Georg Spalatins levnetsløp

Del. 5.

Forts. f. f. nr.

Så kommer vi nå snart til slutten av Spalatins liv. Men før vi beskriver denne utførlig, vil vi ennå meddele om hans familieliv, det lille vi har kunnet finne om det. I år 1525 den 13. juni var Luther inntrådt i den hellige ektestand, og hadde igjen ved det begått en ikke ringe synd mot pavedømme, som den gamle Mathesius sier; for ved denne handling hadde han forkastet pavens forbud som et djevelens forbud, fordømt mange presters utuktige liv som et hore- og slyngelliv og brakt ektestanden igjen til ære som en av Gud velsignet hellig stand. Spalatin fulgte Luthers eksempel.

Den 19. november samme år giftet han seg med Katharina Heidenreich, eneste datter av en korvikar i Altenburg. Hun var fattig, men elskverdig og ærbar, en jomfru, som, som han selv sa, var født for ham. Luther som ikke var tilstede ved dette bryllup, sendte ham en bryllupsgave og skrev: ”Så ukjært som ditt ekteskap er for de baalitiske brødre, så kjært er det for meg, ja Gud har, foruten Evangeliet ikke latt meg se noe kjærere hos meg, enn at jeg skal se og høre deg som gift, selv om også dette er ingen ringe gave og frukt av Evangeliet.” Men hensyn til dem som spottet over hans ekteskap, gav Luther ham dette råd: ”Først og fremst må du ikke gi etter for de stolte Baaliter.

Men forakt dem igjen freidig og svar dem med prektig tale omtrent på det lag: også du har inngått i ekteskapet for å vitne for Gud og mennesker og hovedsakelig for dem selv, at du ikke innvilger i deres slyngelaktige, ugudelige ugifte stand i deres djevelske kirke, eller meget mer i deres Sodoma, som er fordømt til snart å brennes med ild og svovel fra Himmelen. Derfor advar den ennå, så de avstår fra sin forbrytelse og slutter å laste Guds Ord og gjerning”. Spalatins liv var i begynnelsen barnløst, først etter seks års tid hadde han håp om å kunne holde et kjært barn i sine armer. Luther ønsket ham en hellig adel, men etter Guds vilje ble det født ham en datter den 16. januar 1532, som i dåpen fikk navnet Anna. Denne datter var nettopp femten år gammel da faren døde. Hun ble siden lykkelig gift i Altenburg og fikk se barn og barnebarn. Noen sønn hadde Spalatin ikke. Enda en datter, Katharina, som ble født 1533, må være død ung.

Nå nærmet det seg til Spalatins siste leve år, og han tenkte på sin plikt å beskikke sitt hus. For sin familie kjøpte han et hus og et jordstykke, for at de også, som han sa, kunne ha en bit brød etter hans død. Etter år 1540 var han ikke mer fraværende i kirkelige anliggender, men kunne mer i stillhet forrette sitt embete. Men noen ekteskapssaker, som han hadde med og gjøre som superintendant, skaffet ham mye arbeide og forbitret ham hans siste dager. En svær anfektelse, som han kom i angående et ekteskapsanliggende, fortærte hans siste kraft. Det var vel i de første dager av år 1545, at en prest i hans stift, som ville gifte seg igjen med sin avdøde hustrus stiftmor, søkte hos Spalatin om hans bevilgning. Da Luther ble spurt om dette, gav han sitt svar til Amsdorf, at dette ekteskap måtte aktes som blodskjenderi (blodskam), da enkens avdøde mann hadde vært hustruens far. Ekteskapet måtte oppheves eller presten avsettes. Nå opptentes hos Spalatin svære samvittighets skrupler, som plaget ham fryktelig. Men også her, som ofte ellers, var Luther igjen en rådgiver og trøster. Vi kan ikke unnlate å meddele dere Luthers trøstebrev i sin helhet, (av 21. aug. 1544) som også kan bli en trøstens kilde for mange andre. Det lyder slik:

”Guds Nåde og Fred i Kristus og Den Hellige Ånds Trøst! Amen.

Min aller kjæreste Spalatin! Jeg har en hjertelig medlidenhet med eder og ber inderlig vår kjære Jesus Kristus, at Han vil styrke eder og gi eder en gledelig frimodighet. Jeg ville gjerne vite det, spør også flittig etter hva eders anliggende er, eller hvorledes det nå er tilfelle med eders svakhet. Så erfarer jeg av noen at det ikke er annet enn sorg og åndelig tungsindighet, som er kommet opp ved et ekteskapstilfelle, da en prest fridde til sin avdøde hustrus stemor og ville gifte seg med henne.

Er det slik, så ber jeg eder med høyeste flid for vår Herres Kristi skyld, at de må ikke støtte eder på eder selv, det er, ikke dømme eder etter eders egne tanker og følelser, men høre meg, eders broder, som taler med eder i Kristi navn. Hvis ikke, så vil sorgen ta overhånd og drepe eder etter apostelen Paulus sine ord, 2 Kor.7, 10: verdens bedrøvelse virker død. Dette har jeg ofte erfart hos meg selv, og i år 1540 hos Filip (Melanchthon) i Weimar, der tungsindighet og sorg angående Landegrevens sak allerede hadde drept. Men Kristus vakte ham opp igjen ved min hånd.”

”Nå, jeg forutsetter det, at de her har syndet, at skylden er eders, fordi de kanskje har samtykket slik et ekteskap. Ja, jeg vil si videre, om de enda hadde begått flere og større synder i dette og andre tilfeller, enn Manasse, Kongen av Juda, selv om de forargelser som han stelte i stand ikke kunne avhjelpes i hans etterkommende tid, før Jerusalem ble forstyrret og lagt i aske. Derimot er eders forargelse ganske lett, i tillegg timelig, og kan derfor avhjelpes. Men la det nå være så (sier jeg), at de har skyld i dette, vil de da bekymre eder til døden og på den måte ennå forsynde eder gruelig mot Gud? Om det skjer, at de av stor lidelse forsmekter og dør av stor lidelse over denne sak!

Det er for øvrig nok, at de i dette har forgrepet eder. Likevel vil synden forsvinne og tildekkes, når kun sorgen opphører (som er større og skjendigere enn synden i seg selv), og de hører den salige trøst, som Herren foreholder eder hos profeten, som han sier, Esek. 33, 11: Jeg har ikke behag i en synders død, men at han skal omvende seg og leve. – Mener de da, at Herrens hånd er for kort, så Han ikke kan hjelpe eder, Es. 59, 1? Eller har Han glemt å være nådig og barmhjertig mot eder, Sal. 77, 10? Eller er de den første som har gjort det så ille ved synden, at vi nå ikke har noen Yppersteprest, som kunne ha medlidenhet med vår skrøpelighet? Eller synes det for eder som et under eller noe nytt, at et menneske, som lever i kjødet (legemlig), omgitt av så mange av djevelens utallige piler, av og til kan bli såret eller enda kastet til jorden?”

Forts. n. nr.