Georg Spalatins levnetsbeskrivelse

Fra boken Den Lutherske Kirkes REFORMATORER.

Av. J. Belsheim.

Del 3.

At Spalatin, som vi har sett, var og forble Luthers tro hjelper i nøden er noe stort. Men at han også forble det, når han under hans svake tro heftig anklaget ham, det er ennå mer å beundre. Da Luther ville utgi et skrift mot Kurfyrsten av Mainz og Spalatin ikke ville at det skulle komme ut i trykken og unnskyldte seg for dette i et brev til Luther, skrev denne fra Wartburg til Spalatin: ”Neppe har jeg lest noe ubehageligere brev enn ditt siste, så at jeg ikke bare hadde utsatt det, men endatil besluttet meg til ikke å svare eder. For først vil jeg ikke håpe, at du sier: Fyrsten ville ikke tåle det, at der blir skrevet mot Kurfyrsten av Mainz eller at den alminnelige ro vil forstyrres. Jeg vil heller forlate deg og Fyrsten selv og alle skapninger. For når jeg har motstått hans skaper Paven, hvorfor skulle jeg da bøye meg for hans skapning (Kurfyrsten av Mainz)? Artig sier du, at man må ikke forstyrre den alminnelige ro. Men den evige Guds fred vil du forstyrre ved ugudelige og bespottelige virkninger av fordervelsen? Ikke slik, min Spalatin, ikke slik min Fyrste; men for fårenes skyld må man motstå hin gruelige ulv med alle krefter”.

I en ennå vanskeligere stilling kom Spalatin da man i Wittenberg begynte å avskaffe det pavelige misbruk, hva Kurfyrsten så ugjerne ville tåle. Denne hang med forkjærlighet til Allehelgens Kirke, som var oppført av ham, og som han hadde kostet 200 000 dukater på. Antallet av geistlige ved denne kirke beløp seg til 80 personer, og tallet på relikvier som han hadde latt samle med mye møye og stor kostnad rundt i hele Europa, var meget stort. ”I alle kalendere”, sier Seckendorf, ”Finnes ingen helgen, som ikke var å finne i denne kirke, det være nå ben, tenner, hår, klær eller husgeråd. Og ikke bare av pavedømmets oppdiktede helgener, men også av virkelige helgener, omtalte i den Hellige Skrift, mentes det å være rester i denne kirke f.eks. noe sot fra den gloende ovn som Daniel og hans venner Sadrak, Mesak og Abed Nego ble kastet, Dan. 3 og av jomfru Marias strikkegarn, hus, seng, melk, hår, klær, kåpe, slør, serk, belte, lommetørkle, besprengt med Kristi blod osv. Tallet av messer som årlig ble holdt i kirken var 9900, og vekten av vokskjertler som ble brent i et år, var 355 centner. Å avskaffe disse gruelige misbruk, særskilt de bespottelige messer, til dette la kirkens prest Justus Jonas alvorlig hånden på verket.

Den art og måte som man ville bruke for å avskaffe disse misbruk, var visstnok en ganske annen enn den som billedstormerne fra Zwickau brukte, for dette uvesen motsatte man seg aldeles. – Man ville bare etter apostelens ord innrette en fornuftig gudstjeneste. Rom. 12, 1. Man visste vel at man ved å rive ned bildene og avskaffelsen av det ytre misbruk dermed ennå ikke hadde fått overtroen og vantroen ut av folkets hjerter, men at der ved en forsiktig nedriving i tillegg måtte sørges for en kraftig oppbyggelse. Prost Jonas gjorde derfor alvorlige forestillinger om dette ved Kurfyrstens hoff. Men hans møye ble uten følger. Fredrik, den vise, en from paveligsinnet, men heller ingen motstander av Evangeliet, hang for fast ved de utvortes bruk og misbruk til at han kunne gi slipp på dem. Som en klok politiker beregnet han også, hvilke følger avskaffelsen av disse hittil brukelige skikker måtte dra etter seg. Han fryktet om ikke for pavens, så likevel for Keiserens vrede. Hoffets anskuelse måtte Spalatin tiltre, ved dette kom han til å stå rett imot Wittenbergerne.

Det kan ikke nektes at han ved dette gav sin svake side tilkjenne. Hans engstelighet og hans verdensklokskap som var sprunget ut av hensyn til hoffet, som han hadde felles med sin Kurfyrste, brakte ham i en skjev stilling. Vel erkjente han, likesom Wittenbergerne, de herskende misbruk og ønsket deres avskaffelse, men han mente, at den rette tid til dette ennå ikke var kommet. Man måtte også ved dette ha den alminnelige fred for øye som lett kunne bli forstyrret ved dette. Et koncilium som var stillet i sikte, måtte avgjøre dette osv. Med et ord: han var ennå i det falske håp, at man behøvde ikke som den Herre Kristus gjorde, å rense templet med svøpe, Joh. 2, 15, men kunne gjøre det med en myk revehale. Det minner oss om Kristi Ord i Evangeliet på tredje søndag i advent, Mat. 11, 8 om døperen Johannes sine grove klær og om at de som bærer bløte klær, er i kongens hus.

Men anvendelsen på Spalatin må gjøres med en forskjell, at han visstnok ikke ville aldeles oppgi sannheten, men stod i den falske mening å kunne preke den uten larm, uten å forarge dem som hadde bøyd kne for Baal, 1 Kong. 19, 18. Dette er likevel en umulighet! Sin stilling til messestriden uttalte han selv til Luther i et brev: ”Fyrsten ynder av hjertet Evangeliet, men han vil ikke tåle nye skikker, i likhet med de affærer som er blitt stadfestet ved den offentlige overensstemmelse i hele kristenheten i så mange hundre år og som man ikke kan forandre uten den største uro i kristenheten, også om man ville vende opp ned fra øverst til nederst ……

Jeg tenker ofte med sukk på hva vår Busthius sa til meg i Worms, han fryktet nemlig for at ikke noe i Luthers lære ville være mer til behag for legfolket enn at man skjeller ut og anklager prestene. Kom i tillegg i hu de ord av Keiser Max som sa: ”Et land kan lett inntas, men for å vinne det igjen, trengs betydelige krefter … Tro ikke, at jeg er bekymret for mitt livs opphold om privatmessene blir avskaffet. Jeg frykter ikke så mye for mitt, og jeg er viss på at hin allmektige Gud lever ennå som også nærer fuglene under himmelen.”

I år 1524 fattet Spalatin den beslutning å legge ned sitt embete ved hoffet. Hofflivet kjedet ham, og all den forakt som der vistes for Guds Ords preken, trykket ham mye ned. Mange lettsindige hoffolks tale var også kommet ham for øre, disse hadde sagt at hans røst var svak, hans person uanselig osv. Han spurte derfor Luther om råd. Denne skrev til ham: ”Du har vel en grunn. Man hører ikke Ordet, og den vise sier: Hvor man ikke hører, der taper ikke Ordet noe. Men hvor likevel noen hører, må man ikke avvike, ellers hadde jeg for lenge siden måttet tie på grunn av slik forakt for Ordet. Hvor du altså ingen annen årsak har som besværer din samvittighet, så er fremmed urettferdighet og ondskap ikke nok til at du derfor forlater din stilling eller foretar deg noe. For visst ikke din ære driver deg bort fra et slikt sted, så kan jeg ikke tenke meg noen grunn som skulle kunne bevege deg. Du som nå tilfulle kjenner hoffet, og kan gagne mange hos Fyrsten, tenk over hva en ny mann, som kommer i din stilling, kan utrette før han lærer hint hoff å kjenne.

Om alt dette skjer, vil det da være mulig, at han vinner så mye tillit og slik en aktelse hos Fyrsten som du nå har oppnådd ved lang erfaring?” Siden skrev Luther: ”Men se nå til om det ikke er en fristelse, som siden, når du er kommet bort fra hoffet, vil volde deg stor anger. Satan er en skalk. Derfor roper jeg deg nå ennå mer til, at du blir for at ånden kan bli prøvet om den er fra Gud, eller om du blir fristet, enn at du skulle forlate Fyrsten som står graven så nær, og slik sette hans siste dager i uro ved en ny tjener. For hvis han snart dør etter din tjeneste, måtte det smerte deg, at du ikke ble hos ham til hans siste dag.” –

Men hvor tungt det var blitt for Spalatin under de gruelige anfektelser, som må koste enhver trofast prest mye å overvinne, det kan erfares av følgende ord: ”Det bedrøver meg,” skriver han, ”at jeg i Evangeliets preken av og til mistviler om Guds nåde, likesom jeg engang mistvilte, da jeg ennå hang fast ved de pavelige seremonier. Noen savner hos meg et anselig ytre, andre kraft, behagelighet i stemmen, korthet i talen, så at det syntes for meg at ikke noe var bedre enn i Guds navn å gi etter for så mange spesielle mennesker. Men hva for underlig møtte jeg i det? Jeg hører jo om folk som ville foretrekke mange selv for Luther, som selv barn måtte forbauses over. Ja, jeg erfarer daglig mer sannheten av hint ord som Dido sier hos Birgil: ”Ikke noe sted er sann trofasthet,” så at jeg ikke engang ber for meg og mine studier. På denne måte blir alt dette hyklerske vesen vemmelig for meg. Men Gud kan ikke lyve, som sier hos Esekiel: Du bor iblant skorpioner.”

Men Luthers kraftige ord rev Spalatin ut av denne anfektelse. Han skrev: ”Se til at du overvinner dine sorg- og gremmelsestanker om prekeembetet. Kristus har kalt deg, føy deg i dette! Tjen Ham og dann deg etter Hans behag! Hva du gjør, vet du ikke, men siden vil du få erfare det. Det er bare en fristelse som du ikke tydelig erkjenner, derfor lider du. Vi, som er dine tilskuere ser det bedre. Derfor må du ikke tro deg, men mye mer oss, som formaner deg i og for Herren. Det går jo slik til at Satan oppfyller dem med sorg i deres embete, dem han ser er til behag for Gud. Derimot oppflammer han dem til ærgjerrighet, som han finner å være Gud til mishag. Derfor må du være en sterk mann og kjekt forakte sorgens ånd.”

Forts. n. nr.