Om prosten L. L. Læstadius’ avreise

fra tid til evighet

Et brev fra L. L. Læstadius’ datter Sofia Niva til sin søster Lotta Jokela.

Pajala, den 31. august 1861.

Kjære søster, Guds fred være med deg!

Med denne hilsen begynner jeg mitt brev til deg som bor i et fremmed land, legemlig langt fra oss. Du har ofte vært i mine tanker selv om jeg ikke har skrevet. Særlig har jeg hatt lyst til å fortelle deg om hvordan vår elskede far med glede forlot denne verden. Det tror jeg du gjerne vil høre nærmere om.

Hele høsten og begynnelsen av vinteren 1860 følte han seg dårlig og kunne ikke spise, og om han spiste noe, kastet han det opp etterpå. Av dette forstod han at døden ikke var langt borte. Da han holdt overhøringer, forsikret han at den læren han forkynte, var rett og i samsvar med Guds Ord. Han sa at han vil leve og dø for denne lære, og at hans tilhørere får skylde seg selv om de forlater den.

Første søndag etter advent holdt han sin siste preken i kirken. Mange av dem som satt i benkene, var grepet av stor sorg og gråt med tanke på at dette kanskje var siste gang de fikk høre ham tale fra prekestolen. Etter dette ble han legemlig dårligere for hver dag, og ble også ellers svakere slik at han ikke lenger hadde kraft til å holde bønner om kveldene slik han pleide å gjøre da han var frisk. Selv tenkte han slik: ”Nå har Gud i sin godhet sagt at det er best å løse meg fra mitt embede på grunn av mine svake legemlige krefter. Gud vil nok snart ta meg bort herfra.”

Under disse tider handlet hans tanker og tale om bare det som hørte evigheten til; jeg hørte aldri verdslig tale fra hans munn under hans tre måneder lange sykeleie. Han overlot sine tilhørere i Guds varetekt og sa: ”Min samvittighet skal ikke få anklage meg for at jeg ikke har vært flittig til å forkynne dem alle Guds råd for deres saliggjørelse, eller at jeg har spart mine legemlige og sjelelige krefter. Måtte Gud selv virke i dem at de etter min død bedre måtte ta vare på mine forkynnelser og ha forstand til å gjemme dem i sitt hjerte.”

Under sitt sykeleie var han glad og fornøyd. Til alle sorgløse talte han sannheten fast og strengt, men til oppvakte og troende talte han med kjærlighet. Selv om hans sykdom var tung og smertefull, var han aldri utålmodig. Noen dager før sin død ba han mor om tilgivelse, og bekjente at han noen ganger hadde kjent utålmodighet overfor henne. Bare noen dager før sin død, mens han ennå kunne tale, tok han farvel med mor, og takket Gud som hadde gitt dem lykke i livet og velsignet deres ekteskap med gjensidig kjærlighet og glede. Jeg tok også et siste farvel med ham. Til meg kunne han ikke si noe, for han ble meget beveget under vårt farvel.

Han var også ellers ofte beveget under sitt sykeleie, og ønsket å få opplest prekener som han selv hadde holdt for kristne på deres sykeleie. Han leste ofte i Bibelen og sang Sions salmer, særlig slike som handler om seieren for dem som kjemper og vinner. Han var som en der allerede hadde seiret. Hans øyne lyste som om han allerede så og nøt av det kommende livs herlighet.

Min kjære søster! Jeg kan ikke helt beskrive hva slags glede og fred som avspeilte seg i hans ansikt. Så ofte jeg fikk plass, var det for meg en kjærkommen oppgave å sitte ved hans seng og se hvordan et troende menneske forlater denne verden. Døden var ikke noe han ventet på med forskrekkelse, og han følte ikke savn ved å måtte forlate denne verden, for han vandret allerede i sitt liv som en fremmed i denne verden.

Tre dager før sin død mistet han evnen til å tale. Han lå hele tiden fornøyd og så smilende, glad og lykkelig på dem som sto rundt ham. Han ville gjerne ha talt til dem, men hadde ikke lenger krefter. Hans siste stund var lett. Bare noen få ganger pustet han litt dypere. Og den 21. februar 1861 flyttet den udødelige del av denne dødelighet innenfor dødens port.

Da denne trofaste sjelehyrden forlot oss, ble ikke bare de kristne og oppvakte, men også de sorgløse grepet av oppriktig sorg og lengsel. Da først anklaget deres samvittighet dem at de hadde lukket sine ører for hans kjærlige advarsler. Nå forsto de at et brennende lys hadde sluknet fra dem, og at den som om aftenene hadde holdt bønner i deres stuer og med kjærlighetens formaninger lette etter sorgløse i deres mørke huler, var borte. Etter denne hendelse har mange i Pajala og særlig i andre bygder våknet og begynt å tenke alvorlig på sin sjels frelse. Den broderlige kjærlighet, andektighet og ensidighet er blitt større blant de kristne etter at de ikke lenger har noen lærer som før dem med melk som en mor før sitt barn.

Med stor hjertesorg savner også vi, hans barn, ham. Hans død har sterkt formant oss til ny andektighet. Særlig føler jeg store formaninger i min tro, jeg som under hele hans sykdom fikk sitte ved hans seng, høre ham tale og se den glede og fred han hadde…

Dette får være alt for denne gang, kjære søster! La oss kjempe en god trosstrid for at vi med den samme trosvisshet, glede og fred skulle få flytte fra vår jordiske hytte. Så lenge vi lever her, må vi være i strid mot synden og den onde, men den lønn er stor som venter alle troende på den andre siden av graven. Bli heller ikke du trett, men vær flittig å be til vår Gud, og vær forvisset om at vi får livets krone etter Guds eget løfte og gjennom Hans Sønn Jesu Kristi fortjeneste! Det har Han lovet alle dem som holder fast helt til enden. Hjertets kjærligste hilsener fra mor og andre Pajalas kristne, men først og fremst er du hilset fra meg og min mann!

Din søster Sofie Niva.

(Innsendt av John Jørstad, Leknes.)