På grunn av Guds Ord tilveiebringes en forening

mellom Gud og menneskene.

Fra Johan Arndts Den Sanne Kristendom, 5. bok.

1) Ved overtredelse av det guddommelige Ord ble mennesket skammelig løsrevet fra Gud, 2) men ved Guds Ord og sakramentene blir de igjen forent med Gud. 3) For Gud er nærværende i og med sitt Ord. 4) Især er Guds løfter og ed et foreningsbånd med Gud. 5) Denne forening stadfestes også ved profetiens gave og ved Guds lovede nærvær hos de bedrøvede.

1. At det guddommelige åpenbarte Ord er et bånd til Guds og menneskets forening, det vitner det første bud om, som ble gitt mennesket i Paradis. Med dette bandt den Herre Gud seg selv til mennesket på det fasteste. For da dette bud ved ulydighet ble overtrådt, fulgte straks på den aller farligste forenings oppløsning og atskillelse, og Guds billede ble tapt, - det sørgeligste, forferdeligste og grueligste som finnes og kan nevnes. For da mennesket tapte Guds billede, tapte det seg selv og falt fra lyset til mørkret, fra sannhet til løgn, fra rettferdighet til urettferdighet, fra hellighet til all slags skam og last, fra herlig og skjønn prydelse til en avskyelig og heslig nakenhet, fra frihet til den tyngste trelldom og i djevelens vold, fra livet til døden, fra Himmelen til helvete, fra Paradis til den ytterste elendighet, fra sunnhet til mange slags sykdommer, fra den største rikdom til den ytterste armod, fra den salige hvile til det hardeste og tyngste arbeide, fra den søteste vellyst og glede i all slags trengsel, angst og smerte. Hva som er det aller beklageligste: i selve fallet begynte den aller bedrøveligste atskillelse fra Gud, flukt for Guds ansikt, trelldomsfrykt og skam, tykt mørke i menneskets fornuft og forstand, viljens avvendelse fra Gud, gjenstridighet og hardhet i hjertet og fiendskap imot Gud, så profeten ikke uten årsak klager over det og roper: Eders misgjerninger gjør skillsmisse imellom eder og imellom eders Gud. Es. 59, 2.

2. Altså var i all evighet denne aller beklageligste atskillelse og avsondring fra Gud blitt ved, om ikke Ordet var kommet imellom og igjen hadde satt i stand og opprettet foreningen. Derfor kalte Gud ved Ordet mennesket tilbake fra flukten til seg, fra mørke til Lyset, fra løgn til sannhet, fra døden til livet og fra fortvilelse til nåde. Mennesket skammet seg og bekjente sin heslige nakenhet. Gud viste det årsaken, nemlig fordi det hadde overtrådt Hans Bud, kalte slangen for seg, forbannet den, tok igjen mennesket til nåde og gav løfte om Midleren, som skulle hevne slikt, og som han, slangen til spott, kalte ”kvinnens sæd,” 1 Mos. 3, 15. På denne måte har Gud, vår aller nådigste Fader, på grunn av Ordet igjen antatt og forent seg med mennesket, som hadde overtrådt Ordet. Derfor er det saliggjørende Ords forplantelse fra begynnelsen av ikke annet enn en forbindelse og forening mellom Gud og mennesket, og slik blir da menneskets sjel og sinn, som på grunn av synden var atskilt fra Gud, forent med Ham, så at den Allerhøyeste igjen bygger sin bolig og tar sitt sete i mennesket. Guds Ord er den vogn, som Gud farer på, som Esek. 1, 15 og Sak. 6, 1 viser. Av Guds munn går dette Ord ut, forent med Den Hellige Ånd Es. 59, 21. Blir dette Ord foraktet og bortstøtt, så går Gud selv mennesket forbi og forlater det. Fordi du har forkastet Herrens Ord, har han forkastet deg, sier den som har gitt Ordet, 1 Sam. 15, 23. Med Ordet forbinder den Herre Gud seg selv, når Han sier: Jeg er med eder. – Det paktens ord jeg gav dere da dere drog ut av Egypt, skal stå fast. Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke! Hag. 2, 4 – 5. Hvorledes skulle foreningen med Gud ved Ordet klarere tilkjennegis? Ja, Guds ihukommelse, den ære og tjeneste som bevises Ham, forbinder Gud med oss, som skrevet står, 2 Mos. 20, 24: På hvert sted hvor jeg lar mitt navn minnes, skal jeg komme til deg og velsigne deg. Men i Ordet og de hellige sakramenter er Guds navns rette påminnelse stiftet. Derfor forenes Han også på grunn av Ordet og sakramentene med oss, som også vår Frelser bekrefter med det skjønne og liflige avsnitt i Joh. 14, 23: Om noen elsker meg, skal han holde mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og feste bolig hos ham.

3. Derfor kalles det et Ord som opplyser øynene. Sal. 19, 9. Men Gud er den som opplyser oss, som David synger, Sal. 118, 27: Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Derfor kalles det et saliggjørelsens ord, Ap. Gj. 13, 26. Men Gud er vår salighet, derfor heter det et levendegjørende Ord, Joh. 6, 63. Men Gud er vårt liv, derfor sier vår Saliggjører: De ord som jeg taler til eder, er ånd og er liv. Derfor heter det også et sannhets Ord, fordi Kristus er veien sannheten og livet, Joh. 14, 6. Derfor kalles det. I som er gjenfødt, ikke av forkrenkelig, men uforkrenkelig sæd, ved Guds ord som lever og blir evinnelig. 1 Pet. 1, 23. Derfor heter Evangelium, Guds kraft, Rom. 1, 16. Men Gud er den som virker kraften i oss. Sannelig, Guds egen nærværelse, virkning og forening utfordres for at vi skal bli opplyste, levende og gjenfødte. Når nå dette skjer ved Ordet, så må Gud nødvendigvis være selv nærværende i og med Ordet.

4. Til dette kommer da også Guds nådige forjettelse, som forener og forbinder Gud og mennesket med hverandre. Frykt ikke, sier Herren, Es. 41, 10, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. Kap. 43, 2: Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. Med disse liflige og trøstefulle løfter senker Gud seg ned selv i våre hjerter. Til og med er også den ed som Han har svoret oss mennesker, et fast foreningsbånd mellom Gud og oss. Ved meg selv har jeg sverget, (sier Herren, Es. 45, 23 - 25) et sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap. De skal si om meg: Bare i Herren er det rettferdighet og styrke. Til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle de som brenner av harme mot ham. Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt. Likeledes Es. 54, 9 – 10: jeg har nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.

5. Til dette hører også profetiens gave og Guds Ords åpenbarelse, som er skjedd ved profetene og apostlene. (1 Pet. 1, 10 – 11; Ap. Gj. 2, 4; 9, 17) Derfor heter det Guds Ord og en tale, inngitt av Gud selv, siden Guds Ord har talt igjennom profetenes munn, og de hellige Guds menn talte, drevne av den Hellig Ånd, 2 Pet. 1, 21. Dette har nå ikke kunnet skje uten Guds spesielle forening med menneskene, som også er blitt kraftig bevist, som når det fortelles, at de hellige profeter og apostler er blitt oppfylte av Den Hellige Ånd for å forkynne Guds Ord, Luk. 1, 70. Dessuten hører også Guds hjelp og egen nærhet til den sanne trøst, som de bedrøvede og sønderknuste hjerter blir oppreiste og gjort levende ved, som profeten vitner ved å si, Es. 57, 15 – 16: For så sier Den Høye, den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende. For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred. For da måtte ånden vansmekte for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt. Derfor kan den kongelige profet David ikke være tilfreds med noen trøst, når han ikke har og eier Gud selv. For han sier i Sal. 73, 25: Hvem har jeg i himlene? Og like med deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. De gudfryktiges sjeler blir ikke mettet med noe godt uten med Gud selv, derfor sier den 34. Sal. 9. v: Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som håper på ham.

Til dette hører den bønn, som finnes i det første kapitel i den andre bok.