Georg Spalatins levnetsbeskrivelse

Fra boken Den Lutherske Kirkes REFORMATORER

Av. J. Belsheim.

Del. 2.

Et år etter at Luther hadde skrevet de før siterte ord, satte han frem sine 95 setninger, som han satte opp paven, djevelen og all verden mot seg. Her beviste Spalatin seg som en venn i nøden. Han tok inderlig andel i de kamper som nå brøt ut mot Luther, for i hans anskuelse om avlaten var han enig med ham, selv om han ennå ikke hadde hevet seg til dennes høyere erkjennelse.

Luther var fra Rom oppfordret til å tilbakekalle sine setninger og be om nåde, og hvis ikke han gjorde det, da innen 60 dager å innfinne seg i Rom for å forsvare sine setninger personlig. Det første kunne og ville han ikke; han stod derfor i fare for å måtte følge stevningen til Rom. I denne nød henvendte han seg til Spalatin med bønn om at han som en klok Ester ved det Fyrstelige Hoff måtte forsøke å bringe det til det hos Kurfyrsten, at han kunne bli hørt i Tyskland. Men det var svært vankelig å finne den rette vei til å omgås den romerske baklist, for man ville i Rom heller ha reist opp et bål for Luther enn for noen andre. Det lyktes likevel for Spalatins klokskap og flid å bevege Kurfyrsten til at han tok seg av Luther og søkte å stemme den pavelige legat til at Luthers forhør skulle avholdes i Tyskland; og dette lyktes for ham. Den plass som ble bestemt til det var Augsburg, hvor Luther møtte opp den 7. oktober 1518.

Hva han opplevde der, skrev han til Spalatin, dette var så viktig for ham at han ennå samme år begynte å skrive en bok som han kalte De kristelige Religionstildragelser. Dette er det første forsøk til en reformasjonshistorie, og det betegnes hos kjennere som det viktigste kildedokument om reformasjonens begynnelse. Men med dette dokument var ennå ikke striden bilagt. Luther hadde vel erklært seg, som det vel anstår seg en kristen, men legaten Cajetan forlangte kort og godt tilbakekallelse.

Slik stod nå saken ikke bedre enn før. Derfor skrev Luther etter at han kom tilbake fra Augsburg til Spalatin: ”Jeg er ved Guds nåde kommet sunn tilbake til Wittenberg, men vet ikke hvor lenge jeg får bli her, for min sak står slik at jeg svever mellom frykt og håp.” Det synes virkelig slik at Luther hadde besluttet å forlate Sachsen den gang, ikke av bekymring for sitt liv, for dette hadde han gjerne gitt hen for sannheten - men av bekymring for Kurfyrsten, som for hans skyld falt i unåde hos den pavelige stol. Dette var et alvorlig anliggende hos ham at det ikke skulle få skinn av at Kurfyrsten var delaktig i hans sak. Men før han utførte sin beslutning, var det Spalatin som skrev til ham: ”Bli, bli, hvis du ikke allerede er bortreist!” Og Luther ble.

Det samme år kom en annen pavelig utsending til det sachsiske Hoff, Karl von Miltiz, for å bringe Kurfyrsten den innviede gyldne rose som pavelig skjenk. Med denne skjenk var da også stillet den oppfordring til Kurfyrsten å sende Luther til Rom, så man kunne få kvele hans lære i dens spire. Dette var egentlig hensikten med den pavelige gave til Kurfyrsten. Ikke bare det: Paven hadde selv henvendt seg i en skrivelse til Spalatin, der han ba ham om hans hjelp til å undertrykke Luthers villfarelse, tilliks med det løfte, at han skulle da oppfylle alt det han forlangte. Vi ser altså at med fornektelsen av sannheten ville Spalatin kunne ha fortjent seg en kardinalhatt eller i det minste en bispelue. Vi ser også hvor høy pris man i Rom satte på Spalatins innflytelse, og at en slik innflytelsesrik mann kunne ha trått svært hindrende i veien for den reformatoriske bevegelse, om ikke Guds nåde hadde grepet hans hjerte og vendt det til gunst for reformasjonen. Men også her gjennomskuet han de romerske knekter og gjorde dem til intet. Luther måtte vel også nå igjen underkaste seg forhør, dette fant sted i Altenburg i Spalatins hus, men også ved dette åpenbartes det ikke noe uten at Luther gav sannheten vitnesbyrd og kom alltid mer til den overbevisning at det romerske Hoff ikke ville tåle sannheten. Likevel syntes det å ha trådd inn en våpenhvile. Men fienden hvilte ikke. Disputasjonen i Leipzig ble holdt, i denne tok også Luther del, og her trådde det igjen klarere for dagen, at kløften mellom pavedømme og sannheten var større enn man selv hadde trodd.

Da Spalatin erfarte at også Luther hadde tenkt å ta del i den forestående disputasjon utalte han sin alvorlige betenkelighet mot dette. Men Luther skrev til ham: Jeg besverger deg, min Spalatin! Du må ikke engstes altfor mye og fortære hjertet med menneskelige tanker. Du vet at dersom ikke Kristus ledet meg i min sak, ville det for lenge siden vært ute med meg. Det går ikke an å forhandle om Skriftens sannhet uten å forarge dette udyr (Rom). Håp derfor ikke at jeg kan bli rolig og sikker. La fiendene tro, at jeg er en dåre. Er denne sak av Gud, vil den ingen ende ha, om enn alle mine venner straks forlater meg, likesom alle disiplene og kjente forlot Kristus, og sannheten blir alene, som ikke hjelper seg ved deres hånd, ikke ved din, ikke ved noe menneskes hånd. Denne stund har jeg forutsett fra begynnelsen.” En annen gang skrev han: ”Jeg besverger deg, min Spalatin! Og hvis du rett tenker over Evangeliet, så tro ikke, at dets sak kan forhandles tumult, forargelse og opprør. Du vil ikke av et sverd kunne gjøre en penn eller av krig fred. Guds Ord er sverd, krig, undergang, forargelse, fordervelse, gift og (som Amos sier), som bjørnen på veien og løvinnen i skogen, så møter det Efraims barn. Det er Herrens krig. Han er ikke kommet for å bringe fred. Håp altså ikke at Kristus kan bli innført i verden med fred og mildhet, da du ser at Han har stridt med sitt eget blod, og etter ham alle martyrer.”

Så kom nå år 1521 og med det Riksdagen i Worms. Her måtte Luther møte opp for Keiserens og for Riket. Også Spalatin har måttet ledsage sin Kurfyrste dit og kunne således være øye og ørevitne til hva som foregikk. Han var kommet til Worms allerede noen uker før Luther. Og da han hadde fått vite hvorfor man ville la Luther komme dit, ble han alvorlig engstelig for hans liv, derfor skrev han ennå hurtig til ham og ba ham ikke komme til Worms. I Oppenheim mottok Luther Spalatins brev, men sa da han hadde lest det: ”Og om der enda var så mange djevler i Worms som takstein på takene, så ville jeg likevel dit og trå Behemot i munnen.” Med trøstefullt mot i sin Guds navn dro Luther til Worms på en sachsisk rullevogn, som Magistraten i Wittenberg hadde forsynt ham med. Da han nå på den følgende og nestfølgende dag hadde avgitt sitt svar og sluttet med disse ord: ”Her står jeg, jeg kan ikke annet, Gud hjelpe meg,” da sa Kurfyrsten til Spalatin: ”Å, hvor skjønt har ikke Fader Martin svart i dag like overfor Keiseren og Riket, kjekt nok, kanskje for kjekt.” Også på Spalatin hadde Luthers trosfreidige svar gjort et dypt inntrykk, og han var derved styrket i sin overbevisning om at Luthers sak også var Guds sak. Rett etter dette skrev han: ”Beviset fra mengden har hos meg tapt all sin gyldighet, så at jeg aldeles ikke kan overbevise meg om en saks riktighet av det at flertallet antar den. Derfor holder jeg Evangeliets sak likeså høyt og i ære, som alle store og lærde menn holder den.”

Spalatin var også en av de få som visste om, at Luther på Kurfyrstens foranstaltning var brakt i sikkerhet til Wartburg. Heller ikke i denne ensomhet glemte Luther sin venn Spalatin, og denne igjen var behjelpelig i alle ting. ”Jeg opphører ikke,” skrev Luther, ”med å besvære deg, fordi du er verdig til å bli besværet, da du er blitt en rettskaffen Evangelist.”