Vilkårsgrunnlaget for å komme i et rett forhold til Gud

Ved den salige bot eller omvendelse til Gud, som er sann anger og sorg over

Synden, virkes troen og foreningen imellom Gud og menneskene.

Av  Johan Arndt, Den Sanne Kristendom, 5. bok.

 

Innhold.

           

1.      Synden skiller oss fra Gud, omvendelse fra synden forener oss med Gud.

2.      Begynnelsen til omvendelsen er den gudelige bedrøvelse, men ved troen fullbyrdes foreningen med Gud.

3.      Eksempler på dette er: den fortapte sønn.

4.      Den botferdige synderinne.

5.      Derfor kaller Kristus alle dem til seg som arbeider og er besværede, for at Han kan bo i dem.

6.      Troen holder seg fast til Guds nåde i Kristus, inntil den blir forent med Ham og henter all kraft av Kristus.

7.      Ved dette taper likevel ikke Kristus noe, likeså lite som en blomst taper noe ved sin lukt og et lys ved det at andre lys tennes.

 

1. Vend tilbake, Israel,  du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. --- Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren. For jeg er deres herre. Jeg vil ta dere, én  av en by, to av en ætt og føre dere til Sion.--- Jer. 3, 12 fl.

Når en mann lar sin hustru fare, og hun går fra ham og blir en annen manns hustru, kan han da komme tilbake til henne igjen? Ville ikke da landet bli vanhelliget? Og du, du har drevet hor med mange venner og skulle enda komme tilbake til meg igjen? sier Herren. Jer. 3, 1. Med disse vennlige og kjærlige ord ber Gud, vår himmelske Far, selv menneskene, og vil at de skal vende om igjen til Ham og bli forente med Ham. For likesom horeri atskiller og oppløser ekteskapets forening, som ellers gjorde at ”to skulle være et kjød”, Mat. 19, 6, slik virker synd og misgjerning til en åndelig ekteskapsskillsmisse mellom Gud og menneskene. Men den salige bot og omvendelse oppretter igjen den åndelige ekteskapelige forening. Derfor utbryter vår barmhjertige Gud og Far, som ikke er vred på oss evinnelig, i disse ord: Vend tilbake, frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre. Jeg vil ta dere, én av en by, to av en ætt og føre dere til Sion!Og du, du har drevet hor med mange venner og skulle enda komme tilbake til meg igjen? Sier Herren.

2. Begynnelsen til omvendelsen er: Bedrøvelsen etter Gud, som virker omvendelse til salighet, som ingen angrer, 2 Kor. 7, 10. Derfor er Gud selv begynner og årsak  til denne salige bedrøvelse, som også profeten Esaias sine ord i 40, 7 sier: Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens Ånd blåser på det. Ved denne bedrøvelse, som vekkes opp ved Guds Ånd, blir det gjort en salig begynnelse til en sann omvendelse og tilbakekomst til Gud, og på grunn av troen blir foreningen fullbyrdet og fullendt.

3. La oss se på den fortapte sønns eksempel, som vendte om til sin Far, Luk. 15, 20 fl. Kjære, hva betyr der den ”hjertelige omfavnelse og kyss og den herlige nye kledning”? Hva betyr ”ringen og de nye sko” annet enn den brennende barmhjertighet, de tapte gaver og gode tings gjengivelse og den liflige forretning?

4. La oss se på den arme synderinnes hete tårer, som hun vasket sin høyst fortjente Frelsers føtter med, likedan hvordan hun salvet Ham og kysset Hans føtter, Luk. 7, 38. Var all hennes gjerning hos den Herre Kristus annet enn ren forening og rene kristelige bånd, som hun på ny knyttet fast og sammenbandt foreningen til Gud med?

5. Den Herre Kristus er vår sjels eneste rolighet og vederkvegelse; derfor kaller Han på det vennligste alle dem til seg, ”som arbeider og er besværede”, Mat. 11, 28, ikke bare for at han med sin liflige og imøtekommende lykksalighet kan leske og vederkvege dem utvortes, men for at han kan trøste dem innvortes og i tillegg inngyte sin nærhet med sin søte nåde og yndest i deres hjerter, eller enda mer av den grunn, at Han vil bo i deres sønderknuste og ydmyke hjerter. For han mottar ikke bare i sannhet de botferdige, men Han innvier og helliger også deres hjerter, for at de skal være Hans Tempel og bolig.

6. I denne gudelige nåde og vennlighet holder troen seg standhaftig og oppreist, støtter seg på den og går til den himmelske Fader med stor fortrolighet og vennlighet i Kristi fortjenestes kraft, griper Ham på det lifligste, holder Ham fast og slipper Ham ikke før den blir forenet med Ham og trøstet i Gud, kan gi seg tilfreds. For det er troens høyeste egenskap, at den utelukker og tilsidesetter alle skapninger og henger uatskillelig ved Gud alene, nyter bare Guds nåde med frykt, søker uatskillig den Herre Gud alene, for at alle skapninger skal være utelukt, og Gud alene bli den troende sjels eneste mettelse, glede og høyeste gode. At dette skulle kunne skje uten forannevnte forening er umulig å bevise; for troen øser av salighetens brønn, vår Frelser, utrolige krefter for sjelen, nemlig: salighet, rettferdighet og hellighet, så at troen tilegner seg alt hva som er den Herre Kristus sitt, likesom det var hans eget. Dernest øser også troen av salighetens brønn legemets sunnhet, som evangelisten vitner om den blodsyke kvinne (Luk. 8, 43; Mat. 9, 20), som rørte ved sømmen av sin høyst fortjente Frelsers kledebon, ja på grunn av at troen slik holdt Ham fast åndelig at det gikk ut en kraft av hans hellige legems tempel som befridde henne fra hennes mangeårige  sykdom og gjorde henne frisk og sunn igjen.

7. Av dette ser en klart at troens kraft er sterkere enn en magnet, hvilket vår Frelser stadfester: Vær frimodig, datter, din tro har frelst deg, gå bort med fred!  For likesom de liflige velluktende blomster gir sin duft usynlig fra seg, og likesom man ved lukten drar denne til seg, uten at blomstene taper noe ved det, selv om flere tusen mennesker blir delaktig i duften, slik gir vår Paradisblomst, den Herre Kristus, en livsens duft fra seg, så rikelig og overflødig, at alle troende mennesker på grunn av troens lukt drar den til seg, og han, og det går likevel ikke noe fra Ham og Han mister ikke noe av det. Likesom tusen lys kan tennes ved et eneste lys, og lyset blir likevel helt, slik blir også troens lys antent ved det eneste lys, den Herre Kristus, og det evige lys blir likevel helt og ufortært.

 

                      Bønn om sann omvendelse.

 

Jeg vet, min Gud, at du prøver hjertet, og at oppriktighet er behagelig for deg. Derfor skjuler jeg ikke mine feil for deg. Ditt Ord og min samvittighet overbeviser meg om, at jeg, som er så dypt fallen, behøver bot og omvendelse til deg. Allikevel omgås mitt fordervede og bedraglige hjerte med bare falskhet, likesom om du hadde slike øyne som et menneske har. Jeg er iblant dem som du klager over: de omvendte seg, men ikke rett; de er som en falsk bue, som der ikke er ettertrykk eller kraft, når den skal treffe og man behøver den. Jeg er likesom de dårlige fariseere som mente at det innvortes var rent, når det utvortes var rent. Denne min elendighet ser og kjenner du,  Herre! Dine øyne er som ildsluer. Men du, o hjertekjenner, vet også at jeg gjerne ville være fri fra denne min fordervelse. Akk, så ta meg i din hånd, du barmhjertige, trofaste, allmektige Lege! Helbred du meg fra grunnen av, at jeg kan bli helbredet. Jeg legger meg som ditt leire, ved dine, min Skaper og Pottemakers føtter. Forarbeid og bered  du meg etter  ditt råd, og som det behager deg, når jeg bare blir et nådens kar. Omvend meg du, så blir jeg omvendt, hjelp du meg så blir jeg hjulpen, for du er min Gud og min ros. Gi du meg kraft etter din herlighets rikdom til å bære omvendelses verdige frukter. Amen.