|
NR. 9 / 10 |
September / Oktpber 2005 |
62. ÅRG. |
|
|
Omvendelsens
frukter Evangeliet på Bots- og Bededag. Mat. 3, 8 – 10. Bær derfor omvendelsens verdige frukter, og mén ikke
å ville si ved eder selv: Vi har Abraham til far! For jeg sier eder: Gud kan
oppvekke Abraham barn av disse stener. Og øksen ligger allerede ved roten av
trærne; derfor, hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet
på ilden. Omvendelsen er i seg selv
en salighets frukt av Guds nådekall, virket av den gode Hellige Ånd. Den
fremste og ypperste frukt som da virkes, er troen som fødes ved Ånden i
hjertet. Denne livsaligste tro virker gjenfødelsen ved Ånden, Tit. 3, 5; 1
Pet. 1, 3 og 23; Jak. 1, 18 eller nyfødelsen (det å bli født på ny ved Ånden)
Joh. 3, 3 – 6; 1 Joh. 3, 9; 5, 18. Det ypperste nådemiddel Ånden bruker i
dette verk er Ordet og dåpen. Men ellers kan Åndens virkninger være av mange
slags, og det Den virker i en menneskesjel det virker Den med det for øye at
sjelen skal bli gjenfødt, rettferdiggjort og helliggjort for å bli den yndige
frukt Gud ønsker å høste i sin tid for at den for evig skal bli gjenfødt inn
i Guds salige Himmel, Mat. 19, 28. |
|||
|
Om det
sjette Bud Du skal ikke bryte ekteskapet. Fra Luthers skrift om De Gode Gjerninger. Også i dette Bud blir det
befalt oss en god gjerning, som omfatter meget og fordriver mange laster. Den
heter renhet eller kyskhet. Om denne gjerning er der skrevet og preket mye,
og den er vel kjent for de fleste. Man legger bare ikke så mye merke til den
og øver den ikke slik som man gjør i de andre gjerninger, som ikke er befalt.
Så lett har vi for å gjøre det som ikke er påbudt og å la være det som er
påbudt. Guds Rike Fra Johan Arndts, Den Sanne Kristendom, 6. bok. Men siden troen har sin
opprinnelse fra Guds Ord og virkes i menneskers hjerter, så er nødvendigvis
og uimotståelige det neste som følger etter dette, at Guds Ord må vise sin
livskraft i det menneskelige hjerte og
oppfylles i mennesket. Hvorledes kan det ellers virke troen? Hvorledes kan
ellers Guds rike, som er inneni oss, komme til oss, dersom Guds Ord ikke
fester rot og spirer, virker og lever i oss? Andre Sendebrev Av Johan Arndt.
Guds
nåde og min forbønn! Høystærede gunstige Herre og venn! Det gjør meg ondt, at
De har anfektelse for min boks skyld. Men jeg ber at De ikke vil ta Dem det
for ivrig, men tenke på den 27. Salme. Jeg for min del må le av de gale
helgener, som har kunnet bringe deres ånd i harnisk. Er mitt verk av mennesker,
vil det bryte sammen, men er det av Gud, kan I ikke tilintetgjøre det.
Ap. Gj. 5, 38 – 39. |
Georg
Spalatins levnetsbeskrivelse Fra boken Den Lutherske Kirkes REFORMATORER Av. J. Belsheim. Del. 2. Et år etter at Luther hadde
skrevet de før siterte ord, satte han frem sine 95 setninger, som han satte
opp paven, djevelen og all verden mot seg. Her beviste Spalatin seg som en
venn i nøden. Han tok inderlig andel i de kamper som nå brøt ut mot Luther, for
i hans anskuelse om avlaten var han enig med ham, selv om han ennå ikke hadde
hevet seg til dennes høyere erkjennelse Evangeliet på 21.
søndag etter trefoldighet Fra Hans N. Hauges Postille. Joh. 4, 46 – 53. Og det var i Kapernaum en kongelig (embetsmann),
hvis sønn lå syk. Da han hørte at Jesus var kommet fra Judea til Galilea,
gikk han til ham og ba ham at han ville komme ned og helbrede hans sønn; for
han var nær ved å dø. Da sa Jesus til ham: Dersom I ikke får se tegn og
undergjerninger, vil I ikke tro. Den kongelige (embetsmann) sa til ham:
Herre, kom ned før mitt barn dør! Jesus sier til ham: Gå bort, din sønn
lever! Og mennesket trodde det ord Jesus sa til ham og gikk bort. Men idet
han gikk ned, møtte hans tjenere ham og fortalte og sa: Ditt barn lever. Han
spurte dem da om den time det var blitt bedre med ham; og de sa til ham: I
går ved den syvende time forlot feberen ham. Faren forstod da at det var skjedd
i den samme time da Jesus hadde sagt til ham: Din sønn lever; og han trodde
selv og hele hans hus. |
||
|
Noen
beretninger om Elling Eielsen Fra ”Den kristelige Lægmand” mai 1917. For flere år siden var jeg
en tur til Canton, S.D. Der traff jeg en mann ved navn Stuberud. Han fortalte
meg følgende: Hans egne ord: Min mor var
av Hauges Venner, og hun fortalte meg følgende tildragelse: Før Eielsen reiste til Amerika,
så var han i vår hjembygd. En søndag da presten kom ut av kirken så han, at
mange folk gikk opp over lien til en gård. Presten spurte Lensmannen om hva
folket skulle gjøre der hos Per på Lien. Lensmannen svarte, at der var en som
skulle holde sammenkomst der. Presten tok Lensmannen med seg og gikk dit. Det
første presten gjorde var å bebreide Peder for å tillate slik en sammenkomst.
Peder sa at han trodde ikke at Far hadde noe imot gudelige sammenkomster.
Forsamlingen ble forstyrret. Eielsen talte først noen alvorlige skånsomme ord
til Peder. Så vendte han seg til presten og sa: ”Men din skjebne!” Likeså til
Lensmannen: ”Men din skjebne! Og jeg gyser ved å tenke på den!” Stuberud sa
at 10 år deretter så var presten rømt og Lensmannen hadde tatt sitt liv ved
henging. Jeg var mye sammen med
Eielsen og kunne visst ha noen enkeltheter å fortelle. Vil likevel bare nevne
hans siste ord til meg på reisen til Norge i 1882 sammen med Ole Larson. Vi
besøkte da Eielsen i Chicago og stanset da hos dem natten over. Vi hadde da
en meget hyggelig samtale med Mr. og Mrs. Eielsen. Dette var en av de
hyggeligste stunder jeg har hatt i livet. Om morgenen da vi forlot dette
hyggelige hjem, så gikk Eielsen barhodet et langt stykke med oss ned i byen.
Hans siste ord til oss var: ”Når I nu kommer til Norge, så må I for alt vokte
eder for strid, da det kommer ikke noe godt deraf.” Herved en broderlig hilsen
ved tanken om gjensynet blant den frelste skare i Himlen. Broderligst, Beresford, S.
D., 23. april, 1917. G. Norbeck.
Hva sykdom
og lidelse ikke skal virke i oss Fra Luthers bok: Trøst for syke og døende. Når nød og trengsel står
på, da ser vi vår svakhet, og har på grunn av dette en stor frykt og beven.
Da blir vi vár, hva for arme og trengende folk vi er. Snart følger en løping
frem og tilbake, og vi ville gjerne ha den hjelp som dette og hint stifter.
Håper på grunn av dette på mammon, roper på alle gode venner og bekjente. Men
det er ikke noe hjelp noen sted. Her går da alt avguderi under. Man blir så
svak, ussel og forsagt, at ingen kan reise oss opp eller trøste oss, og de
ugudelige er så stive, forstokkede, ubevegelige og harde på grunn av dette,
at ingen kan gjøre dem bløte eller bringe dem i noen skrekk og frykt inntil
de ligger der aldeles nedslått. Det er det naturen og
fornuften alltid bringer med seg, hvor der er nød og mangel. Når den skulle
forlate seg på Gud og av Ham vente råd og hjelp, faller den straks ved sin
blindhet til bespottelige ord: ei, det er ikke mulig, det er forbi, osv. Når
dødsnød og fare går an, tenker og beslutter den straks: det er ikke mulig å
leve. Hvor ikke noe brød er i huset, der må det være rent umulig å unngå
hunger. Slik er der ikke noe uten idel fortvilelse hos den, hvor den ikke
straks ser for seg og kan gripe det som saken skal avhjelpes ved. Menneskets hjerte kan ikke la det være. Det må opphøye seg, når det
er lykke for hånden, og i ulykke og motgang igjen blir det ganske mismodig og
forsakt, likesom også alle de største menns historie vitner. |
|||
|
www.haugianeren.net
er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. |
|||
