi
vil omtale dette kortest mulig. - Ennå mens Luther levde hadde Melanchthon
egenmektig foretatt forandringer i noen artikler av den Augsburgske Konfesjon.
Således hadde han for eks. forandret den 10. artikkel om nattverden på en
slik måte at også de reformerte mente at de kunne underskrive den uten å
måtte forlate deres villfarelse, hvormed de forvansket Kristi Testamente. Ved
denne gjerning har Melanchthon lagt en ikke ringe skyld på seg. For han hadde
ingen rett til å forandre denne klare, utvetydige bekjennelse, som grunnet
seg på Guds Ord, var anerkjent av kirken og overgitt Riksdagen. Det var ikke
hans bekjennelse, ikke engang etter dens opprinnelse, men Kirkens
bekjennelse, denne hadde våget legeme og liv, gods og blod for den. - Videre
gav Melanchthon i år 1548 en ikke ringe forargelse ved avskaffelsen av det
såkalte Leipziger-Interim. (Ved Interim forståes et skrift, som hadde til
hensikt midlertidig å forene med hverandre de stridende parter, inntil saken
kunne bli avgjort på en alminnelig kirkeforsamling). Allerede tidligere var et annet, det
såkalte Augsburger Interim bekjentgjort av Karl V, dette, om det var blitt
antatt, ville ha brakt den Lutherske Kirke igjen tilbake under pavedømme.
Derfor hadde også Melanchthon bestemt forkastet det. Nå forlangte Keiseren
Melanchthons utlevering eller landsforvisning. Skremt av det og inntatt av
den statskloke Kurfyrste Moritz av Sachsen, som vaklet mellom begge partier,
lot Melanchthon seg desverre beveget til å utarbeide og anta et annet, nemlig
dette Leipziger-Interim. Men her lot han sin kjærlighet til freden få for
lange tøyler. Han hadde, så mye det kom an på ham, satt hele den Lutherske
Kirke på spill, og hva han håpte ved det, nemlig fred og enighet, ble likevel
ikke oppnådd. For like så lite som en kristen kan holde fred med djevelen,
like så lite kan også den Lutherske Kirke holde fred med pavedømmet. Ved
denne handling manet Melanchthon over seg «teologenes raseri», som han kalte
det. Lydelig utropte man ham som en forreder, og det med rette. Kan man enn
ikke helt gjennom godkjenne teologenes kampmåte mot Melanchthon, så var
likevel deres sak riktig, og bare en rasjonalistisk likegyldig unionsmann kan
nekte det. Men vi må ikke fortie at Melanchthon også senere offentlig
bekjente og hjertelig angret disse feiltrinn. Til Flacius, sin heftigste
motstander skrev han: «Jeg bekjenner også, at jeg har feilet i den sak og har
forgått meg, og jeg ber Gud om tilgivelse for at jeg ikke vendte meg langt
bort fra onde og lumske anslag». Men fordi der ennå vokste mange andre onde
frukter opp av denne bitre rot av et unionsforsøk, som måtte være Gud til
mishag, så turde ikke Melanchthon ved sin visstnok oppriktige tilståelse
gjengi kirken fred, og av dette kan man erfare, hvilke frukter
alle unionsforsøk hadde frembrakt, som har satt sannheten til side, nemlig
grenseløs forvirring, intens forbitrelse, forplumring av sannheten og
likegyldighet for den osv. Hvem er skyld i dette onde? Ikke de som hater den falske fred, men de som søker
den. Derfor skulle alle falske fredsmeklere, istedenfor å berope seg på Melanchthon, heller ta et
advarende eksempel av ham, og ikke ved løs overmaling gjøre riften ennå
verre.
Siste del neste nr. |