Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

Forts. f. f. nr.

Del 2.

 

Jeg har imidlertid anført den, (historien om den gudfryktige adelsmann, i forrige nr.) fordi den er meget vel skikket for mitt forehavende. Dere vet hvorledes vi i  innledningen til dette arbeide fant den dyrebare menneskelige sjel i ørkenen, fattig, elendig, naken, blind og blottet og bestrebet oss for på den sanne omvendelses vei å bringe den til Jesu Kristi samfunn og nytelsen av Hans kjærlighet og miskunnhet og deretter å styre dens føtter på fredens og Jesu salige etterfølgeres vei i en hellig og gudelig vandel. Om vi nå herunder ofte kom inn på de knudrete korsveier, som er begrodde med torner og tistler, så husvalte likevel vår Jesus som en trofast forgjenger og ledsager, oss alltid med sin evige trøst og hjalp oss frem med sin mektige hånd, så vi nå ikke har annet tilbake enn å følge Ham til Himmelen, gladelig forlate verden og ombytte verden med Himmelen, møyen med hvilen, krigen med seieren, kampen med kronen, forkrenkeligheten med den salige evighet. Hvorledes nå dette kan og må skje, og hva den troende sjel etter fullendt livsløp i denne verden har å vente i Himmelen. Om dette skal vi med Guds hjelp heretter tale.

Men ved dette hellige, gagnlige og nødvendige foretagende finner jeg ikke ubetydelige hindringer og vanskeligheter. For hvem er jeg, syndige og elendige menneske, som ennå vandrer her på jorden sammen med mine brødre og søstre og ofte av hjertet beklager at jeg ikke tilstrekkelig kan fatte og tro på Guds barns herlighet og salighet i nådens rike og føre meg selv og andre den til nytte. Hvem er jeg som drister meg til å beskrive og fremstille den himmelske salighet? Hva vil vårt hjertes lille kar ved dette vide, brede og dype hav? Hvor mye kan det vel romme av det og hvordan vil vår stammende barnetunge gi seg av med disse høye og himmelske ting? Om vårt arme hjerte allerede av og til på grunn av Ordet og Den Hellige Ånd fornemmer en himmelsk, søt fryd, en overnaturlig trøst, en uforlignelig fred og en salig glede i Guds kjærlighet, så er dette likevel bare noe lite og ringe imot hva vi ventet i Himmelen, og selv dette ubetydelige som sjelen fornemmer, er likevel ikke vår tunge i stand til å uttrykke og skildre, selv om den var den mest veltalende i verden. Denne tids lærere og sinnerike menn som har studert stjernehimmelen  med sine kunstig innrettede kikkerter, vet å fortelle vidunderlige ting, som de på denne måte har sett. De sier at hvor det blotte menneskelige øye hittil neppe har funnet tjue eller tretti stjerner, der ser de med kikkert henimot tusen. De forteller at sjustjernen er besatt med over hundre lys og å se til som en bikube som er omgitt med en tett bisverm, eller som en sirkel, krets eller ring, som stråler overalt og i hvilken der ligger likesom et lite barn. I det såkalte Orions stjernebillede har de funnet flere stjerner enn de gamle på hele himmelhvelvingen. Det vil si, likesom Josefs brokete kjortel, bestenket med mye blod, og slik ser også de utallige blodfargede stjernerubiner på det først nevnte stjernebillede ut og annet liknende. Men de dyrebare sjeler, som deres Frelser har forunt å kaste et frydeblikk inn i den himmelske herlighet, eller som har hatt en søt forsmak på saligheten, vet bare litt å si. Man hører dem vel rope ut: Å herlighet! Å salighet! Å sødme! Å trøst! Akk se! Akk hør! Akk smak! Men de kunne ikke finne ord til å uttale hva de har sett og smakt.

Den høyt opplyste apostel nøt vel den nåde av Gud å bli henrykket inntil den tredje Himmel. Men han ”hørte (og så uten tvil også) uutsigelige ord (og ting), hvilket det ikke er et menneske tillatt å uttale”, 2 Kor. 12, 2 – 4. Jeg er av den mening, at Luther har oversatt det greske uttrykk godt, som finnes her med: hvilket intet menneske kan uttale; for dersom  det var blitt forbudt for apostelen å meddele hva han hadde hørt, ville han utvilsom ha sagt: Hvilket jeg ikke tør uttale; men nå skriver han: Intet menneske, hvor høyt begavet, klokt og veltalende det også måtte være, ville kunne utsi disse ord, om de enn hørte dem slik som jeg hørte dem. Ved dette stadfestes hva vi ovenfor sa, nemlig, at det opplyste og til Guds barns herlighet opphøyede menneske vel av og til får nåde til å føle en forsmak på det evige liv og å gjøre et innblikk i den himmelske herlighet, men at det han har følt og sett, allikevel forblir uutsigelig  for ham. Man forteller, at en gudfryktig, men enfoldig mann ble aktet verdig til en lignende nåde, så at han en hel tid var for seg selv og bare ved et glad og liksom smilende åsyn røpet, at han måtte kjenne en stor glede. Da han omsider kom til seg selv igjen, og hans venner spurte ham, hva han hadde sett eller hørt, svarte han: Jeg kom inn i en uforlignelig lysthage, der ikke bare den liflige luft og duft omgav meg, men også aldeles gjennomtrengte meg. I mitt klede samlet jeg en mengde roser og andre blomster som utåndet denne yndige lukt, med det forsett å glede dere med disse sjeldenheter. Men duften var så sterk, at den røvet fra meg all kraft til å holde dem, derfor lot jeg dem alle falle i denne søte avmakt. Forfatteren av dette dikt har også villet lære at fornemmelsen og smaken, men ikke uttalelsen er noen sjel gitt. Jeg mener også at om en himmelborger som Enok, Moses og Elias, kom til oss her på jorden og ville med sin forklarte tunge skildret den himmelske herlighet, var han likevel ikke i stand til fullkomment å beskrive den. Våre ører og hjerter ville ikke kunne fullkomment forstå hva han vitnet om det.

                                                                                                         Forts. n. nr.