Kjærligheten
Lovens fylde Epistelen på 4. s. Etter Kristi åpenbarings dag. Bli
ingen noe skyldige uten å elske hverandre; for den som elsker den annen, har
oppfylt loven. For det: Du skal ikke bedrive hor, du skal ikke slå i hjel, du
skal ikke stjele, du skal ikke bære falskt vitnesbyrd, du skal ikke begjære,
og om det er noe annet bud, det innbefattes som i en hovedsum i dette ord,
som er: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten
ondt; derfor er kjærligheten lovens fylde. Rom. 13, 8 – 10. Vår
kjære Bibel forteller om Kain og Abel at de begge ville bære frem for Gud et
offer og dermed bevise sin kjærlighet mot Gud. Men deres handling viser klart
at deres kjærlighet var to slags. Ap. Joh. sier i sitt første brev 3, 18: (Mine)
barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!
Og i Hebreerbrevet sier ap. Paulus, 11, 4: Ved tro ofret Abel Gud et bedre
offer enn Kain. Ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet
Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå, enskjønt han er død. 1
Mos. 4, 4 – 5 og 10. Det humane, naturlige menneske vil gjerne bringe Gud
offer, slik som Kain, men den naturlige kjærlighet er ikke den kjærlighet Gud
ved sin gode Hellige Ånd har lagt ned i hjertet ved troen og gjenfødelsen.
Nei, og atter nei! Den naturlige kjærlighet elsker sitt eget over alt, den
bringer ingen kjærlighet til Gud og nesten uten at den er sikker på å få noe
igjen. Med andre ord: Et beregnende bytte! Den
kjærlighet menneske får av Gud i omvendelsen
og gjenfødelsen ved den levende tro som blir født i hjertet ved Den
gode Hellige Ånd er derimot en levende guddommelig kjærlighet som ikke elsker
eller søker seg selv, men Gud og nesten som seg selv! En skal jo elske seg
selv som Guds skaperverk, men det er en kjærlighet som er rettet mot Gud over
det han har gjort mot meg, Han skapte meg, gjenløste meg, frelste meg,
rettferdiggjorde meg, helliget meg, Han oppholder meg daglig ved sitt Ord og
sin Ånd, gir meg styrke til legem og sjel, mat og drikke, helse, glede,
arbeid og det jeg ellers trenger for livets opphold her på jord for å tjene
Ham i enfoldig oppriktighet. Dette kunne ikke Kain, for hans offer avslører
hans hjertes tilstand, han var jordisk, naturlig og djevelsk, Jak. 3, 15. Han
hadde sin kjærlighet i sitt offer og ikke i Gud, derfor ofret han av det hans
hender hadde frembrakt av markens grøde som om han selv skulle ha skapt og
virket det, enda det var alene Gud som kunne gjøre det. Abel derimot som
hadde en levende tro, var gjenfødt og rettferdiggjort, hadde den levende Guds
Ånds kjærlighet i sitt hjerte. Han brakte Gud det offer Gud gjerne ville ha,
de førstefødte lam i hans lammeflokk og fettet. Dermed måtte blodet fra
lammet renne for Guds åsyn til et velbehagelig offer for Herren. Gud så til
Abels offer men ikke til Kains offer. Dette utløste et veldig hat i Kains
hjerte mot Gud og Abel, og han lot sitt hat ramme Abel så han slo ham i hjel.
Her ser vi hvor langt den menneskelige humane kjærlighet rekker! Den er
sannelig ikke Lovens fylde! Loven
og Budet står der urokkelige for deg og meg, som for Abel og Kain. Men det er
bare den sanne guddommelige kjærlighet som den gjenfødte har del i, som kan
oppfylle Loven, elske Loven, elske Gud og nesten og seg selv på en rett måte.
I vår uomvendte tilstand elsker vi helst synden og verden og dermed djevelen.
Vi har ingen kjærlighet til Gud før Han selv får gripe inn og gi oss den. Da
hater vi synden og alt det som vil skille oss fra Jesu Kristi kjærlighet som
med sitt blod har betalt så dyrt for våre synder. Vårt gamle menneske, Adam,
må nå daglig dødes og druknes i anger og bot, så han ikke får overtaket i
vårt liv, og syndens menneske igjen får drive Den gode Hellige Ånd ut av
hjertet med forsettelige synder, så djevelen og verden igjen flytter inn i
hjertet. Her må vi daglig vokte oss, ofte be Fadervår med hellig andakt og
avbe synden og det vonde som så lett oppstiger om vi ikke holder hellig vakt. Fylde,
betyr egentlig noe som renner over, eller en svulmende mengde. Dess nærmere
vi er Frelserens hjerte i Ordet og bønnen dess mer får vi del i Hans
kjærlighet, visdom og kraft og vokser opp til Ham som er Hode. Ef. 4, 15.
Dermed så renner vår kjærlighet over, svulmer opp, oppfyller Guds hellige Lov
i sitt vesen ved kjærlighetens nidkjærhet. Guds Bud blir likesom
kjærlighetsflammer i vår sjel, det er ikke lenger noe i Loven som skaper
frykt eller forskrekkelse, for nå vet jeg at Loven er for meg, Guds vilje og
omsorg for meg, Guds vern og beskyttelse om meg og min familie, om meg og menigheten,
om meg og nesten. Det blir som å vandre i en blomstereng, med de vakreste
blomster og deiligste dufter. Det fyller vårt hjerte med fred og glede i Den
Hellige Ånd. Om djevelen, verden og kjødet plager oss, så er Gud større og
kjenner vårt hjerte og alle ting, 1 Joh. 3, 20, så kan vi likevel være trygge
og ha den barnlige tillit til Gud at vi er Hans barn og eiendom, er Kristi
medarvinger som Hans åndelige søsken. Han som oppfylte Loven i vårt sted,
skulle ikke Han gi oss alt å nyte av de guddommelige ting som vår sjel
trenger på sin pilegrimsgang mot det himmelske nye Jerusalem? Jo, visselig!
Han som har begynt den gode gjerning i våre liv vil også fullføre den. Om vi
(av skrøpelighet) ikke alltid er trofast mot Ham, så er Han likevel trofast
mot oss, 2 Tim. 2, 13, og vil føre sitt verk i oss til seier, for sitt
hellige navns skyld. Amen. Med
disse ord vil jeg gjerne ønske enhver av Haugianerens lesere et velsignet
Nyttår! Trygve
E. Gjerde. vel den som det kan riktig
lære, han kjenner og den nye pakt. Han ser med troens klare
øye, Guds rikes glans i verdens natt, han søker skjønt med meget
møye, å gripe denne edle skatt. 2. Nu, jeg kan også derom
tale, men undersøk mitt hjertes grunn, du som har allting å
befale, at det er ei kun med munn. Hjelp at jeg ikke her
forgjeves, skal høre livets søte Ord, men at det måtte
etterleves, av meg mens jeg er her på jord. 3. Hjelp at jeg skyr all
verdens tummel, som bliver verre dag for deg, til dommens Dag så mørk og
skummel, skal høres med uventet brak. O Jesu, hør min svake
stemme, opplys min vei og tunge sinn, akk, hvor må jeg meg ikke
gremme, når jeg betrakter meg som din. 4. Thi jeg ennu så meget finner, hos meg av det
som stemmer ei, med Jesu liv og det gjør
hinder, kun rett å gå den snevre vei. O, Jesus giv du meg å
ville, alt godt så jeg forglemme kan, Med verdens lyster mer
spille, det er min bønn, o, Frelsermann. Samuel Larsen Tangen. |