Christian Scrivers Levnetsløp

Del 1.

 

I Jesu navn.

 

            «Nåde og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus» over hver kristelig og gudfryktig leser!

            Blant de mange nådens redskaper Herren har brukt til å bygge opp sin kirke gjennom tidene, blant de lys som skinner i verdensnatten, står den mann hvis ord vi her i «Sjele-skatten» har for oss, overmåte høyt, og hans minne er dyrebart for oss alle som kjente ham. Den som med et oppriktig hjerte og enfoldig sinn leser hans skrifter, vil merke at han er en yndig, veltalende rose, et svalende, skyggefullt tre, en fruktbar Herrens vingren, - at han er et Guds nådes kar, fullt av kostelige gaver. En kilde til fred og trøst, glede og salighet, som flyter over av det vann Frelseren skjenker, og denne kilde veller opp til et evig liv, - at det vitnes-byrd man har gitt ham: «Han er lys og klar som en fjelltopp i den oppgående sols stråler, skarp som Gideons sverd, søt som honning og honningkake, mild som vårdugg i måneskinn, fruktbar som en av Gud velsignet hage, kristelig som en apostel.» Dette er ikke for mye, - at han er en trofast rådgiver, en alvorlig tukter, en kraftig trøster, en søt venn, hvis verd ved noe billede ikke kan forestilles. Liflig er det å kjenne en slik ens liv, å følge ham på hans vandring, og det vil derfor visst være leseren kjært å finne et omriss av ham i begynnelsen av «Sjeleskatten».

            Christian Scriver var født 2. Januar 1629 i byen Rendsburg i Holstein, hvor hans far, Christian Scriver, var borger og kjøpmann. Hans mor, Abigael Guden, var en kvinne som Salomos ord i Ord. 31, fremfor alt passet på. Man må vel innrømme at en mor fremfor alle andre har englekall og gjerning på jorden, ved tørke av barnets første tårer, ved å lære dets øye det første smil, ved å bringe det første budskap om Gud, Hans sannhet, kjærlighet, rettferdig-het og nåde, om Sønnens herlighet, Hans åpenbarelse i verden, lære, lidelse, død, og opp-standelse, om Guds barns del og lodd i Guds samfunn, her under kamp og møye, hisset i evig salighet, til barnesjelen ved å bære denne i Den Korsfestedes armer ved flittig bønn og i alt trykke Hans billede i det bløte hjerte - o salige, men ikke mindre viktige og vanskelige moder-stand! Abigael Scriver var en slik god og tro engel for sine barn. Hun hadde en ivrig bønnens ånd og møtte tidlig om morgenen, mens hennes barn og husfolk ennå sov, med lydelig stem-me og rennende tårer Herren med den 27. Salmes Ord: «Herre, hør min røst når jeg roper, vær meg nådig og bønnhør meg! Til deg sa mitt hjerte (da du sa): Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn». Hun hadde en rett kristelig tålmodighet i lidelse og hengivenhet i Herrens vilje under mange prøver. Hun hadde en inderlig moderlig omsorg for sine barn. Hun var en trofast ektefelle og en rett enke etter Guds Ord.  - Også faren var en gudfryktig, from mann. Allerede svært tidlig hadde foreldrene bestemt denne sønn til prekeembete, og når faren var alene med ham i værelse, tok han ham ofte på sine armer rett ut av søvnen i vuggen, kjær-tegnet og kysset ham og brakte ham sin faderlige velsignelse til den gjerning som han engang håpet å få se ham i. Akk, han skulle ikke ha den glede! En rasende pest, som rev bort tusener, nådde også Scrivers hus, og hans far ble det første offer. Vår Christian ble farløs allerede bare et halvt år gammel. Deretter falt to døtre, dernest en treårig sønn, og snart lå også moren på sykeleiet og var nær døden. Man kan tenke seg i hvilke fare den lille gutten svevet i, hennes brysters kilde tørket hen, og den lille blålige, vannaktige melk han ennå tok imot, måtte gi ham pestens dødbringende ånde. Allikevel, både mor og barn ble i live. Dødsengelen måtte ta det utrakte sverd tilbake fra den unge tjeners hals, som var utvalgt fra mors liv av. Guds engler brakte ham usynlig balsam mot pestens giftige ånde. Hvorledes skulle ellers Guds kirke kunnet unnvære dette redskap til så mange bedrøvede sjelers trøst, så mange fortviledes  veiledning, så mange åndelig døde til oppvekkelse, så mange tusen sjelers oppbyggelse og saliggjørelse som samtid og ettertid viser og som i all evighet derfor skulle forkynne Guds pris?

            Vi har også andre eksempler på Guds forsyns varetekt over denne sin tjener i hans spede barndom. Hans mor skulle snart føde (ham), da hun i angst for et av sine andre barn som var falt i en dam i hagen, løp mot en vognaksel med legemet, så hun besvimt falt tilbake, og da morsomsorgen igjen straks brakte henne på bena, gikk hun i blind kjærlighet til sitt barn selv så dypt i vannets løse grunn, at hun hadde vært dødsens om ikke Gud hadde sendt hennes svigermor til hjelp. Da gutten var i sitt femte år, lekte han ved bredden av en stri elv, rett ovenfor en mølle. For igjen å rive ham ut av dødens strupe lot Gud det tankeløse barn styrte i strømmen, som rev ham med seg og skulle ha latt ham bli knust sundt under møllehjulene, dersom en kone nett i det øyeblikk  var kommet for å hente vann og måtte tjene som den engel som gutten skulle reddes ved.  Er det en glede for Guds engler å bære de utvalgte på hendene, så utøver de denne sin gjerning med særdeles lyst på de små barn, men i en enda større grad her, hvor de hadde et blivende stort nådens verktøy til sin pleie.

            Scriver måtte øves tidlig i korsskolen. Født midt under trettiårskrigens redsler, ble han som nevnt farløs da han var et halvt år. En trofast stefar, Gerhard Kühlmann, prest og prost i Rendsburg, en ekte kristelig troende mann, ble ved døden røvet fra ham da han ennå ikke var fylt sju år. Hans mor hadde under krigen mistet sin formue og var så forarmet, at hun måtte selge av sitt husgeråd for å skaffe Christian en Bibel. Johan Ramerich, rektor ved Rendsburg skole, tok seg vel av ham, men måtte flykte på grunn av krigens stormer, og det var som om Gud rent ville avskjære Scrivers studier. Likevel, hans øye hadde sett ut en vei. En gammel gudfryktig, rik kjøpmann i Lübeck som var i nær slekt, Thomas Hebbers, ble den trengende families tilflukt og gjorde gutten, som så tidlig var utkåret til apostel, til sin yngling, især da han ved å eksaminere ham fant hans fremskritt ualminnelig store. «Min sønn», sa han, «frykt Gud! Bed og studer flittig! Vær din mor lydig! Jeg vil sørge for deg at du engang skal takke Gud og meg, når jeg ligger i graven». Den edle olding holdt ord. Han lot moren med sin sønn vende tilbake til Rendsburg og sendte ham årlig 50 daler. I sitt testamente skjenket han ham også en anselig gave. Scriver fortsatte nå sin skolegang i Rendsburg inntil 1645, da han for krigens raseris skyld igjen gikk til Lübeck hvor han da i to år fullendte sin forberedelse til Universitetet. Den 9. oktober 1647 ankom han Rostock. Ved Universitetet vandt han snart alles hjerter, og under flere dyktige lærere, hvor i blant vi særlig vil nevne Joachim Lütkemann, samlet han i to år slike kunnskaper at han i mai 1649, i en alder av 20 år, kunne avholde en offentlig disputas på latin over en av de vanskeligste teologiske artikler: de coena domini (Herrens Nattverd).

            I april 1650 forlot Scriver Universitetet i Rostock og vendte tilbake til Holstein hvor han i den lille byen Segeberg fikk en huslærerpost. Utvalgt av Gud fra evighet av og før sin fødsel, av sine foreldre bestemt til apostelembetet, med Moses tatt opp av vannet, velsignet av sin far i vuggen, som liten gutt av sin pleiefar anvist og av sin mor i bønnen innviet til arbeid i Kristi Vinberg og fra sin spede barndom besjelet av den inderligste lyst til denne gjerning, var den nå også Scrivers hele sak å forberede seg og beskjeftige seg med dette. Det var ikke nok for ham å vite noe, men selv å være, hva han visste, selv å være fornyet, før enn han begynte å ville fornye andre. Slik var Scriver etter sin mors eksempel og veiledning en inderlig bedende sjel, en bedende skolegutt, en bedende student, en bedende kandidat, og derfor hever hans sjel seg med blikket på sitt liv som er svunnet hen til den herlige bekjennelse:

                        Stadig på min barndoms veier fulgte du meg, Fader god;

                        Ved din Ånds trofaste pleie dro du ofte sinn og mot,

                        Når jeg lot meg fra deg lede at jeg atter kunne bede,

                        Du er min, jeg er din, aller skjønneste Jesus min.                       Forts. n. nr.