Kristi hellige lidelse.

Fra boken: Vitnesbyrd av den unge Luther.

For det første er det noen som tenker på Kristi lidelse på den måten, at de blir vred på jødene og skråler og skjenner på den stakkars Judas. Med det lar de seg nøye. Akkurat likedan er de vant til å klage over andre mennesker og fordømme og snakke ondt om sine motstandere. Dette er nok ikke å betrakte Kristi lidelse, men derimot å tenke på Judas og jødenes ondskap.

For det andre er der noen som har vist oss mange slags nytte og frukt som skulle komme av betraktningen av Kristi lidelse. Om dette har man et ordspråk som tilskrives den hellige Albert, - at det ville være bedre å ha tenkt løselig engang over Kristi lidelse, enn om man fastet et helt år eller hver dag bad en salme osv. Dette følger de blindt og oppnår derved nettopp det motsatte av den rette frukt av Kristi lidelse, fordi de i det søker sitt eget.

Derfor bærer de med seg små billeder og bøker, brever og kors, og noen går så langt at de ved disse ting mener å sikre seg mot vann, jern, ild og alle slags farer. Det er da på denne måte Kristi lidelse skal fri dem fra alle lidelser, tvert imot sitt virkelige vesen.

For det tredje er det de som har medlidenhet med Kristus, så de beklager Ham og gråter over Ham som et uskyldig menneske. Likesom de kvinner som fulgte etter Kristus fra Jerusalem, men ble irettesatt av Ham og formant til å gråte over seg selv og sine barn.

Det er denne slags mennesker som midt i pasjonstiden løper omkring og vil skaffe seg åndelig fortjeneste ved å betrakte Kristi avskjed fra Betania og jomfru Marias smerter; men lenger når de heller ikke. Av det kommer det, at man trekker pasjonen i langdrag i så mange timer, Gud vet om det er funnet på mer for å sove enn for å våke.

Til denne bande hører også de som har lært hvor stor frukt den hellige messe gir. I sin enfoldighet synes de det er nok når de hører messen. Og så vil man ved noen læreres utsagn få oss til å tro at messen skulle være antatt av Gud ”opere operati, non opere operantis”, dvs. bare på grunn av selve gjerningens utførelse, uten tanke på hvordan mennesket er, - som om det skulle være tilstrekkelig. Men messen er likevel ikke innsatt for sin egen verdighets skyld, men for å gjøre oss verdige, og særlig for at vi skal tenke på Kristi lidelse. – For hvis ikke dette skjer, så gjør man et legemlig og ufruktbart verk av messen, hvor godt det enn måtte være i seg selv. For hva hjelper det deg at Gud er Gud, når Han ikke er Gud for deg? Hva nytter det at det er sundt og godt i seg selv å spise og drikke, hvis det ikke er sundt for deg? Og det er å frykte for, at man ikke gjør det bedre ved å holde mange messer, når man ikke søker den rette frukt av dem.

For det fjerde: De mennesker som på den rette måte tenker på Kristi lidelse, det er de som ser på Ham slik at de i sitt hjerte blir forferdet ved det, og deres samvittighet straks synker ned i fortvilelse. Forferdelsen skal komme av dette, at du ser Guds strenge vrede og urokkelige alvor over synden og synderne, så at Han ikke en gang ville frigi synderne til sin egen aller kjæreste Sønn, uten at denne først ytte så stor en bot for dem. Som Han sier i Esaias 53, 8: for mitt folks misgjerningers skyld har jeg slått ham.

Hvordan skal det vel gå synderen, når det kjæreste barn slåes slik? Der må være et usigelig alvor, som ikke er til å bære, når en så stor og uendelig personlighet går det i møte og lider og dør for dets skyld. Og når du riktig dypt tenker over at Guds Sønn, Faderens evige visdom, selv lider, så må du vel forferdes, og det desto mer jo dypere du tenker over det.

For det femte skal du dypt innprente deg, og slett ikke tvile på at du er den som piner Kristus slik. For det er visselig dine synder som har gjort det. Slik slo Peter jødene som med et tordenslag, da han sa til dem alle sammen, Ap. Gj. 2, 36 – 37: I har korsfestet ham. På den dagen sa 3000 forskrekkede og skjelvende til apostlene: Å, kjære brødre, hva skal vi nå gjøre? Derfor, når du ser Kristi nagler trenge gjennom Hans hender, så tro fullt og fast at dette er dine gjerninger. Når du ser hans tornekrone, så tro at dette er dine onde tanker osv.

For det sjette: Se nå at der hvor en torn stikker Kristus, der burde med rette mer enn hundre tusen torner stikke deg. Ja, i evighet burde de stikke deg slik og ennå mye verre. Hvor en nagle gjennomborer Kristi hender og føtter, der burde du evig lide under slike og ennå verre nagler. Det skal da også skje med dem som lar Kristi lidelse være spilt på dem. For dette alvorlige speil, Kristus, vil verken lyve eller skjenne; hva Han viser oss, må til punkt og prikke skje slik.

For det sjuende: En slik redsel fikk Bernhard (Bernhard av Clairvaux, munk og mystiker 1090 – 1153) av dette. Derfor sa han: ”Jeg trodde jeg var sikker, jeg visste ikke noe om den evige dom som var felt over meg i Himmelen, inntil jeg så at Guds eneste Sønn forbarmer seg over meg, trer frem og gir seg selv inn under denne dom for meg. Å ve, nå er det forbi med all lek og sikkerhet hos meg, når der står et slikt alvor bak.”

Slik befalte Kristus kvinnene (Luk. 23, 28): Gråt ikke over meg, men gråt over eder selv og eders barn! Og Han nevner grunnen: For gjør de så med det grønne tre, hva skal da skje med det tørre? Som Han ville si: ”Lær av mine pinsler hva dere har fortjent, og hvordan det skal gå eder.” For her er det sant at en liten valp blir slått, for å skremme den store hunden. Så har også profeten sagt: Alle slekter på jorden skal klage over seg selv for hans skyld. Han sier ikke: ”De skal klage over Ham,” men klage over seg selv for hans skyld. Slik ble også de foran nevnte forferdet, Ap. Gj. 2, 37, så de sa til apostlene: Kjære brødre, hva skal vi gjøre? Og likedan synger kirken: ”Jeg vil flittig tenke på dette, og da vil min sjel forsmekte i meg.”

Forts. n. nr.