Kjærligheten Lovens fylde

Epistelen på 4. s. Etter Kristi åpenbarings dag.

 

Bli ingen noe skyldige uten å elske hverandre; for den som elsker den annen, har oppfylt loven. For det: Du skal ikke bedrive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke bære falskt vitnesbyrd, du skal ikke begjære, og om det er noe annet bud, det innbefattes som i en hovedsum i dette ord, som er: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten ondt; derfor er kjærligheten lovens fylde. Rom. 13, 8 – 10.

Vår kjære Bibel forteller om Kain og Abel at de begge ville bære frem for Gud et offer og dermed bevise sin kjærlighet mot Gud. Men deres handling viser klart at deres kjærlighet var to slags. Ap. Joh. sier i sitt første brev 3, 18: (Mine) barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! Og i Hebreerbrevet sier ap. Paulus, 11, 4: Ved tro ofret Abel Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå, enskjønt han er død. 1 Mos. 4, 4 – 5 og 10. Det humane, naturlige menneske vil gjerne bringe Gud offer, slik som Kain, men den naturlige kjærlighet er ikke den kjærlighet Gud ved sin gode Hellige Ånd har lagt ned i hjertet ved troen og gjenfødelsen. Nei, og atter nei! Den naturlige kjærlighet elsker sitt eget over alt, den bringer ingen kjærlighet til Gud og nesten uten at den er sikker på å få noe igjen. Med andre ord: Et beregnende bytte!

Den kjærlighet menneske får av Gud i omvendelsen  og gjenfødelsen ved den levende tro som blir født i hjertet ved Den gode Hellige Ånd er derimot en levende guddommelig kjærlighet som ikke elsker eller søker seg selv, men Gud og nesten som seg selv! En skal jo elske seg selv som Guds skaperverk, men det er en kjærlighet som er rettet mot Gud over det han har gjort mot meg, Han skapte meg, gjenløste meg, frelste meg, rettferdiggjorde meg, helliget meg, Han oppholder meg daglig ved sitt Ord og sin Ånd, gir meg styrke til legem og sjel, mat og drikke, helse, glede, arbeid og det jeg ellers trenger for livets opphold her på jord for å tjene Ham i enfoldig oppriktighet. Dette kunne ikke Kain, for hans offer avslører hans hjertes tilstand, han var jordisk, naturlig og djevelsk, Jak. 3, 15. Han hadde sin kjærlighet i sitt offer og ikke i Gud, derfor ofret han av det hans hender hadde frembrakt av markens grøde som om han selv skulle ha skapt og virket det, enda det var alene Gud som kunne gjøre det. Abel derimot som hadde en levende tro, var gjenfødt og rettferdiggjort, hadde den levende Guds Ånds kjærlighet i sitt hjerte. Han brakte Gud det offer Gud gjerne ville ha, de førstefødte lam i hans lammeflokk og fettet. Dermed måtte blodet fra lammet renne for Guds åsyn til et velbehagelig offer for Herren. Gud så til Abels offer men ikke til Kains offer. Dette utløste et veldig hat i Kains hjerte mot Gud og Abel, og han lot sitt hat ramme Abel så han slo ham i hjel. Her ser vi hvor langt den menneskelige humane kjærlighet rekker! Den er sannelig ikke Lovens fylde!

Loven og Budet står der urokkelige for deg og meg, som for Abel og Kain. Men det er bare den sanne guddommelige kjærlighet som den gjenfødte har del i, som kan oppfylle Loven, elske Loven, elske Gud og nesten og seg selv på en rett måte. I vår uomvendte tilstand elsker vi helst synden og verden og dermed djevelen. Vi har ingen kjærlighet til Gud før Han selv får gripe inn og gi oss den. Da hater vi synden og alt det som vil skille oss fra Jesu Kristi kjærlighet som med sitt blod har betalt så dyrt for våre synder. Vårt gamle menneske, Adam, må nå daglig dødes og druknes i anger og bot, så han ikke får overtaket i vårt liv, og syndens menneske igjen får drive Den gode Hellige Ånd ut av hjertet med forsettelige synder, så djevelen og verden igjen flytter inn i hjertet. Her må vi daglig vokte oss, ofte be Fadervår med hellig andakt og avbe synden og det vonde som så lett oppstiger om vi ikke holder hellig vakt.

Fylde, betyr egentlig noe som renner over, eller en svulmende mengde. Dess nærmere vi er Frelserens hjerte i Ordet og bønnen dess mer får vi del i Hans kjærlighet, visdom og kraft og vokser opp til Ham som er Hode. Ef. 4, 15. Dermed så renner vår kjærlighet over, svulmer opp, oppfyller Guds hellige Lov i sitt vesen ved kjærlighetens nidkjærhet. Guds Bud blir likesom kjærlighetsflammer i vår sjel, det er ikke lenger noe i Loven som skaper frykt eller forskrekkelse, for nå vet jeg at Loven er for meg, Guds vilje og omsorg for meg, Guds vern og beskyttelse om meg og min familie, om meg og menigheten, om meg og nesten. Det blir som å vandre i en blomstereng, med de vakreste blomster og deiligste dufter. Det fyller vårt hjerte med fred og glede i Den Hellige Ånd. Om djevelen, verden og kjødet plager oss, så er Gud større og kjenner vårt hjerte og alle ting, 1 Joh. 3, 20, så kan vi likevel være trygge og ha den barnlige tillit til Gud at vi er Hans barn og eiendom, er Kristi medarvinger som Hans åndelige søsken. Han som oppfylte Loven i vårt sted, skulle ikke Han gi oss alt å nyte av de guddommelige ting som vår sjel trenger på sin pilegrimsgang mot det himmelske nye Jerusalem? Jo, visselig! Han som har begynt den gode gjerning i våre liv vil også fullføre den. Om vi (av skrøpelighet) ikke alltid er trofast mot Ham, så er Han likevel trofast mot oss, 2 Tim. 2, 13, og vil føre sitt verk i oss til seier, for sitt hellige navns skyld. Amen.

Med disse ord vil jeg gjerne ønske enhver av Haugianerens lesere et velsignet Nyttår!

Trygve E. Gjerde.

 

1. Den kristelige kirkes ære, er midt i skjensel og forakt,

vel den som det kan riktig lære, han kjenner og den nye pakt.

Han ser med troens klare øye, Guds rikes glans i verdens natt,

han søker skjønt med meget møye, å gripe denne edle skatt.

 

2. Nu, jeg kan også derom tale, men undersøk mitt hjertes grunn,

du som har allting å befale, at det er ei kun med munn.

Hjelp at jeg ikke her forgjeves, skal høre livets søte Ord,

men at det måtte etterleves, av meg mens jeg er her på jord.

 

3. Hjelp at jeg skyr all verdens tummel, som bliver verre dag for deg,

til dommens Dag så mørk og skummel, skal høres med uventet brak.

O Jesu, hør min svake stemme, opplys min vei og tunge sinn,

akk, hvor må jeg meg ikke gremme, når jeg betrakter meg som din.

 

4. Thi  jeg ennu så meget finner, hos meg av det som stemmer ei,

med Jesu liv og det gjør hinder, kun rett å gå den snevre vei.

O, Jesus giv du meg å ville, alt godt så jeg forglemme kan,

Med verdens lyster mer spille, det er min bønn, o, Frelsermann.

Samuel Larsen Tangen.