Det første sendebrev

Til

Dr. Wolfgang Frantzius, Professor theol. I Wittenberg.

Velærverdige, høystærede og høylærde Herr Doktor, gunstige, høyst elskede Herre og dyrebare venn! At eders velærverdighet beviser meg dette vennskap og velvillig gjør meg kjent med de bakvaskelser, som ondskapsfullt er utspredd i Danzig mot mine bøker om Den Sanne Kristendom. Og at de mot dette har sendt ut en sannferdig og grundig beskrivelse det, kan jeg ikke annet enn å takke eder hjertelig for, med vennlig tilbud om siden etter beste evne å gjengjelde en slik broderlig trofasthet. Og siden jeg merker, at mange allerede har festet lit til denne skammelige bakvaskelse, har jeg villet svare eders velærverdighets broderlige beskrivelse (denne var på latin. Red. anm.) på det tyske språk, så at enhver kan lese denne min rettferdiggjørelse, i fall det behaget eders velærverdighet å offentliggjøre samme, som et forsvar og bevis på min uskyldighet. Jeg kan ikke nekte for at jeg for lenge siden har merket, at verden har satt seg opp mot slike nidkjære skrifter, især unge mennesker, som ikke har oppøvet sanser til å sjeldne mellom godt og ondt. Heb. 5, 14. Men siden jeg har en frimodig samvittighet for Herren, som kjenner alle hjerter, likesom jeg ved disse mine bøker har hatt det redelige og nidkjære siktemål, å motsette meg verdens store og hardnakkede ubotferdighet og ugudelighet (i fall Gud ved det ville gi noen, om ikke så mange, nåde til omvendelse), så har jeg av den grunn utholdt mange slike uvær og i stor tålmodighet latt de dra over meg. For jeg har nok skjønt at man måtte lide noe for dette, især noen giftige hælebitt, siden den gamle slange ved dette er tråkket på hode. Imidlertid har jeg erfart at disse mine ringe skrifter ved Guds nåde har gjort mye gagn hos høye og lave, derfor har også noen bedt meg å utgi forsvarsskrifter imot bakvaskerne, til dette har jeg imidlertid ikke latt meg bevege, fordi jeg er viss på, at den som vil leve i Kristus og innrømme Den Hellig Ånd herredømme i sitt hjerte, og ikke kjødet eller satan, han vil av sin egen samvittighet overbevises om at det er og må være så og ikke annerledes enn det står i bøkene. Såfremt han ikke vil fare i fordervelsen med en blott tilsynelatende og hyklerisk eller sminket tro. Akk, min kjære Hr. Doktor! Skulle man ikke ivre imot ondskapen, som nå er så stor at den stiger og roper til Himmelen og på dette må der følge enten en blodig og giftig syndeflod eller et ildregn som i Sodoma eller en hungersnød som i Samaria og Jerusalem?

Ingen vil lære rett å kjenne all ondskaps avgrunn, arvesynden; ingen vil erkjenne, at den ondskap som er i hjertet og bryter ut i gjerning, er satans verk, og at den onde Ånd selv er der hvor hans verk er. Ingen vil avstå fra sine onde tanker, som profeten Esaias i det 55. kap. 7 v. krever. Enhver kjæler for sine synder og leker med dem, selv om de likevel er en så sterk og dypt inngrodd gift, at de er skrevet med en jernstift, ja med en egg av en diamant på hjertets tavle, Jer. 17, 1. Sannelig, Guds vrede lar seg ikke avvende ved en blott hyklersk omvendelse. Hvor er det sønderknuste hjerte? Hvor er de hete tårer? Hvor er den ensomme fugl på taket, som våker og sukker? Hvor er der noen, som står i gapet og gjør seg til en mur imot Guds vrede? Dette var bedre enn å besudle uskyldige folk og botspredikanter med sekteriske og kjetterske navn og slå om seg med svermeri, med Weigelianere, Schwenkselbister, Osiandrister og Papister. Med slike djevel-masker vil man på ingen måte rive Guds Rike ut av gudfryktige menneskers hjerter. Eller mener de at Kristus ved Guds høyre hånd ikke lenger har sitt rike på jorden i de troendes hjerter? Mine ringe bøker som utvortes vitnesbyrd om det innvortes Guds Rike, kan lett rives ut av menneskenes hender. Men Åndens innvortes vitnesbyrd lar seg ikke så lett rive ut, det skulle da være, at Kristi Ånd, som vitner med ham, var blitt kraftløs eller avmektig i de troende. Og hvorfor har man det så travelt med svermeri? Kan man også beskyldes for det når man sier med Skriften: Bli fylt av Ånden! Fylte med all Guds fylde? Ef. 5. Har da profetene og apostlene vært svermere siden de er blitt fulle av Gud og fulle av Ånd, siden de er blitt iførte med kraft fra det høye og døpte med Den Hellige Ånd? Luk. 24, 49. Var også Stefanus en svermer da han for Rådet i Jerusalem ble full av den Hellig Ånd og skuet opp mot himmelen og så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd? Ap. Gj. 7, 55 – 56. Har ikke alle kristne et løfte om slikt, idet Herren sier: Vi vil komme til ham og feste bo hos ham? Joh. 14, 23, og så: hvor meget mer skal Faderen, som er av himmelen, gi dem den Hellig Ånd som ber ham! Luk. 11, 13. Har vi ikke herlige midler til dette, Guds Ord, bønnen og den hjertelige lengsel etter Gud, som man kan lese i min lære- og trøstebok det 4 kap. om Guds Ord. Er det svermeri når der læres, at man daglig skal gå i seg selv, tenke over sin elendighet, betrakte den tilkommende herlighet og glede seg i Gud? Sier ikke profeten: I overtredere, legg det på hjertet! Es. 46, 8. Den hellige David må da vel også være en svermer, når han, Sal. 5, 4 sier: Om morgenen legger jeg frem min bønn for deg og skuer ventende? Hva er alle betraktninger , enetaler og hjertesamtaler av Augustin og andre Guds hellige, selv i vår tid? Men fordi slike hellige andaktsøvelser er utglemt og utslukket, så må det hos de ulærde sofister eller spissfindighetskremmere hete svermeri. Men hva sier Herren? Gå inn i ditt kammer og lukk din dør og be til din Fader som er i lønndom, Mat. 6, 6. Hva er Guds Rikes komme, som vi daglig ber om? Hva har man da å utsette på denne lære? Hvorfor plager man seg også med Weigelianerne ? Skal da ikke den apostoliske regel mer gjelde: Prøv alt, hold fast på det gode! 1 Tes. 5, 21. Hva kommer Weigels villfarelser meg ved? Jeg har jo selv titt beklaget meg for fornemme folk over at han tvert imot Skriften søker å latterliggjøre den tilregnede rettferdighet, som Abraham ble kjent rettferdig for Gud ved, likesom apostelen Paulus ikke vil vite av noen annen rettferdighet enn den som tilregnes troen, Fil. 3, 9. Om Kristi person og menneskelige natur har Weigel en farlig villfarelse, likeledes om vårt kjøds oppstandelse, tvert imot det 15. Kap. i 1. br. til Korinterne, og hva mer slikt som kan være, som ingen grunn har i Skriften. For jeg har bare lest litt av hans skrifter. Med Osianders villfarelse har jeg mindre enn intet å bestille, som min lære og trøstebok om troen, om syndenes forlatelse, om troens rettferdighet så vel som andre Skrifter av meg til overflod beviser. Mot Schwenkfeld har jeg tydelig nok håndhevet Guds Ords kraft i ommeldte bok og etter Skriften fremstilt læren om det innvortes nye menneske. Man må likevel for Guds skyld tenke over grunnsetningene for mine bøker om Den Sanne Kristendom, nemlig det bunnløse syndefall, det tapte Guds billede, den nye skapning, Kristi liv i de troende, striden imellom kjødet og Ånden, det sønderknuste hjerte og Kristi eksempels etterfølgelse. Mine bakvaskere bør vel tenke over hva og hvem de forhåner, eller bevise det motsatte, nemlig at de, som hører Kristus til, ikke skal korsfeste sitt kjød tilliks med lystene og begjæringene, Gal. 5, 24, - at den som vil være i Kristus Jesus, ikke behøver å være i en ny skapning, 2 Kor. 5, 17, og at de som vil komme etter Kristus, ikke behøver å fornekte seg selv og hate sitt eget liv, Luk. 9, 23; Mat. 16, 24, - likeledes, at også de som ikke avstår fra urettferdighet, kan påkalle Herrens navn, - at der uten gudelig bedrøvelse kan virkes omvendelse til salighet, 2 Kor. 7, 10, - at kjærligheten til verden kan bestå med kjærlighet til Gud, 1 Joh. 2, 15, og at den, som ikke har Åndens frukter, kan være en sann kristen. Siden de forkaster mine bøker, så må de også forkaste mine grunnsetninger, og siden disse må være falske hos dem, så må jo det motsatte være sant hos dem. Min Postill, mine Salmer, min Katekismus og Forklaring over Kristi lidelse er offentlige forsvar for og vitnesbyrd om min uskyldighet imot mine bakvaskere, som jeg og befaler Guds rettferdige dom, idet jeg ikke akter å trette videre med dem, eders velærværdighet ville ikke ta min vidløftige skrivelse ille opp. Jeg underkaster den eders høyforstandige dom og ber eder å ville befordre den til trykken på min bekostning. Til slutt tilbyr jeg all mulig og broderlig gjentjeneste og befaler eders velærverdighet i den Høyestes nådige beskjermelse.

Celle den 29. mars 1620.

Johan Arndt.