Presten  Dick’s  omvendelse

 

Litt om haugianeren Hans Lingjerde virksomhet.

Fra boken: Kristenliv i Romsdalen.

 

Det var 13. dag jul 1851. Lingjerde hadde holdt møte på Sodnak sogn (Romsdalen). Etterpå kom der to menn i fremmed drakt bort for å hilse på han. De talte også en annen dialekt enn man hadde der på stedet. De var fra Oppdal og hadde reist de 10 – 12 mil hit for å treffe ham. Nå skulle de spørre ham fra de troende der, ”om han ikke kunne finne seg i å følge dem” og tale Guds Ord i deres bygd.

Men Lingjerde hadde nettopp reist og talt så lenge i ett strekk at han følte seg aldeles utslitt, og  nå hadde han bestemt at dette møte på Sodnak skulle være det siste denne gang før han reiste hjem til Luster.

Men de fremmede gav seg ikke. I Oppdal hadde der fra Hauges dager og til omkring 1830 vært atskillig åndelig liv. Men nå fantes der ikke mye igjen  av det. Der var en liten rest eldre kristne. De så med bekymring at den åndelige likegyldighet bredte seg i bygden. Nå hadde de da sendt disse to for å be Lingjerde komme å hjelpe dem.

Da vennene på Sodnak også støttet dem i deres begjæring, så måtte han gi etter. ”Gud vet dog hvor uduelig og skrøpelig jeg følte meg både til sjel og legeme,” sier han. ”Jeg har dog senere aldri tvilt på at Gud kalte meg.”

Lingjerde må ha stanset forskjellige steder på veien. For først i begynnelsen av mars kom han oppover mot Oppdal. På den første gård i bygden kom en av de troende ledere, den stillferdige og dyptenkte Sivert Gravaune og møtte ham. ”Velkommen bror,” sa han. ”Du gjorde vel i at du kom.”

Så gikk Lingjerde først på visitt til presten. Det brukte han alltid hvor han for. Sognepresten i Oppdal var den gang prost J. A. Hagerup. Men han var gammel og sykelig, og hans personellkapellan, Christian Dick, bestyrte embetet.

Christian Sigismund Dick var født i Trondheim 1815 og hadde nå vært i Oppdal siden 1845.

Dick var et tiltalende og hjertevarmt menneske. Han kunne være oppfarende, men han hadde lett for både å be om tilgivelse og selv å tilgi. Han hadde da vært prest i 9 år, ”uten levende å ha erfart Guds Ords salige omskapende kraft på sitt eget hjerte.” Han hadde lite til overs for legmannens virksomhet.

Men Lingjerde fikk da tillatelse til å virke der og begynte å holde samlinger.

Han må ha vært kommet til Oppdal akkurat på det beleilige tidspunkt da grunnen var undergravet ved de gamle troendes bønner. For straks han begynte, ”ble tilstrømningen overordentlig,” og ”vekkelsens ild utbredte seg hurtig over hele prestegjeldet og grep dag for dag flere.”

Presten hørte om dette, og så fikk han lyst til å se hvordan det gikk for seg på disse møter. Han har selv fortalt at han innfant seg for å kritisere og søke å få stanset bevegelsen.

Det var en kald aften i mars da han kom kjørende til møtestedet. Stuen var så full av folk at der ikke var plass til flere. Han kom derfor inn i kjøkkenet og ville først sette seg der med pelsen på. Konen i huset spurte om han ikke ville ta den av, ”for det blir nok varmt her i kveld.”

Han satte seg da der og hørte nettopp predikanten lese sin tekst, Dan. 5, 27: Tekel, veiet er du på vektskål og funnet for lett.

Og så talte han over den, ”ildfullt, overbevisende, gripende.” Gud velsignet hans vitnesbyrd, og vekkelsens ånd hvilte over møtet. Der presten satt i kjøkkenet, ”traff Ordets pil hans hjerte.” De gamle forteller det slik: ”Det blev varmt der, for den kvelden blev presten vakt.”

Det ble svært alvorlig for ham at han var prest, men ikke omvendt.

Han skal ha snakket noe med predikanten etterpå, men denne har aldri villet fortelle noe nærmere om det. Han sier i sine erindringer bare: ”Gud gav ham et annet syn både på sin egen sjels tilstand og på legmannsvirksomheten fra den dag.”

Det ser ikke ut som om han er kommet til troens forvissning med det samme, men det gikk ikke lenge før han kom igjennom.

Dick var heller ikke redd for å stå ved at der var blitt en forandring hos ham.

En søndag litt senere i fasten skulle han preke i Lønsets kapell.

Da gudstjenesten var slutt, kom han frem i kordøren for å lese opp de alminnelige bekjentgjørelser. Da han hadde fortalt hvor omgangsskolen skulle holdes den kommende uke, begynte han å tale til dem om seg selv og sa at han, deres prest, ikke før hadde vært omvendt, og begjæret menighetens forbønn. Så la han seg på kne der og bad Gud om tilgivelse og hjelp.

Mens han lå slik på kne, sa han til Erik Vindal, en troende gutt som satt i nærheten: ”Syng nå den sangen: ”Hvad blir det godt at lande i Himmlens søte havn”.” Gutten sang, og presten og folket gråt.

Om kvelden samme dag skulle der være oppbyggelse hos Sivert Gravaune. Der talte både Lingjerde og presten. De skulle begge losjere der om natten. Men det var tungt for Dick den dagen. ”Han var meget beklemt og bedrøvet.” Da de var kommet opp på salen hvor de skulle ligge og han var begynt å ta av seg frakk og vest, talte han igjen med Lingjerde om sin stilling. Han tok han om halsen og sa: ”Kjære venn, bed for meg at jeg må bli en sann kristen! Nå ser jeg klart at fårene ikke kan gå den trange vei som fører til livet, når ikke hyrden går foran dem.”

Lingjerde sang også for ham, og han ble da mer fortrøstningsfull.

Vekkelsen i bygden ble ikke mindre etter prestens omvendelse.

Fra nå av og inntil pinsetider fortsatte han og Lingjerde å holde møter sammen, og mange ble oppvakt til liv i Gud. Hele prestegjeldet var snart i åndelig bevegelse. Oppbyggelsene måtte ofte holdes ute på fri mark, da husene ikke kunne romme skarene. Men Lingjerde beskriver det bare med disse ord: ”Hvad Gud der fikk utrette, både den tid og senere, vet alene Han som kjenner hjertene.”

Mellom ham og pastor Dick ble der et vennskap som varte hele livet ut.-

Etter pinse reiste Lingjerde. Men han var ikke kommet lenger enn til Sunndalen, før han ble liggende av overanstrengelse. Da han 8 dager senere kom opp igjen, tok han sjøveien til Romsdalen og var en stund hos Daniel Arnesen på Hole. Der forsøkte han å komme seg ved å ta del i onnearbeidet. Etterpå reiste han hjem til Luster.

Lingjerde fortsatte sitt reiseliv til år 1900 etter at han hadde giftet seg i 1853 og overtatt en liten jordeiendom i Vardal, brukte han å være hjemme og arbeide der om sommeren og reise om vinteren.

Han reiste aldri som lønnet bibelbud, eller etter avtalt betaling. Det hadde han ikke tro for. Det var ofte vanskelig for ham å underholde sin tallrike familie.

For det meste gikk han til fots. Han tenkte det kunne misforståes om han tok imot skyss. ”I  det hele hviler der noget forunderlig ideelt og selvoppofrende over hans legmannsvirksomhet. Han tenkte ringe om seg selv og sin gjerning. Da sønnen en gang i hans alderdom bad han fortelle merkelige opplevelser, svarte han: ”Jeg har ikke tro for å meddele sådant. Det kan så lett mistydes. Herren alene tilkommer æren og oss vårt ansikts blussel.”

Han sovnet stille inn 29. Des. 1913, 94 ½ år gammel.

Presten Dick døde plutselig i sin hage, Ås prestegård, pinseaften 1882. Han etterlot seg mange vitnesbyrd både på vers og prosa. (Den vakre sangen på nr 505 i vår salmebok er av ham! Red anm.)

 

O skjønne håp, som Gud ei vil beskjemme,

Da han det selv har sagt uti min sjel,

At jeg engang hos ham med englestemme

Skal takke for den aller beste del!

 

O skjønne håp, at engang livets trengsel

For Herrens lille flokk opphøre skal,

Og nådig stilles hver en hjertelengsel

Iblant Guds helliges utvalgte tall!

                                   C. Dick.  15 v.