ISRAELS LAND

Fra bladet: FOR MENIGHETEN

Av Stein Henriksen.

Del 1.

I 1. Mos. 12, 7 leser vi slik: ”Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet.” Dette løftet ble gjentatt flere ganger både overfor Abram, Isak og Jakob. Dessuten ble det gjentatt overfor Abram. Således leser vi i 1 Mos. 15, 18 slik: ”Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, like fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat.” Dette samme løftet ble gjentatt overfor Isak i 1 Mos. 26, 3, der det lød så: ”For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land.”

Da Moses stod ved avslutningen av sin gjerning som Israels fører og Den gamle Paktens største profet, gikk han opp på Nebofjellet. Det ligger på østsiden av Jordanelven med utsikt over både Vest- og Øst-Jordan-landet. Folket hadde slått leir på Moabs ødemarker rett overfor Jeriko. Her ventet de på å bli ført over elven. Men han som skulle føre dem over, var ikke Moses, men Josva. Moses skulle bare fra Nebofjellet få se inn i det lovede land. Grunnen til denne sorgen som rammet ham, var at han én gang hadde tvilt på Herrens Ord, og derved ikke æret Ham overfor folket. Men han skulle få se det lovede land. Og det landet han så, var både Juda, Samaria og Galilea. Både Vest- og Øst-Jordan-landet. Fra havet i vest til ørkenen i øst. Dette står skildret i 5 Mos. 34, 1 – 4.

Det gamle Testamentet forteller oss i 1 Mos. 1 og 2 at det er Herren som er jordens skaper. Så er Han da også dens Herre, og deler ut land og områder til den Han vil.

Vi har også hørt at Abrahams ætt gjennom Isak er Guds folk på særegent vis. Innen dette folket skulle verdens Frelser bli født. Og gjennom dette folket, sitt forhold til det og den måten Han førte det på, ville Herren åpenbare sitt forhold til alle folk og alle mennesker. Israels livsoppgave var altså først og fremst av åndelig art og vesen.

Landet ble da den skueplass der folket levde sitt liv, og der Herren oppdro og ledet det ved tukt og velsignelse.

Folk og land utgjorde en enhet, likesom sjel og legeme er en enhet. Derfor ble folkets åndelige tilstand åpenbart ved hvordan det gikk med landet. Stod det bra til med folket åndelig, blomstret landet og dets grenser var trygge. Stod det dårlig til med folket, ble landet angrepet av fiender og herjet…

Så lenge Josva levde, fulgte folket Herrens bud og forskrifter. Og landet blomstret bak trygge grenser.

Men etter at Josva var død, og likeledes hele den slekt som hadde vært vitner til de store gjerninger Herren hadde gjort for folket, falt de fra Herren, og begynte å dyrke avguder. Da tuktet Herren dem ved å la andre folkeslag angripe dem og herje landet.

Særlig dreide det seg om filistrene, et indoeuropeisk folk fra de greske øyer, som hadde slått seg ned på kyststripen i det som nå heter Gaza. Men i hele dommertiden, som må karakteriseres som en åndelig mørk tid med mye avgudsdyrkelse og tukt fra Herren, anerkjente likevel folket Herren som den egentlige kongen. Dommerne var folk som handlet på Herrens vegne i ledelse og forsvar av folket.

Det var først under den siste dommeren, profeten Samuel, at folket gjorde opprør mot gudslederskapet. Og krevde å få en menneskelig konge, fordi de ville være som alle andre folk. Dette var en meget alvorlig synd. For her brøt Israel med sitt kall, med hele sin bestemmelse, med hele forutsetningen for å være et folk. Israel skulle nettopp ikke være som andre folk. Det skulle være Guds folk på særegent vis. Kongetiden ble da heller ikke noen god tid for folket, selv om det var mange gudfryktige konger i Juda. En særstilling inntok David, som var ”en mann etter Guds hjerte.” Derfor velsignet Herren rikelig både konge og folk. Selv om Davids regjeringstid var preget av både ytre og indre strid og et dypt personlig fall. Men fra David av gikk det åndelig sett nedover med folket. I det ytre viste ikke dette seg med én gang. Tvert om nådde riket sin største utstrekning under David og Salomo, og nådde nesten opp til de grensene som Herren hadde tegnet opp i sitt løfte til Abraham. I rikdom og ytre anerkjennelse stod også riket på høyden av sin makt under Salomo.

Forts. n. nr.