Georg Spalatins levnetsbeskrivelse

Fra boken Den Lutherske Kirkes REFORMATORER

Av. J. Belsheim.

Del. 1.

Georg Spalatin, hoffprest hos Kurfyrst Fredrik den vise i Sachsen, mellommannen mellom teologene og Fyrstene på reformasjonstiden, var født den 16. februar 1482 (andre mener den 17. januar 1484) (om lag samme tid som Luther, red. anm.) i Spalt i det nåværende landområde Mellomfranken, i kongerike Bayern. Hans egentlige navn var Georg Burchard. Men etter de lærdes skikk på den tid kalte han seg etter sin fødeby Spalt, Spalatinus eller Spalatin. Om hans foreldres liv er ikke noe annet kjent enn at hans far hadde vært garver og ernært seg og sine ærlig, om enn kummerlig. For sine avdøde foreldre stiftet Georg en såkalt årtid (messelesing), av dette må vi regne med at de døde før reformasjonstiden. I sin fødeby fikk Spalatin sin første undervisning. Med et spedvokst, svakt legeme røpet han likevel snart en livlig, skarpsindig, klar ånd, en stor flid og en ivrig sans for all viten. Derfor sendte hans foreldre sin strevsomme sønn, femten år gammel, til latinskolen i St. Sebald i Rürnberg til videre utdannelse. Der ble han i to år. Deretter drog han til universitetet i Erfurt, hvor han sannsynlig snart kom i betjentskap med Luther, som to år senere kom til samme universitet som atten år gammel yngling. Men mens Luther ble i Erfurt og fullendte der sine studier, drog Spalatin til det universitet som Kurfyrst Fredrik den vise hadde grunnlagt i Wittenberg år 1502. Senere vendte han likevel tilbake til Erfurt. Et avgjørende øyeblikk i hans liv kom nå for ham, om han nemlig helt skulle vende seg til teologien, eller om han skulle velge rettsvitenskapen. Han valgte det siste. Likevel kunne, som det synes, dette studium ikke helt tilfredsstille hans sinn, og visselig var Guds hånd med i dette, Han som leder menneskenes hjerter som vannbekker. Gud ville gjøre en teolog av Spalatin. Derfor bøyde Han hans hjerte til den beslutning at han ville bli en tjener for det guddommelige Ord i det hellige prekeembete.

Det skulle nå gå lang tid hen, før hans beslutning kom til utførelse. Etter at han i to år hadde vært huslærer, mottok han i året 1507 kall som prest i den lille by Hohenkirchen i Gotha etter foregående innvielse. Men hans virksomhet her varte ikke lenge, for allerede to år deretter kalte Johan den bestandige, som senere ble Kurfyrste, ham til sitt hoff som lærer og oppdrager for sin eneste morløse sønn, Johan Fredrik. Med troskap tok Spalatin på seg denne oppgave for den seks år gamle gutt og vakte de første spirer til sann kristelig dannelse i den unge sjel, så at der siden ble en god Jesu Kristi stridsmann av ham og en fyrste som pleiet og skjermet kirken. I år 1511 ble Spalatin hoffmester og oppdrager for begge de to prinser som studerte i Wittenberg, Otto og Ernst av Braunschweig-Lüneburg. Begge ble senere tro bekjennere og forsvarere av sannheten. Den ene, Ernst, var med å underskrev den Augsburgske Konfesjon i 1530, før den ble overlevert Keiseren.

Nå var det allerede gått sju år siden Spalatin hadde forlatt Universitetet, og disse hadde han for det meste tilbrakt som oppdrager. Men nå ville den kjære Gud sette ham i et slikt embete der han kunne gjøre staten og kirken mest gagn med sin begavelse. I år 1514 kalte Kurfyrsten av Sachsen, Fredrik den vise, ham til sin hoffkappelan og sjelesørger, i denne stilling måtte han være hos Fyrsten mesteparten av tiden og stå ham bi med råd og dåd og ledsage ham på hans reiser. Det er et skjønt vitnesbyrd for Spalatin, at han stod i så høy anseelse til hans død. Han var ingen hoffkryper i bløte klær eller en spyttslikker, som hengte kappen på begge skuldre og beilet til Fyrstens gunst. Men det var mye mer hans rene sinn og hans hjertelige fromhet, som skaffet ham Fyrstens gunst. Han var likesom skapt for denne Fyrste. Fredrik den vise stod utvortes slik at han aldri fullt brøt med pavedømme, og likevel var han reformasjonen hengiven og svært velvillig overfor Luther. For nå å rettlede denne Fyrste, var den forsiktige Spalatin den rette mann. Han hadde også oppfattet sin stilling rett. Han erkjente i denne innflytelsesrike stilling, som han ved Guds nåde hadde vunnet, det kall han hadde mottatt av Gud til med Guds Ord og gjerning å fremme det gode i kirken, som i staten. Hvorledes han gjorde dette skal vi se nærmere. Han selv var ingen skapende ånd som kunne løfte verden i dens hengsler, som Luther, sier man om ham. Han var heller ingen lærd som Melanchthon, som på vitenskapens område var en banebryter og med stor selvstendighet skapte nye former og regler. Det var fremfor alt Spalatins sak i all ro å iaktta det som beveget tiden, og å omhegne og pleie og med all kraft å fremme det, som for hans fromme sinn åpenbarte seg som sannhet, som godt og nyttig. Han var etter det velkjente ordspråk: et stille vann med dyp grunn. En av de pavelige sa en gang: Hadde det ikke vært for Spalatin, ville Luther aldri ha kommet så vidt med sin lære. (De pavelige skjønte ikke at dette var Guds sak! Red. anm.) Selv om aldri Spalatin har tenkt dette om seg selv, ennå mindre sagt det, så er det likevel i visse henseende sant. Han var nemlig Luthers stadige talsmann ved det kurfyrstelige hoff, og han søkte så godt han kunne å fjerne alle hindringer som var imot reformasjonen. Når man tar for seg Luthers brev til Spalatin, er det rørende å lese om den tillit som han vendte seg til Spalatin med og bad om hans medvirkning i alle anliggender, som han ville ha utført ved det kurfyrstelige hoff. Spalatins trofasthet, hans i sann ydmykhet grunnede beskjedenhet, hans elskverdige vesen skaffet ham vennskap hos alle som han kom i berøring med.

Som et bevis på den tillit Kurfyrsten hadde til Spalatins dyktighet i forskjellige retninger, kan også nevnes at da han ville la utarbeide en sachsisk krønike, overlot han dette verv til Spalatin.

Etter at vi i det forgående har forsøkt å lage et anskuelig billede av Spalatin så vil vi nå vise videre hvorledes han var virksom i reformasjonens gjerning. Hans første møte med Luther fant sted i Erfurt, hvor de begge var studenter. Siden, etter at Luther allerede var blitt doktor i den hellige Skrift, traff deres veier igjen sammen i Wittenberg, hvor Spalatin oppholt seg som hoffmester for begge de nevnte prinser. I denne tid trådte han inn i den snevrere krets av Luthers fortrolige venner og ble også der etter at han ble kalt til Kurfyrstens hoff. Luther og hans venner hadde allerede da, så vidt deres kunnskap strakte seg og omstendighetene tillot det, grepet fatt på de forreformatoriske arbeider, idet de nå søkte å rense Wittenbergs Universitet for den halvhedenske skoleteologi og innføre gode nyttige bøker for den studerende ungdom. De arbeidet også med å opplyse folket som var sunket ned i uvitenhet, på den måte at de oversatte på tysk gode skrifter av de gamle kirkefedre, som passet for folket, for på den måte å berede de hungrige føde for deres sjeler, som pavekirken ikke gav dem. I dette fromme foretagende var også Spalatin virksom. I 1516 spurte han sin venn Luther hvilke bøker han burde oversette på tysk. Han svarte ham den 14. desember: ”Du ber meg om min dom over din plan å oversette bøker på tysk. Du begjærer hva som går over mine krefter. Hvem er jeg, at jeg skulle kunne bedømme hva som er behagelig eller gagnlig for folket. Det er bare nådens sak, at det kan behage og gagne hva som er behagelig. Eller vet du ikke at jo mer velgjørende noe er, jo mindre behager og gagner det? Hva er mer saliggjørende enn Evangeliet? Men det behager ikke og er for de fleste en dødens lukt til døden, bare for de færreste en livets lukt til livet. Du sier kanskje at du ved dine utgitte skrifter bare vil gagne dem som finner behag i det gode. Da behøver du ikke min dom. Alltid hører fårene hyrdens røst og flyr bare den fremmedes røst. Hva som helst du derfor arbeider, når det bare er godt og er Kristi røst, tvil da ikke på at det vil behage og gagne, men bare for få og enkelte. For fårene er svært få og atspredte i dette ulvens land. Begjær fremfor alt i ydmyk bønn å få vite Kristi råd og vilje, hvem det gode ikke behager, som skjer uten Hans befaling Es. 30.”

Forts. n. nr.