Christian Scrivers
Levnetsløp Del 1. I Jesu navn. «Nåde og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus» over hver
kristelig og gudfryktig leser! Blant de mange nådens redskaper
Herren har brukt til å bygge opp sin kirke gjennom tidene, blant de lys som
skinner i verdensnatten, står den mann hvis ord vi her i «Sjele-skatten» har
for oss, overmåte høyt, og hans minne er dyrebart for oss alle som kjente
ham. Den som med et oppriktig hjerte og enfoldig sinn leser hans skrifter,
vil merke at han er en yndig, veltalende rose, et svalende, skyggefullt tre,
en fruktbar Herrens vingren, - at han er et Guds nådes kar, fullt av kostelige
gaver. En kilde til fred og trøst, glede og salighet, som flyter over av det
vann Frelseren skjenker, og denne kilde veller opp til et evig liv, - at det
vitnes-byrd man har gitt ham: «Han er lys
og klar som en fjelltopp i den oppgående sols stråler, skarp som Gideons sverd, søt som honning og honningkake, mild som vårdugg i måneskinn, fruktbar som en av Gud velsignet hage,
kristelig som en apostel.» Dette er
ikke for mye, - at han er en trofast rådgiver, en alvorlig tukter, en kraftig
trøster, en søt venn, hvis verd ved noe billede ikke kan forestilles. Liflig
er det å kjenne en slik ens liv, å følge ham på hans vandring, og det vil
derfor visst være leseren kjært å finne et omriss av ham i begynnelsen av
«Sjeleskatten». Christian Scriver var født 2. Januar 1629 i byen Rendsburg i
Holstein, hvor hans far, Christian Scriver, var borger og kjøpmann. Hans mor,
Abigael Guden, var en kvinne som Salomos ord i Ord. 31, fremfor alt passet
på. Man må vel innrømme at en mor fremfor alle andre har englekall og gjerning
på jorden, ved tørke av barnets første tårer, ved å lære dets øye det første
smil, ved å bringe det første budskap om Gud, Hans sannhet, kjærlighet,
rettferdig-het og nåde, om Sønnens herlighet, Hans åpenbarelse i verden,
lære, lidelse, død, og opp-standelse, om Guds barns del og lodd i Guds
samfunn, her under kamp og møye, hisset i evig salighet, til barnesjelen ved
å bære denne i Den Korsfestedes armer ved flittig bønn og i alt trykke Hans
billede i det bløte hjerte - o salige, men ikke mindre viktige og vanskelige
moder-stand! Abigael Scriver var en slik god og tro engel for sine barn. Hun
hadde en ivrig bønnens ånd og møtte tidlig om morgenen, mens hennes barn og
husfolk ennå sov, med lydelig stem-me og rennende tårer Herren med den 27.
Salmes Ord: «Herre, hør min røst når
jeg roper, vær meg nådig og bønnhør meg! Til deg sa mitt hjerte (da du sa):
Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn». Hun hadde en rett kristelig
tålmodighet i lidelse og hengivenhet i Herrens vilje under mange prøver. Hun
hadde en inderlig moderlig omsorg for sine barn. Hun var en trofast ektefelle
og en rett enke etter Guds Ord. -
Også faren var en gudfryktig, from mann. Allerede svært tidlig hadde
foreldrene bestemt denne sønn til prekeembete, og når faren var alene med ham
i værelse, tok han ham ofte på sine armer rett ut av søvnen i vuggen,
kjær-tegnet og kysset ham og brakte ham sin faderlige velsignelse til den
gjerning som han engang håpet å få se ham i. Akk, han skulle ikke ha den
glede! En rasende pest, som rev bort tusener, nådde også Scrivers hus, og
hans far ble det første offer. Vår Christian ble farløs allerede bare et
halvt år gammel. Deretter falt to døtre, dernest en treårig sønn, og snart lå
også moren på sykeleiet og var nær døden. Man kan tenke seg i hvilke fare den
lille gutten svevet i, hennes brysters kilde tørket hen, og den lille
blålige, vannaktige melk han ennå tok imot, måtte gi ham pestens dødbringende
ånde. Allikevel, både mor og barn ble i live. Dødsengelen måtte ta det
utrakte sverd tilbake fra den unge tjeners hals, som var utvalgt fra mors liv
av. Guds engler brakte ham usynlig balsam mot pestens giftige ånde. Hvorledes
skulle ellers Guds kirke kunnet unnvære dette redskap til så mange bedrøvede
sjelers trøst, så mange fortviledes
veiledning, så mange åndelig døde til oppvekkelse, så mange tusen
sjelers oppbyggelse og saliggjørelse som samtid og ettertid viser og som i
all evighet derfor skulle forkynne Guds pris? Vi har også andre eksempler på
Guds forsyns varetekt over denne sin tjener i hans spede barndom. Hans mor
skulle snart føde (ham), da hun i angst for et av sine andre barn som var
falt i en dam i hagen, løp mot en vognaksel med legemet, så hun besvimt falt
tilbake, og da morsomsorgen igjen straks brakte henne på bena, gikk hun i
blind kjærlighet til sitt barn selv så dypt i vannets løse grunn, at hun
hadde vært dødsens om ikke Gud hadde sendt hennes svigermor til hjelp. Da
gutten var i sitt femte år, lekte han ved bredden av en stri elv, rett
ovenfor en mølle. For igjen å rive ham ut av dødens strupe lot Gud det
tankeløse barn styrte i strømmen, som rev ham med seg og skulle ha latt ham
bli knust sundt under møllehjulene, dersom en kone nett i det øyeblikk var kommet for å hente vann og måtte tjene
som den engel som gutten skulle reddes ved.
Er det en glede for Guds engler å bære de utvalgte på hendene, så
utøver de denne sin gjerning med særdeles lyst på de små barn, men i en enda
større grad her, hvor de hadde et blivende stort nådens verktøy til sin
pleie. Scriver
måtte øves tidlig i korsskolen. Født midt under trettiårskrigens redsler, ble
han som nevnt farløs da han var et halvt år. En trofast stefar, Gerhard
Kühlmann, prest og prost i Rendsburg, en ekte kristelig troende mann, ble ved
døden røvet fra ham da han ennå ikke var fylt sju år. Hans mor hadde under
krigen mistet sin formue og var så forarmet, at hun måtte selge av sitt
husgeråd for å skaffe Christian en Bibel. Johan Ramerich, rektor ved
Rendsburg skole, tok seg vel av ham, men måtte flykte på grunn av krigens
stormer, og det var som om Gud rent ville avskjære Scrivers studier. Likevel,
hans øye hadde sett ut en vei. En gammel gudfryktig, rik kjøpmann i Lübeck
som var i nær slekt, Thomas Hebbers, ble den trengende families tilflukt og
gjorde gutten, som så tidlig var utkåret til apostel, til sin yngling, især
da han ved å eksaminere ham fant hans fremskritt ualminnelig store. «Min
sønn», sa han, «frykt Gud! Bed og studer flittig! Vær din mor lydig! Jeg vil
sørge for deg at du engang skal takke Gud og meg, når jeg ligger i graven».
Den edle olding holdt ord. Han lot moren med sin sønn vende tilbake til
Rendsburg og sendte ham årlig 50 daler. I sitt testamente skjenket han ham
også en anselig gave. Scriver fortsatte nå sin skolegang i Rendsburg inntil
1645, da han for krigens raseris skyld igjen gikk til Lübeck hvor han da i to
år fullendte sin forberedelse til Universitetet. Den 9. oktober 1647 ankom
han Rostock. Ved Universitetet vandt han snart alles hjerter, og under flere
dyktige lærere, hvor i blant vi særlig vil nevne Joachim Lütkemann, samlet
han i to år slike kunnskaper at han i mai 1649, i en alder av 20 år, kunne
avholde en offentlig disputas på latin over en av de vanskeligste teologiske
artikler: de coena domini (Herrens Nattverd). I april 1650 forlot Scriver
Universitetet i Rostock og vendte tilbake til Holstein hvor han i den lille
byen Segeberg fikk en huslærerpost. Utvalgt av Gud fra evighet av og før sin
fødsel, av sine foreldre bestemt til apostelembetet, med Moses tatt opp av
vannet, velsignet av sin far i vuggen, som liten gutt av sin pleiefar anvist
og av sin mor i bønnen innviet til arbeid i Kristi Vinberg og fra sin spede
barndom besjelet av den inderligste lyst til denne gjerning, var den nå også
Scrivers hele sak å forberede seg og beskjeftige seg med dette. Det var ikke
nok for ham å vite noe, men selv å være, hva han visste, selv å være
fornyet, før enn han begynte å ville fornye andre. Slik var Scriver etter sin
mors eksempel og veiledning en inderlig bedende sjel, en bedende skolegutt, en bedende
student, en bedende kandidat, og
derfor hever hans sjel seg med blikket på sitt liv som er svunnet hen til den
herlige bekjennelse: Stadig på min barndoms
veier fulgte du meg, Fader god; Ved din Ånds trofaste
pleie dro du ofte sinn og mot, Når jeg lot meg fra
deg lede at jeg atter kunne bede, Du er min, jeg er din, aller skjønneste Jesus min. Forts. n. nr. |