Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok.

Jeg har i Jesu navn foresatt meg heretter å tale om den himmelske herlighet og salighet som Gud har berett dem som elsker Ham, - slik som ordenen i vårt begynte og hittil fortsatte sjelearbeide krever ved Guds kraft.

Ved denne leilighet minnes jeg å ha lest at en gudfryktig adelsmann fordum gjorde en reise til det forgjettede land, for selv å ta de steder i øyesyn som Guds Sønn under sin manndom tok på seg, hadde verdiget sin synlige nærværelse og beæret med åpenbarelse av sin herlighet og menneskekjærlighet, og for derved enda mer å vekke og styrke sin andakt, sin tro, sin kjærlighet og sitt håp. Da han nå etter ønske ankom det hellige land, besøkte han først byen Nasaret, hvor engelen Gabriel, utsendt av Gud, fant jomfru Maria og brakte henne det budskap, at hun av Gud var utkåret til Hans enbårne Sønns og verdens Frelsers mor. Her fordyper den andektige pilegrim seg i betraktningen av den Herres Jesu bunnløse og ubegripelige kjærlighet, idet Han for oss mennesker og for vår salighets skyld kom ned fra Himmelen, ikke forsmådde jomfruens liv og ble et menneske og vår broder. Etter å ha takket hjertelig og med tusen sukker for denne kjærlighet og dype fornedrelse, begav han seg derfra og reiste til Betlehem.

Da ha han nå kom i hu det under av Guds kjærlighet som her var skjedd, og i ånden betraktet sin Jesus i hans dype fornedrelse som et fattig barn, født i stallen og liggende i krybben, kunne han ikke holde tårene tilbake, men fuktet den jord med dem, som hans Frelser hadde vætt og helliget med sine første barnlige tårer, kysset denne jord tusen ganger og takket Ham for Hans usigelige nåde og kjærlighet.

Herfra drog han opp og reiste til Jordan, til det sted hvor Herren hadde mottatt dåpen av sin forløper, Johannes. Her syntes han å se sin Frelser stå i Jordan, - at Himmelen åpnedes og at han hørte Faderens røst: Denne er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag og så Den Hellige Ånd fare ned i dueskikkelse. Mat. 3, 13 fl. Han takket da sin Frelser inderlig for innstiftelsen av den hellige dåp og for dens velsignede kraft, som også han tilliks med alle salige Guds barn var blitt delaktig i. Herfra vandret han ut i ørkenen og betraktet i ånden djevelens fristelse som hans Jesus hadde lidt, og hvorledes Han overvant denne sjelefiende med sitt guddommelige Ord og siden ble betjent av de hellige engler. Han besøkte også berget Tabor og forestilte seg sin Frelsers forklarelse, - og videre berget Sion og byen Jerusalem, hvor han fremkalte for sin indre beskuelse den siste nattverd, hans Jesus holdt med sine disipler og som Han beskikket sitt hemmelighets og kjærlighets måltid sammen med, som han innstiftet til sin ihukommelse og vår trøst, så vel som den ydmykhet Han la for dagen ved å vaske sine disiplers føtter.

Deretter fulgte han Ham over bekken Kedron til Getsemane, var i ånden med hjertelig andakt vitne til Hans dødskamp, der Han svettet blodig svette, så at blodsdråpene falt ned på jorden. Ved dette banket hans hjerte høyt og liksom smeltet hen i tårer. Han forestilte seg deretter hvorledes Herren her, etter forrederen Judas’ undervisning ble tatt til fange, bunden og ført bort, i det han fulgte Ham allevegne med sin andakt og kjærlighet, forestillet seg hva Han led i yppersteprestens pallass, i Pilatus’ domshus og andre steder, - hvorledes Han ble slått med nevene, spyttet på, hudflengt, tornekronet, fremstilt som et ynkverdig skuebillede for folket, dømt til døden, ført ut, bar selv sitt kors, regnet blant forbrytere og korsfestet med dem på berget Golgata og til sist oppgav ånden, fulgte Ham deretter til Hans grav, husket på Hans seierrike oppstandelse, vandret i Hans selskap til Emmaus og vætte og betegnet alle disse veier med sine andakts-, kjærlighets- og gledestårer.

Endelig kom han til Oljeberget, til det sted ved Betania som Jesus for opp til Himmelen fra. Her styrket han seg i ånden, fordoblet sin andakt og brøt ut i disse ord: Å Jesus, søteste Herre Jesus, nå vet jeg ikke noe sted mer på jorden å følge deg. Unn derfor min sjel den nåde, å Jesus, min kjærlighet, at jeg må følge og ledsage deg på din himmelfart! Og idet han sa dette, segnet han til jorden, mottok hva han så hjertelig bad om, og overga sin ånd til Ham, som hadde kjøpt den til sin eiendom med sitt kostbare blod.

Jeg må tilstå, at selv om jeg etter Guds Ord ikke kan være enig i de overtroiske valfarter, som tidligere ble foretatt og kanskje ennå av enkelte foretas til en bot og fyllestgjørelse for synden, har jeg likevel funnet mye glede i denne, slik som den her er beskrevet. Å, hvor salig er ikke denne sjel som overalt følger sin Jesus fotspor, følger Ham med stor, stor begjærlighet, usminket tro og inderlig kjærlighet, inntil den ved Guds Hånd og kraft løsriver seg fra sitt syndens og dødens legeme og iler til sin triumferende Konge i Himmelen. Det er imidlertid just ikke nødvendig, at man anstiller denne velsignede valfart i det forgjettede land og på grunn av det foretar en møysommelig og kostbar reise, slik som mange gudelskende sjeler har gjort den og ennå gjør den, uten å komme utenfor sitt jordiske fedreland, likesom jeg da også av mange grunner må anse den ovenanførte fortelling mer for et gudelig læredikt enn for en sann tildragelse.

Forfatteren har i denne fremstilling villet vise hva en gudelskende kristens hele liv skal være, nemlig en stadig betraktning av den Herres Jesu vandring her på denne jord og av Hans kjærlighet, som Han ved dette åpenbarte. Dernest en uavbrutt etterfølgelse, der vi vandrer i Hans hellige fotspor.

Forts. n. nr.