Den himmelske
Brudgom og Brud
Av Johan Arndt,
fra Den Sanne Kristendom, 5. bok
2. del. § 6. Men den er trolovet med Brudgommen, den hører
hvorledes Han innvortes roper og kaller på den: Stå opp og kom, min
kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min due i klippens kløfter, i fjelltindens
ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og
din skikkelse fager. Høy. 2, 13 – 14. Men bruden, som er blitt syk av den
hjertegripende, liflige samtale, sier av kjærlighet: Min sjel smeltet
likesom i mitt liv, da min kjæreste talte. Min elskede er for meg en
myrrabusk som hviler mellom mine bryster. Min elskede er for meg en
blomsterklase fra hennabusken i en-Gedis vingårder. Høy. 1, 12 – 14. Men
Brudgommen gjentar brudens ros, så at Han dess mer kan opptenne hennes
kjærlighet, og sier: av honning drypper dine lepper, min brud! Honning og
melk er under din tunge, og duften av dine klær er som duften av Libanon. En
hage er min søster, min brud – et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du
skyter opp som en lysthage av granatepletrær med sin kostbare frukt. Høy.
4, 11 – 13. Men hun, bruden, som er full av søt kjærlighet, svarer: Min
elskede er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen. Kp. 5, 10. Jeg grep
fatt i ham, og jeg slipper ham ikke, kp. 3, 4. i denne aller helligste
omfavnelse blir mange hellige kjærlighetskyss gitt og gledelige samtaler
holdt, som ikke noe menneskes ører har hørt, ikke noe hovmodig øye sett, og
som ikke er oppkommet i noe kjødligsinnet menneskets hjerte. Det er slike
vellyster, som bare tilhører de ydmyke. Det er skjult manna. Det er honning
og honningkake. Det er vin og melk sammenblandet. Når det nytes, så gledes og
vederkveges hjertene, så at denne vandrings møye og arbeide blir desto
lettere for dem. For de ville lett vansmekte på veien, når de ikke en eller
annen gangen blir styrket med åndelig mat, bespist med melk, styrket med
besøk, underviste ved samtale og forbundne med kjærlighets og
gjenkjærlighets liflige bånd. For da
kommer de til forstand og smaker hvor stor og mangfoldig Herrens søthet er,
denne er gjemt til de utvalgte og lovet de ydmyke og dem som elsker Gud av et
rent hjerte. § 7. Dette er en forsmak på det evige liv, hvilket
er det høyeste gode, en uutsigelig fryd, en fullkommen mettelse, en
uforstyrret fred, en sann frihet, en sikker nytelse, en uopphørlig
forfriskning, et virkelig frydeskrik, en uendelig lov og pris, som ikke
forstyrres av noe ondt tilfelle, ikke røves av noen fiende, som ingen tid
forandrer eller tar bort. For det er fast, bestandig og evig. For det
menneske som er blitt delaktig i Herrens liflighet, behøver ikke å frykte for
noe som måtte smerte ham, som han skulle tvile på, eller som han enda mer
skulle sette sitt håp til. For han nyter alltid dens nærhet som han elsker,
som han lover og priser, som han ærer og som han kjenner. For Hans kunnskap
er det evige liv, Hans kyss er den høyeste salighet, Hans kjærlighet er den
høyeste herlighet, Hans lov og pris er en uutsigelig glede og fryd, og Hans
nærhet er alt det godes sterke eiendom. Den som kommer inn i det, han kommer
på de grønne enger som ikke visner, han kommer til den liflige vellyst som
aldri hører opp, til visdoms skatter som ikke forderves, til sannhetens glans
som ikke formørkes, til de levendes land hvor Gud uopphørlig loves og prises,
til det nye Jerusalem hvor det evige solskinn stråler klart, og til det
hellige Sions berg som er prydet med tusen ganger tusen hellige engler og
smykket med alle de helliges kor, hvilke alle til sammen som med en røst med
en sang, et slags tanker og med brennende begjæringer lover og priser vår Gud
så mye de formår og sier: Saliggjørelsen og æren og prisen og makten være
Herren, vår Gud! Åp. 19, 1. § 8. Enhver legger sin krone ned for Guds
majestetiske Æreskrone, Åp. 4, 10. For den ære, lov, pris og æresbevisning
som de bringer deres Skaper, er full av ren kjærlighet, grunnet på ydmykhet,
blandet med forundring og brennende
begjærlighet etter å nyte det høyeste gode. For de drikker vel, men de
tørster likevel stadig. De blir mette, men er likevel sultne. De har all
fylde og begjærer likevel å bli fylte. For de blir drukne av de evige
vellysters rikelighet idet de etter sin lyst viselig og måteholden øser av
livets brønn den guddommelige søthets drikk og av det saliggjørende
beskuelses lys, det uutsigelige lys som profeten vitner, når han sier: De
mettes overflødig av ditt hus’ fedme, og du skal gi dem å drikke av din gledes
bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys skal vi se lys. Sal. 36, 9
- 10. Å, salige drukkenskap som er full av edrulighet, som etter sin
rikelighet og smak opphøyer den til
Gud, som nyter den og forener ham med Gud, så de blir ett! Å Livets Brød som
er hos Gud, som alle de som er forutbestemte til det himmelske, lystige liv
og gjestebud, uten betaling og uten å tømme brønnen drikker til salig og
fullkommen mettelse. § 9. Etter denne Brønn følte Kong David en
inderlig og brennende lengsel, da han sa: Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud; når skal jeg komme (dit) og sees for Guds åsyn?
Sal. 42, 3. For der er alle ting prislige, liflige og yndige; der er alt det
godes bredhet, som er uten ende og innbefatter alle ting i seg. Der er visdom
som utforsker alle ting. Der er opphøyelse over all villfarelse. Den som
kjenner denne brønn, Han har det evige liv. Den som elsker den, han har en
uutsigelig glede. Til dette hører den bønn
som finnes i Paradis-Urtegård. 1. del, 6. Bud, 3. bønn. |