Andre  Sendebrev

Av Johan Arndt.

                                                     

Guds nåde og min forbønn! Høystærede gunstige Herre og venn! Det gjør meg ondt, at De har anfektelse for min boks skyld. Men jeg ber at De ikke vil ta Dem det for ivrig, men tenke på den 27. Salme. Jeg for min del må le av de gale helgener, som har kunnet bringe deres ånd i harnisk. Er mitt verk av mennesker, vil det bryte sammen, men er det av Gud, kan I ikke tilintetgjøre det. Ap. Gj. 5, 38 – 39.

Dersom jeg hadde skrevet etter deres kalde munngyteri, etter verdens vis, så hadde de elsket sitt eget; men nå, da det er imot verden, så hater de det, men uten all årsak og forstand. Jeg har i min bok angrepet den ondskaps avgrunn, som er i menneskenes hjerter, og på den andre side fremstilt deres forandring og forbedring, nemlig gjenfødelsen; den som nå ikke vil finne seg i det og ved hjelp av det prøve å kjenne sitt eget hjerte, ikke heller gjør bot og bedring, ham står det fritt for. Jeg har av kristelig kjærlighet villet meddele hva Gud har inngitt meg, og jeg vet at det er den sannhet, som fører mennesket til selverkjennelse og til inderlig og hjertelig bot og bedring. Skulle jeg ikke ville lide noe for det? Jo, jeg gleder meg over det og vil tusen ganger heller lide mer enn at jeg skulle grave ned mitt pund. Om nå noen steder i mine bøker hadde forekommet bakvaskerne urimelige, så burde de først ha søkt å finne ut min menig ved hjelp av mine andre skrifter før de spottet meg. Derfor tillater jeg ikke at de i sine hjerters forbitrelser dikter på meg noe som aldri er oppkommet i mitt sinn, og at de etter sin forstand uttyder mine ord som de selv vil.

Jeg vil forsvare for Gud hva mitt er, la så de se til hvorledes de kan forsvare sine bespottelser. Mine bøker har en urokkelig grunnvoll, nemlig Kristus, Hans fortjeneste og velgjerninger; han er kraftig og levende i alle sine lemmer. Derfor springer det vitnesbyrd ut fra alle troendes samvittigheter, at de må bekjenne sannheten, elske og motta den til sin omvendelse og salighet, og dette er nettopp Den Hellig Ånds innvortes vitnesbyrd, som apostelen Paulus taler om i Rom. 8, 16 og apostelen Johannes , 1 br. 5, 10: Den som tror på Guds Sønn, har dette vitnesbyrd i seg selv.

Derfor lar det seg ikke så lett rive ut av de troendes hjerter, selv om disse lettsindige ånder puster og larmer mot det. Den sanne omvendelse er ikke snikksnakk, likeså lite som den sanne tro. Hvor nå den er, der lar den seg ikke blåse bort av slike lette vinder, men vil seire. Guds rike består ikke i ord men i kraft. 1 Kor. 4, 20. Ikke heller er den sanne teologi noe trettekjært ordgyteri, men en virkelig levende og kraftig Guds gave og opplysning, en hjertets bevegelse ved Den Hellig Ånd, som enhver sann kristen selv føler og erfarer å være Guds kraft i ham.

Om en slik opplysning av Guds Ånd, som virker og er kraftig i troen, taler mine bøker, dette er de gode herrer ikke vandt til. De har ingen øvelse og åndelig erfaring. Hadde de derimot dette Den Hellig Ånds vitnesbyrd i seg selv, så ville de ikke slik spotte og håne. Men sannhetens Ånd ville lede dem langt annerledes. Derfor ynker jeg deres uåndelige åndelighet. For med sin skjelling og smelling åpenbarer de sine hjerter. Gud gi at den Herrens dom ikke måtte ramme dem: Herre, har vi ikke profetert ved ditt navn? Mat. 7, 22, med hvilke ord Herren straffer alle dem, som ikke bare ikke kjenner Guds Ords frukt og levende kraft, men enda vil rive det ut av hjertet på dem, som har kjent den. Hva for et Guds ord må da disse folk ha?

Skal det bare være lydende malm og klingende bjelle? 1 Kor. 13, 1. Likevel er det handlet nok om dette i min lære- og  trøstebok. Derfor er disse mine ringe bøker blitt trykte opp igjen i mange vidt berømte steder, nemlig først i Jena, siden i Stralsburg og nå i Mömpelgard og andre steder. Men at disse høye ånder blåser seg opp imot det, må komme av en ond vind som har blåst på dem, og jeg trøster meg med, at jeg ene og alene har søkt den sanne kristendom, som ikke består i utvortes skinn og ord, men i en ny fødsel, ikke heller annet enn en sann kunnskap om den menneskelige elendighet, som ikke en av tusen kjenner eller kan kjenne på grunn av sitt hjertets medfødte blindhet, - ikke heller annet enn i alle mine skrifter å lære, vitne og bekjenne en sann, hjertelig og grundig omvendelse til vår Herre Jesus Kristus og Hans hellige levnets virkelige etterfølgelse, etter dette guddommelige Ords innhold, og at jeg ikke vet meg skyldig i noen villfarelse, den må ha hva navn den have vil, slik som jeg utførlig har skrevet til en fornem teolog og professor i Wittenberg.

Den som nå ikke vil la seg føre til Kristus, til selverkjennelse og ned i sitt eget hjertes dyp, han forblir i sin blindhet og hovmodighet. Jeg har gjort mitt og vil så anbefale spotterne til Gud, Han skal dømme dem. Jeg føler meg i mitt hjerte og min samvittighet fri og forvisset om at de tilføyer meg urett og overlast. Men også jeg må erfare hva den satans engel er, som slår alle dem på munnen som elsker Kristus, 2 Kor. 12, 7. I min lære- og trøstebok har jeg tilstrekkelig forsvart meg, så og i et skriv til Wittenberg, og ønsker ikke å innlate meg i noen vidløftig diskusjon. Jeg har annet å gjøre og kan bruke min tid bedre. Den trofaste, sanndrue og alene vise Gud, hvis ære jeg i alle ting søker, vil vel redde min ære. Til Ham har jeg overlatt det.

 

Celle den 4. mai 1620.