Samtalemøte

Fra Den Kristelige Lægmand.

Januar 1923.

(Kjære Haugianerens leser! Jeg vil nå ta dere med på et Samtalemøte i USA for 80 år siden slik det var vanlig blant Hauges Venner før i tiden, både her i landet og i USA. Legg merke til den gudsfrykt og enfoldighet de la for dagen. De gjorde som menigheten i Berøa, gransket daglig Skriften om det hadde seg således. Denne måte å komme sammen på er i dag ganske fremmed for kristenheten, og jeg tror at vi her har tapt noe usigelig dyrebart. I dag når de kommer sammen i kirke og bedehus brukes mange forskjellige tekniske og kjødelige virkemidler som skal gjøre møtene interessante og trekke folket til møte. Ordet og Den Hellige Ånd blir satt utenfor og velsignelsen blir borte sammen med vekkelsen. Red.)

Etter det som var tideligere bestemt ble der holdt samtalemøte i Toylor, Wisconsin, pastor Geo. Bredesons kall (sogn), den 10. – 12. november.

De tilreisende kom på torsdag, så vi samlet oss hos brødrene Thompson og hos Arne Thompson fredag formiddag. No. 297, tre siste vers i Johnsens salmebok ble sunget. Ole Larson ledet i bønn. Pastor J. O. Blanes preket over Luk. 10, siste del. Pastor G. Bredeson talte etterpå og ønsket oss hjertelig velkommen til møtet. Sang til slutt no. 403, siste vers.

Om ettermiddagen begynte vi vårt møte kl. 13 30. Sang no. 26 i Den Syngende Pillegrim. T. A. Thompson ledet i bønn. Deretter ble samtaleemnet opptatt, som var ifra spørsmål 283 – 295 i Dr. Erik Pontoppidan’s forklaring, Sannhet til Gudfryktighet. Ole Larsen innledet. Det ble talt som følger:

Synden i alminnelighet er to slags, arvelig og gjørlig. Den arvelige synd er vår naturs vanart, dype fordervelse og onde tilbøyelighet, som det 10. bud handler om. Den kalles arvelig fordi den er medfødt, som et ondt arvegods fra Adam.

Den gjørlige synd er alle onde tanker, ord og gjerninger, den er som en ond frukt som bryter frem fra arvesyndens onde rot. Den gjørlige synd er i særdeleshet to slags, nemlig skrøpelighets synd og ondskaps synd. Det er bare de sanne Guds barn som begår skrøpelighets synd. Dette gjør de av ubetenksomhet, overilelse eller liknende, men merker straks sin synd ved Åndens tuktelse i samvittigheten, angrer den hjertelig, avber den hos Gud og trakter desto mer etter forbedring. For de er en sann fiende av all synd.

Det er godt vi går tilbake til vår barnelærdom. Mange leser ikke i sin forklaring etter de er konfirmert, men dette er nødvendig for ikke å fare vill. Det er Guds Ord som er vår rettesnor både for vår tro og vårt levnet. Enhver ubotferdig begår ondskaps synd. For disse har Herren satt den store omvendelse. Det er Guds vilje, at alle mennesker skal bli salige og komme til sannhets erkjennelse. Mange føler Guds Ånds kraftige kall på sitt hjerte, men vil ikke gi opp all synd. Bare disse som vil ofre alt for Jesus, ta korset opp og følge etter Ham, får gå med Ham inn i brudesalen.

Vi må være Ånden lydig og be Gud om at Han vil ta bort steinhjerte og gi oss et kjødhjerte, som er Ham til behag. Vi må alltid søke Herren av et oppriktig hjerte uten svik i vår ånd.

Herren fører sine barn ofte gjennom stor trengsel, så de må spørre: hvorfor? Men en gang skal de så forstå det og få se at alt Han gjør mot oss er av idel kjærlighet.

I 1 Joh. 1, 8 – 10 sier apostelen: Dersom vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. Ondskaps synd skiller oss fra Gud. Alle Guds barn har skrøpelighetssynd. Vi må ikke akte skrøpelighetssynd ringe. Får den herske i hjertet, blir den til ondskaps synd. – Den Hellige Ånd tukter oss i samvittigheten når vi har syndet. Det skulle vi takke Ham for, og be om nåde til å angre og beklage den, så er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. For jo nærmere vi kommer Jesus, dess større syndere blir vi i egne øyne og må ha mer og mer nåde for hver dag. Skal vi så inn gjennom Perleporten, må det bli alt av nåde. Den største nåde mot den største synder. – Vi må bruke Guds Ord og bønnen flittig. Dersom dette blir forsømt, kommer kulde inn og mistanke til brødrene. Vi må vokte oss for de små synder så vel som de store. Det er de små rever som ødelegger vingården. Hvor der er åndelig liv, er der åndelig kamp. Vi må kjempe imot all synd, især våre sjødesynder (vanesynder). Fienden setter an på oss med dobbel styrke der hvor vi er svakest. Jesus sier: ”Vi skal alltid våke og be.” Menighetens engel i Sardes våket ikke over sitt onde hjerte, han aktet de små synder ringe, og den åndelige død ble følgene av det. Måtte vi ta dette til advarsel og ikke hykle med synden og verden, ikke heller slå av på sannheten; for enden kan bli en evig fortapelse. En liten surdeig syrer hele deigen, det går ikke an sitt hjerte her å dele, en liten lyst det ganske verdslig gjør, vil du i ett deg etter verden føye, den skal i alt deg under åket bøye, en trell som før.

Herren kaller kraftig på oss i disse siste dager, ikke minst ved disse plutselige dødsfall. Det gjelder å undersøke hver for seg om vi har lys på lampen og olje på karet. Han vil komme i den time, som vi ikke mener. Dersom døden kom og tok meg eller deg ut av tiden i et øyeblikk, hvor skulle sjelen havne?

Fortsettelse n. nr.