At Guds Sønn er blitt menneske, er den fremste grunnvoll

og et ufeilbarlig bevis for menneskets forening med Gud

Fra Den Sanne Kristendom, 5. bok. Av Johan Arndt.

Innhold.

1) Guds Sønns manndoms mottagelse er et hovedbevis for menneskets forening med Gud. 2) Likesom Kristi menneskelige natur er Guddommens Tempel, slik er de troendes hjerter Guds helligdom.

1) Guds Sønn har ofte, før Han ble menneske, åpenbart seg for fedrene i menneskelig skikkelse, slik at han kunne styrke og befeste deres tro og håp om Hans tilkommende menneskelige naturs mottagelse. 1 Mos. 18, 1. fl.; Er da ikke den guddommelige og menneskelige naturs forening et ganske sikkert og ufeilbarlig kjennetegn og bevis på Guds forening med mennesket? Om dette vitner det liflige, trøsterike navn ”Immanuel”, Es. 7, 15, som ikke bare betyr nærværelse, men også iboelse: I er i meg, og jeg i eder, sier vår Saliggjører, Joh. 14, 20, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem. Kap. 17, 26; Likedan i kap. 15, 4 – 5: Bli i meg, (så blir) også jeg i eder! – Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt. Derfor bor Kristus i sine lemmer, Ef. 3, 17, gjør dem levende og virker det åndelige liv hos dem, som apostelen Paulus vitner i Rom. 8, 10:

Men om Kristus er i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd; men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Derfor krever apostelen av oss at vi skal prøve og ransake denne iboelse i oss. 2 Kor. 13, 5: Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv! Eller kjenner I ikke eder selv at Jesus Kristus er i eder? Uten så er at I er udugelige. Ja, Han anser denne Kristi iboelse i oss som et sikkert tegn på den tilkommende herlighet, idet Han sier: Det er Kristus i eder, herlighetens håp. Kol. 1,27.

2) Likesom nå Herrens hellige legeme er det aller helligste Tempel og bolig, i hvilken all guddommens fylde bor legemlig, Kol. 2, 9, så har Gud også gjort de troendes hjerter til sin helligdom og bolig, som apostelen vitner, Ef. 2, 22: I ham blir også I medoppbygd til Guds bolig i Ånden. Dette hadde Guds Sønn forkynt forut, Joh. 14, 20: På den dag skal I kjenne at jeg er i min Fader, og I i meg, og jeg i eder. Å, hvilken forunderlig herlighet hos de troende, hvilken liflig og salig samfunn som overgår alt.

Bønn

Hellige, evige Gud, vår Herres Jesu Kristi Fader, du som har åpenbart din mangfoldige visdom ved å skjenke oss din Sønn til å tilintetgjøre satans list! Jeg takker deg hjertelig for denne din uutsigelige Gave, hvorved all min jammer, mangel og elendighet er avhjulpet. Men, å Herre, ve min fordervelse og lathet, at jeg ikke tar den salighet som er skjenket meg slik i akt og gjør den nyttig for meg på en slik måte som jeg skulle. Det er skjenket meg en Lege og en Legedom for meg, og jeg er alltid syk. Fengselet er åpent og likevel er jeg fanget. Jeg har fått frihet og blir likevel en syndens tjener. Lyset er kommet til verden og jeg blir likevel i mørket og elsker mørket mer enn Lyset. Jeg har fått Livet og blir likevel i døden. Akk, min trofaste Fader, til all din uforskyldte barmhjertighet, skjenker du meg også denne nåde, at jeg ikke med verden bedrar meg selv med den innbilling at Kristus er min Salighet, Lys, Liv, Sannhet, Visdom og Helliggjørelse, så lenge jeg ennå har lyst til å bli i min fordervelse, mørkhet, død, løgn, forfengelighet og ugudelighet.

For Lyset kan jo ikke ha samfunn med mørket, eller Kristus med Belial. Dernest gi du meg rett å føle, hvor elendig, jammerlig, fattig, blind og naken jeg er, og dernest med hjertelig tro å gripe Kristus, slik som du har skjenket oss Ham, som en alminnelig Frelser mot all min nød. Når jeg da griper deg, min Herre Jesus, om enn med en svak og bevende hånd, så forsmå ikke den som du har utgytt ditt blod for. Vær min rettferdighet når synden og mitt eget hjerte fordømmer meg. Vær mitt lys, når jeg sitter i mørke. Vær mitt liv i døden, min kraft i skrøpelighet, min glede i sorg, min Talsmann mot satans anklage, min Konge og beskytter mot alle fienders makt, list og ondskap, mitt råd i all tvil, og endelig, å, min Brudgom, redd den i nåde og barmhjertighet din trolovede sjel fra alt ondt, og hjelp den ut til ditt himmelske rike, for ditt embetes og navns skyld, å min Frelser, å, min Jesus! Amen.

Din kjærlighet til mennesken’ Drog deg hit ned av Himmelen

Den gjør, at du vår Frelser est, Som ene kan oss hjelpe best.

Du er den aller deiligste Og alle frommes lengelse,

Du klarer’ er enn solens bluss, Du er den evig’ Glans og Lys.

Guddommens fylde i deg bor; All makt og visdom i deg rår;

Alt det må skje, som du kun vil; Deg alle engle bede til.

Før enten tid var eller sted, Gud fødte deg av evighet;

I tidens fylde Han og lot Deg tage på vårt kjød og blod.

Til våres trøst og salighet, Som var uti all jammer stedt,

Er du til denne verden født Og bleven våres venn og kjød.

Ved Åndens virkning, ild og akt, Som allting har uti sin makt,

Du evig’ Guds enbårne Kjønn, Du blev en deilig Jomfru-Sønn.

Du er den Ild, i busken brant, Som derav ingen skade fant,

Du er den blomstrend’ Arons stav, Som rikelig frukt av seg gav.

Gjør oss i deg til grønne trær, Som gode frukter stedse bær,

Og ved din Nådes brennend’ ild Fortær i oss all egen vilj.

(Fra Paradis-Urtegård av J. Arndt, v. 15 – 22)

Tone: O store Gud! Vi lover deg,