Kristi hellige lidelse Fra boken:
Vitnesbyrd av den unge Luther Andre del. For det åttende: På dette punkt må man øve seg riktig vel. For nytten av Kristi lidelse
beror fremfor alt på denne ting, at mennesket kommer til selverkjennelse,
forferdes over seg selv og blir sønderknust. Hvis mennesket ikke kommer til
dette, da er Kristi lidelse ennå ikke blitt ham riktig til nytte. For Kristi
lidelses eget naturlige verk er dette, at det skal gjøre mennesket likt Ham,
så at likesom Kristus blir jammerlig pint på legeme og sjel ved våre synder,
således må også vi pines etter Ham i vår samvittighet på grunn av våre
synder. Dette går heller ikke her for seg med mange ord, men ved dyp
ettertanke og erkjennelse av syndens forferdelige alvor. Ta en lignelse: Hvis en forbryter ble dømt fordi han
hadde drept en fyrstes eller konges barn, og du følte deg sikker og sang og
lekte, som om du var helt uskyldig, inntil man med voldsomhet angrep deg og
overmannet deg, fordi du hadde overtalt forbryteren til å gjøre dette, - se,
da ville hele verden bli for trang for deg, og aller mest hvis din
samvittighet dømte deg. Slik skal du bli ennå mer forferdet, når du tenker
over Kristi lidelse. For selv om Gud nå har dømt og fordrevet misdederne,
jødene, så var disse likevel tjenere for dine synder, og du er i sannhet den
som ved din synd har drept Guds Sønn og korsfestet Ham. For det niende: Den som føler seg så hard og
tørr, at Kristi lidelse ikke slik forferder ham og fører ham til
selverkjennelse, han må frykte. For dette blir ikke annerledes: Kristi
billede og lidelse må du bli likedannet med, enten det nå skjer i levende
live eller i helvete. I alle fall må du i døden falle i forferdelse, skjelve
og beve og føle alt det som Kristus led på korset. Nå er det jo grusomt å vente dette på dødssengen .
Derfor skal du be Gud om at Han vil bløtgjøre ditt hjerte og hjelpe deg til å
tenke på Kristi lidelse, slik at det bærer frukt. For det er heller ikke
mulig at vi av oss selv på en grundig måte kan tenke over Kristi lidelse; men
Gud må senke det ned i vårt hjerte. Heller ikke blir nå denne betraktning eller noen annen
lære gitt deg for at du skulle finne på å tro at du uten videre kan fullføre
dette av deg selv. Men først må du søke og begjære
Guds nåde, for at du kan fullføre det ved Hans nåde, og ikke av deg selv. For
her ligger grunnen til at de som er omtalt ovenfor ikke behandler Kristi
lidelse på den rette måten; de påkaller ikke Gud om dette; men ut av egen
evne finner de på sin egen maner og omgås med Kristi lidelse på en helt
igjennom menneskelig måte og uten noen som helst frukt. For det tiende: Den som altså virkelig tenker
over Guds lidelse en dag, en time, ja ett kvarter, om ham
vil vi uten betenkning si at dette er bedre enn om han faster et helt år, ber
salmer hver eneste dag, ja, enda hørte hundre messer. For denne fordypelse
forvandler mennesket i dets vesen, nesten på samme måte som når det fødes på
ny ved dåpen. Her utretter Kristi lidelse sitt rette, naturlige, edle verk,
dreper den gamle Adam, fordriver all syndig lyst, glede og tillit til
skapningen; likesom Kristus var forlatt av alle, også av Gud. For det ellevte: Da dette verk ikke står i vår
hånd, så hender det at vi nå og da ber om det, men allikevel ikke får det med
én gang. Da skal man likevel ikke tape motet, eller holde opp med å be om
det. Undertiden kommer det, når vi ikke ber om det, slik som Gud vet og vil
det; for det skal skje i frihet og uten tvang. Da blir mennesket bedrøvet i sin samvittighet, og
kjenner mishag ved seg selv og sitt liv. Men det kan nok være, at han ikke
vet noe om at det er Kristi lidelse som virker dette i ham, for den tenker
han kanskje slett ikke på, likesom de andre visstnok tenker på Kristi
lidelse, og allikevel ikke kommer til selverkjennelse ved den. Hos de første
er Kristi lidelse skjult og i sannhet til stede; hos de andre kun tilsynelatende og
etter skinnet. Og etter deres måte vender Gud ofte bladet om, så at de som
tenker på Kristi lidelse, de betenker den ikke, og de som ikke hører messen,
de hører den, mens de som hører den, likevel ikke hører den. For det tolvte: Hittil har vi befunnet oss i
lidelsesuken, og har
på rett måte feiret langfredag. Nå kommer vi til påskedag og
Kristi oppstandelse. Når mennesket slik har fått øye på sin synd, og er helt
forferdet over seg selv, så man tar seg i akt for at synden skulle bli boende
i samvittigheten. For det ville visselig bare føre til fortvilelse. Men
likesom syndens erkjennelse kommer fra Kristus, så må man igjen føre synden
over på Ham, og gjøre samvittigheten fri. Se derfor til at du ikke gjør som
de gale mennesker, som i sitt hjerte bites og slåss med sine synder, og
strever med å løpe hit og dit med gode gjerninger eller fyllestgjørende
ytelser, eller søker å gjøre seg fri ved hjelp av avlaten, for å bli synden
kvitt. Dette er umulig. Og dessverre har den grepet sterkt om seg, denne
falske fortrøstning til fyllestgjørelse og valfarter. Forsts.
n. nr. |