Christian
Scrivers levnetsløp Del 2. Den tid Scriver var huslærer
skaffet han seg, etter sine overordnedes råd og oppmuntring,
magistertittelen, og han var til fulle denne tittel verdig. Man må forundre
seg over hvorledes han under så ugunstige omstendigheter har kunnet hente seg
så vidstrakte og allsidige kunnskaper. M.
Joh. Gottl. Pfeiffer
kaller ham en mann med forbausende lærdom. I hans skrifter, som ellers
hovedsakelig er oppbyggelsesskrifter, viser seg over alt hans utmerkede
hukommelse og kunnskap i alle mulige fag: Teologi, filologi (språklære),
filosofi (verdens visdom), historie, jurisprudens’ (rettsvitenskap), medisin
og naturvitenskap. Alt dette ble herlig anvendt og benyttet på en passende
måte. Midt gjennom kunnskapens masse kommer den rette ydmykhet frem fra ham,
den rette enfoldighet og himmelske visdom, som ikke vet noe annet til
salighet enn Den Korsfestede og heller ikke bruker sine kunnskaper og sine
gaver til noe annet enn til Guds ære og Hans menighets oppbyggelse. Scriver
var også utrustet med en mektig og skapende fantasi, som satte ham i stand
til å gi tanken klarhet, skikkelse, farge og liv, som gjorde ham til en
maler, som fører sin leser inn i et rikt galleri som han ikke kan løsrive seg
fra. Hans skriftkunnskap var overmåte stor, og den var hjertets, ikke bare
forstandens: derfor var også hans fortolkning dess mer levende og hjertelig.
Forresten går han også til bunns i de hebraiske og greske ords betydning og
oppdager dybder og hemmeligheter i Skriften som andre ikke har ant. Før vi går videre i Scrivers liv,
vil vi forlyste våre øyner litt ved å se nærmere på hans person. I enhver
henseende var han en begavet mann. De som kjente ham har sagt at han var av
temmelig god legemskonstitusjon, - at der i hans miner og geberder lå «en
skjønn teologisk gravitet, en hullsalig, elskelig vennlighet, begge var
blandet slik at man neppe kunne si hvilken av dem som hadde overvekten». Rektor Schmidt sier i hin trykte gravtale:
«Der lyste ut av ham en medfødt
vennlighet og saktmodighet, en ualminnelig tålmodighet og ydmykhet, en rett oldtysk troskap og
oppriktighet», og slik fattet ikke bare voksne men også de små barn lett
fortrolighet til ham: «likevel var denne vennlighet en slik en at den ikke gav
noen grunn til at noen skulle forakte de gaver som bodde i ham». Hans stemme
var svak og bløt så mang en fremmed som kom inn i kirken og hørte
predikantens sakte begynnelse, gjerne ville gått ut igjen og sagt: Her vil
ganske sikker ingen virkning skje på menigheten. Men du fremmede vent nå
likevel et øyeblikk! Se, Ånden kommer, talerens øyne glinser i himmelsk ild,
livsstrømmens sluser åpner seg, de guddommelige tankers flod bølger frem; lyn
på lyn blinker over strømmen. Det ene tordenskrall etter det andre ruller
over Ordets Osean, på begge sider av ansiktet perler en tåreflod. Fremmede!
Vil du ennå gå bort? Du kan ikke, mannen med den svake stemme har forlengst
Ordets bånd om deg. Du må bli og høre og måtte når amen kommer, rope ut: Å,
ennå en stund! For det er som en bemerket: det underbare med Scrivers
prekener er at de lengste er de beste. Det gis ikke skjønnere, ikke noe
herligere og fruktbarere på jorden enn en naturlig begavenhet, helliget ved
nåden, underlagt dennes tukt og derved dyktiggjort til Herrens gjerning. Akk,
så ofte ser en de herligeste gaver bli brukt i syndens tjeneste som satans
verktøy; sørgelig! De er ikke gitt til det. Scriver var et fuktbart tre,
plantet ved Herrens Ords vannbekker, et instrument som bare lot seg bruke i
Herrens hånd, et lys, som fortæres i Hans tjeneste. Alle sine gaver og
krefter eide han bare for å tjene Guds menighet med dem. Han brukte dem som
et pund han hadde til låns av Herren, og hva han hadde og gjorde, tilskrev
han aldri seg, men Guds nåde. Ja, han hadde de største gaver, forent med det
mest ydmyke hjertelag. Han er et under av Guds rikdom, godhet, visdom, og
kjærlighet, en skjønn og lysende skikkelse, uten selv å vite det, og nettopp
dette er det aller deiligste. Han brenner av nidkjærhet for Guds hus, han
gløder av kjærlighet til Gud og sin neste: av dette kommer den rastløse
iver og virksomhet, som hver morgen
klokken 4 reiser han av sengen og straks bever hans hjerte og hender i bønn
til Gud, av dette kommer den utrettelige vedholdenhet i å lære, formane,
trøste; morgen, middag og kveld vandrer han gjennom sin åker som den flittige
åkerdyrker, snart her, snart der, rydder bort stubber og stein, sår det
fruktbare frø, vanner de små planter, river opp ugresset som kommer opp og
hegner om sin mark med den største troskap. Av dette kommer denne kraft i
hans ord, denne inderlighet i hans tale, denne hjertelighet i all hans
gjerning. Ja, det er hans hjerte, som tjener Gud, ikke bare hånden og munnen.
Det er unødvendig her å gjøre leseren nærmere kjent med Scrivers prekemåte,
Sjeleskatten som her foreligger taler best om det. Vi vil bare anføre noen
ord av en preken på 19. søndag etter trefoldighet som vitner om hans
frimodighet til å tale sannheten med særlig tilegnelse på den menighet som
han stod fremfor: «Magdeburg» slik roper han, «du er en by som Gud har
velsignet med mange legemlige og timelige gaver, du ligger på en fruktbar
grunn, din slette er vidt berømt. Gud metter deg med mange legemlige og
timelige gaver. Du ligger ved en elv der skipene krysser hverandre, og er
forsynt med overflod og allslags lyst, men hva skal jeg si? Du vet ikke å
skatte det timelige, du glemmer for det meste å takke Herren din Gud for det.
Jeg kan ikke unnlate, på en viss måte å anvende dette ord på deg, apostelen
(Ap. Gj. 17, 22) talte til mennene i Aten: Jeg ser at I i alle deler er
altfor jordisk sinnede. Alt timelig akter dere høyt; men Guds nåde i Kristus
vet dere slett ikke å skatte. Å, hvor liten iver, fryd, fred, andakt,
kjærlighet og gudelighet er der ikke iblant oss! Så vær da ikke stolte av
denne verdens forfengelighet, la ikke hovmodet bo i dere fordi om dere bor i
en berømt by, i herlige hus, fordi dere er av fornem slekt og herkomst, eller
fordi man kaller dere en fornem borger, Rådmann, Borgermester, - alt dette hører
til forfengeligheten, det er et klede, som dere en liten stund er ikledd i på
denne verdens skueplass, - til evigheten hjelper det ikke noe!» «Akk, verden, akk Tyskland, akk
Magdeburg», heter det i en annen preken, «dersom du visste det! Men du vil ikke
vite det, og den skrekkeligste guddommelige straff: Forblindelse, et forvent
sinn, et forstokket hjerte har allerede for største delen grepet deg! Med
seende øyner er du blind, med åpne ører døv og død midt i livet! Akk! Mitt
hjerte sier meg det, straffen kan ikke være langt borte; din undergang, din
fordervelse er nær! Jeg ber dere for Jesu tårers skyld, - er det ikke nok? -
jeg ber dere for Kristi utgytte blods skyld, - avstå fra synden, omvend deres
hjerter til Gud!» osv. Scriver byr da frem et skjønt
billede. Mannen med kristelig erkjennelse, varm tro, dyp religiøsitet,
glødende andakt, apostolisk kjærlighet og liv, i Pauli ydmykhets, Johannes’
vennlighets drakt. Verdensgoder, verdensære, verdensnytelse vil han ikke; å
tjene Gud - all hans glede; å gjøre godt, å velsigne, å glede - hans søteste
livsnytelse. Rastløs står han under dagens byrde. Trofast fastholder han sin
oppgave fra morgen til natt. Midt i egen nød ser han hvert av sine
menighetslemmers trang og blir ikke rolig før han har brakt hjelp. Ikke noe
menneskebehag kan bevege ham til å forsøte Ordet, ingen menneskefrykt hindre
ham fra å alene dra Åndens sverd rett fremfor tusener. Han var av den samme
Ånd som Natan og Elias, Johannes og Jakob, Peter og Paulus, Melanchthon og
Luther. Han var lærer, botspredikant, trøster, alt til sammen og på det
rikeste i en person. Hvem kan betrakte den fromme kristen, den lærde, den
store predikant uten å ønske seg i hans sted, uten å bli fylt med ny
triumferende tro på det Ord, som danner slike fosterbarn, bereder slike
engler av dem som er fødte i synd?
Forts. n. nr. |