Om Kristi Hellige, sanne Legemes høyverdige

Sakrament og om broderskapene

Av Martin Luther.

2. del.

For det syvende: Nå er det ikke bare en motstander som gjør oss vondt. For der første har vi den synd som er blitt tilbake i kjødet etter dåpen, tilbøyeligheten til vrede, hat, hovmod, ukyskhet osv., som anfekter oss så lenge vi lever. Her trenger vi ikke alene hjelp av samfunnet og Kristus, for at de skal kjempe imot det sammen med oss; men det er også nødvendig at Kristus og Hans hellige trer frem for Gud for oss, for at vår synd ikke skal bli tilregnet oss etter Guds strenge dom.

For å styrke oss og manne oss opp mot disse synder, gir Gud oss dette sakrament, som om han ville si: ”Se her, du blir anfektet av mange slags synd; ta dette tegn, hvormed jeg tilsier deg, at synden ikke anfekter deg alene, men også min Sønn Kristus og alle Hans hellige i himmelen og på jorden. Vær derfor freidig og ved godt mot; du strider ikke alene; stor hjelp og bistand er omkring deg.”

Så taler kong David (Sal. 104, 15) om brødet: Brødet styrker menneskets hjerte. Skriften tillegger også på flere steder sakramentet den betydning at det styrker osv. Slik også Paulus i Ap. Gj. 9, 18 – 19: Han ble døpt, og han tok føde til seg og ble styrket.

For det andre anfekter den onde ånd oss uavlatelig med mange synder og gjenvordigheter.

For det tredje, verden, som er full av ondskap, som egger og forfølger, og ikke er god verken i lykke eller ulykke.

Endelig anfektes vi av vår egen onde samvittighet, på grunn av synder vi har gjort; likeså av dødsfrykten og helvetes pine. Alt dette gjør oss trette og matte, dersom vi ikke søker og eier styrke i dette samfunn.

For det åttende: Den som nå er forsakt, svekket av sin onde samvittighet eller skremt av døden, eller for øvrig har en eller annen tyngsel i sitt hjerte, - hvis han vil bli alt dette kvitt, så skal han bare flittig gå til alters, legge sin smerte over på menigheten, og søke hjelp hos hele det åndelige legemes samfunn. Likedan som når en borger på landet har lidt skade eller ulykke av sine fiender, og klager over dette for sine rådsherrer og medborgere og ber om hjelp.

Derfor gis i dette sakrament Guds uendelige nåde og barmhjertighet, for at vi der skal legge av oss all vår jammer og anfektelse og legge det hele over på samfunnet, og fremfor alt på Kristus. Da kan mennesket med glede styrke og trøste seg og si: ”Er jeg en synder, har jeg falt, treffer denne eller hin ulykke meg, vel, så går jeg til alters og tar imot et tegn fra Gud på at Kristi rettferdighet, Hans liv og lidelse er for meg, sammen med alle de hellige engler og salige i Himmelen og fromme mennesker på jorden. Skal jeg dø, så er jeg ikke alene i døden; lider jeg, så lider de alle med meg. Kristus og alle de hellige har fått del i all min ulykke; for jeg har et sikkert tegn på deres kjærlighet til meg.” Se dette er frukten og bruken av dette sakrament. Derved må hjertet bli glad og sterkt.

For det niende: Når du således har nytt eller vil nyte dette sakrament, så må du på din side også bære menighetens ulykker, som sagt er.

Hvilke er da disse ulykker? Kristus i Himmelen, englene og de hellige har ingen annen ulykke enn denne, at der gjøres fortred mot sannheten og Guds Ord; ja, de rammes (som sagt) av all den sorg og glede som rammer alle hellige på jorden. Her må da ditt hjerte gi seg hen i kjærligheten, og lære hvordan dette sakrament er et kjærlighetens sakrament. Likesom det i det er vederfart deg kjærlighet og hjelp, så skal du igjen vise kjærlighet til Kristus og Hans trengende. For her må du ha ondt av all den ringeakt som vises Kristus i Hans hellige Ord, all kristenhetens elendighet, all den urett de uskyldige må lide, alt dette som der er så overmåte mye av på alle steder i verden. Her må du kjempe imot, handle, be, og, hvis du ikke klarer mer, ha hjertelig medlidenhet. Se, dette vil si, at du på din side bærer Kristi og Hans helliges ulykke og gjenvordighet. Det er også meningen i Pauli ord (Gal. 6, 2): ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov.” Se, således bærer du dem alle, således bærer de alle deg igjen, og alle ting er felles, både de gode og de onde. Da blir alle ting lette, og da kan den onde ånd ikke stå seg mot menigheten.

Derfor sa Kristus da Han innstiftet sakramentet (Luk. 22, 19 fl.): ”Dette er mitt legeme, som gis for eder; dette er mitt blod, som utgytes for eder; så ofte I gjør dette, så gjør det til minne om meg.” Som om Han ville si: ”Jeg er hodet, jeg vil være den første, og jeg gir meg hen for eder, vil gjøre eders smerte og ulykke til min, og bære dem for eder, for at også I skal gjøre likedan mot meg og mot hverandre, og la alt være felles i meg og med meg. Så etterlater jeg eder dette sakrament til et urokkelig tegn på alt dette, for at I ikke skal glemme meg, men daglig øve og formane eder selv, for at I kan styrke eder, og den ene også likedan bære den andre.”

For det tiende: Dette er også en grunn, og den første grunn til at dette sakrament blir brukt ofte, mens man bare én gang benytter dåpen. For dåpen er en begynnelse og inngang til et nytt liv, i dette tilstøter der oss vanskeligheter over all måte, med synder og lidelser, andres og våre egne. Der er djevelen, verden, vårt eget kjød og samvittigheten, de holder ikke opp med uavlatelig å jage og drive oss. Derfor trenger vi styrke, bistand og hjelp av Kristus og Hans hellige; og dette blir her tilsagt oss som i et sikkert tegn, der vi blir forent og sammensmeltet med dem, og all vår smerte blir lagt på samfunnet.

Derfor skjer også dette at de som ikke har noen ulykke eller er uten angst, eller ikke føler sin ulykke, de har liten eller ingen nytte av dette hellige sakrament. For det er bare gitt til dem som trenger trøst og styrke, har engstede hjerter, bærer på en forferdet samvittighet, lider anfektelse av synder eller også er falt i dem. Hva skulle vel sakramentet utrette hos de frie, sikre ånder, som ikke trenger det og heller ikke begjærer det? For Guds moder sier (Luk. 1, 53): ”Hungrige mettet han med gode gaver.”

Forts. n. Nr.