Christian Scrivers Levnetsløp

Del 3.

Den 2. august 1652 ble Scrivers halvsøster Lucie Kühlmann gift med Magister Christof Trincius, Konrektor ved skolen i Stendal og Scriver fulgte da sin søster til dette hennes nye hjem. Den unge kandidat preket her flere ganger, og det med slikt inntrykk at Magistraten, ved Trincius’s videre befordring, kalte ham til hans svogers ettermann i konrektoratet. Selv om han bare var 24 år gammel ble han likevel snart der etter den 11. mars 1653 innført som Arkidiakon ved St. Jakob i Stendal. Så var da hans hjertes begjæring oppfylt, og han måtte skrive til sin mor: «Ja, ja dyrebare moder! Din bønn er bønnhørt. Å, min far, kunne du likevel feire denne himmelske stund med din lykkelige, overordentlige benådede sønn!»

Den 10. mai inngikk Scriver i ekteskap med Anna Margarethe, datter til Superintendent i Altmark og Priegniq, Magister Joh. Stralius. Han fant i henne en trofast pastorinne, som ikke ubetenksomt som så mange, dessverre, gikk inn i denne stand, men som vel hadde tenkt over at hun med sin kristelige vandel i saktmodighet og fromhet skulle understøtte sin manns gjerning og lyse for den menighet, som han fødet med Livets Ord. Men akk! Allerede 6. juni 1654 avskar døden det ømme og trofaste ektebånd, og Scriver stod ensom tilbake med en liten Johannes; men også denne søte arv etter sin Anna Margarethe måtte han overlate i dødens kalde armer den 31. juli 1657.

For sitt hus og sin menighets skyld måtte Scriver snart igjen, allerede 13. feb. 1655, gå inn i ektestanden og valgte til sin brud og mor for sitt ennå levende barn, Katharine Herphardus, datter til Magister Johan Herpardus. Denne fromme kvinne, som Scriver selv kalte sine øynes lyst, - «jeg hadde nær sakt mitt hjertes lyst» sier han, «dersom jeg ikke tenkte at et slikt navn kanskje var for mye for en dødelig skapning», - sin sol og ynde, sitt hus krone, fødte ham 4 døtre og fem sønner i sitt femtenårige ekteskap, - men bare en sønn overlevde faren, - og det ømme hjerte som var smertelige hjemsøkt ved sine barns død, måtte også utholde å skilles ved sin Katharine, som døde i Magdeburg 6. nov. 1670.

To hustruer og fem barn hadde nå denne hardt prøvede foran seg i evigheten, da Gud 28. nov. 1671 gav ham en tredje ektekvinne, Margarethe Drehn, datter av Borgermester i Magdeburg, Johan Drehn. 5 barn hadde han igjen og Margarethe fødte ham to sønner og en datter. En lang tid var det nå ro etter stormen, men nettopp da Scriver i Sjeleskatten skrev «om sjelens kors og trengsel», kom disse tilbake i hans hus i skrekkelig mål. Nyttår 1679 døde hans 23 år gamle datter som var gift med prest og inspektør i Kolbe ved Saale, Magister J. H. Hävecker og etterlot seg 4 små barn. Straks deretter døde av hans barn en liten håpefull gutt på 6 år og like etterpå en som var 30 uker gammel, og endelig 16. April hans tredje hustru, hans gudfryktige, elskelige og trofaste Margarethe. I 1681 mistet Scriver igjen en håpefull sønn, som allerede to år hadde studert ved Universitetet og den herskende pest rev fra ham ennå to døtre og jaget ham selv ut av sin bolig.

Igjennom alle disse sorger var Scrivers eget legeme ikke blitt spart for sykdom og smerte, eller hans sjel for anfektning og kamp. To ganger var han i lang tid lagt ned på sengeleiet, en gang i 20 uker, og så nær døden at all menneskelig hjelp og kunst var gitt opp, og han stod allerede, som han selv sier, med den ene fot i graven. Hans skrifter vitnet om hans erfarenhet i åndelige anfektninger og sjelekamper. Nedbøyd av smerte over tapet av sine mange kjære, var hans sjel ofte plaget av den tanke: Din Gud kan ikke høre på din bønn; du er visst for kald i din andakt, for sløv i din gjerning. Herren vil ikke mer vite av deg i sitt Vinberg, - og av disse sjels og legemssmertene hans kom det, at han i sitt 33. år begynte å bli grå i håret og 39 år gammel var han allerede temmelig grå i håret. - Kirkens sørgelige tilstand lå også Scriver inderlig tungt på hjerte. Mye strid mellom de forskjellige evangeliske partier, det herredømme den verdslige makt ofte utøvet over Herrens arv, og nå den særskilte omsorg for hans egen menighet, den motstand mot Livets Ord han møtte hos de tallrike verdens barn og foraktere av Kristi kors, de baktalelser og forfølgelser han måtte lide for sannhetens skyld: Alt måtte trykke ham og bringe ham til å rope ut: Som de som dør, og se, vi lever!

Men nettopp dette mangfoldige kors gjorde vår Scriver til den Herrens tjener, den Guds lærde, den trofaste prest etter hans Mesters forbillede, det lys i Guds kirke som så mange har frydet seg i, og hvor også vi etter snart to hundre års forløp ennå kunne glede og fryde oss i. Det var så langt fra at han skulle la noen herskende utålmodighet elle knurr få rom, så han utbryter heller: «Å du kjære, kjære kors! Du har først stiftet god fortrolighet og vennskap mellom Gud og meg, du har bevart min tro, økt min kjærlighet, gjort min bønn hjertelig, min lære andektig, og har jeg hatt noe av Den Hellige Ånds gave i prekenen, i skriftestolen, i sykebesøk, i tiltale til anfektede, til deres trøst, så takk Gud som med sin trøst har gjort korsets bitterhet søt, så det har kunnet utgyte seg i andres hjerter!» Hvor kunne vel korset bli utålelig for den som betraktet det slik som han! Vel så han i det en syndens frukt, men en slik frukt som tjener til rotens tilintetgjørelse, et kjærlig tuktens ris i den himmelske Fars hånd, hvem hans i kjærlighet hengivne hjerte tiltrodde alt godt og hvis slag denne kjærlighet gjerne lot ham tåle. Han levde i Gud, for Gud og med Gud, så Guds finger i alt, likesom i hele naturen, slik også i begivenhetenes gang og Guds kjærlighet til ham, som sitt barn og elskede, kjente han ikke minst i korset. Den som slik skuer Gud, har en stadig sprudlende, salig svalende kilde som kan slukke ut korsets hete, bitre brann. «Guds kjærlighet,» sier han i sin bok «Guds barns herlighet», «er ganske underbar og uforlignelig. En rose elsker man for dens lukt, en diamant for dens glans, pengene for deres verd og nytte, - men Gud elsker av godhet. Er det ikke et under? Den store Gud elsker ormer og maddiker, menneskene, den rike Gud arme betlere, den evige Gud dødelige mennesker, den hellige Gud syndere! Og så har Gud elsket oss, i Kristus elsket oss, før verdens grunnvoll ble lagt! Om morgenstjernene som lovet Gud, og Guds barn som jublet, hadde spurt Gud hva Han gjorde, Han hadde uten tvil svart: Jeg elsker». Å, min Gud, min kjærlighet, min fryd, min ære, min skatt, min trøst, min frelse, mitt liv, mitt alt! Din kjærlighet er min Himmel som omgir meg over alt, min sol som opplyser meg, mitt manna som metter min sjel; din kjærlighet er min seng som jeg får hvile i, min bok som jeg leser i, min vin som jeg blir drukken av, mitt hus som jeg bor i, mitt skjold som jeg strider under, min krone som jeg pranger med, mitt Paradis som jeg forlyster meg i, mitt liv som jeg lever av og i. Hva kan da feile meg, skade og bedrøve meg? Jeg vil ikke frykte for noe, ikke for djevelen eller helvete, ikke for verden, ikke for min synd, ikke for min samvittighet, ikke for fattigdom, skjensel, forfølgelse, anfektning, ikke for døden, for din kjærlighet er mitt liv». «Ja», fortsetter han, henrykt av Guds kjærlighet, «om jeg skulle skrive en bok om mitt liv og levnet, så ville overskriften på hvert blad være: En fortelling om Guds underbare godhet, faderlige kjærlighet, store langmodighet og barmhjertighet. Jeg har opplevd mange dager, men ennå flere under av Guds kjærlighet. Jeg har lest, hørt og erfart mye i verden, men ikke noe mer og rikeligere enn de åpenbare og skjulte virkninger av Guds godhet og langmodighet. Jeg har ikke funnet alt på alle steder, likevel Guds godhet overalt. Far, mor, bror, søster, hustruer, barn, venner, slektninger har forlatt meg, men Guds kjærlighet har ikke forlatt meg. Jeg har ofte svært stort arbeide og vanskelighet over meg, jeg er ofte forfulgt, baktalt, betrenkt, blitt engstelig av djevelen og verden, jeg er kommet til dødens port og har allerede hatt den ene fot i graven: - Guds kjærlighet har ført meg ut av alt og billig må jeg si med Paulus: Som de som dør, og se, vi lever!

Med et slikt sinn som var drukkent av Guds kjærlighet er det neppe noe under at han fremdeles jubler i korset, - han visste jo at om det enn syntes å være til bedrøvelse så var det likevel i grunnen til glede og salig frukt: «Å, søte, kjære, salige kors! Å kjære byrde som Gud pålegger! Å, helbredende kalk, den Gud skjenker i, Jesus rekker, Den Hellige Ånd forsøter! Hvor vel går det oss ikke når det går oss som Gud vil! Min Gud, min Fader, handle med meg som det synes best for deg og gi meg den nåde at ditt velbehag alltid må være velbehagelig for meg.

Forts. n. nr.