Det evige livs visshet

 

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

Del. 4.

 

Nå vel, Himmelen er ennå som den alltid har vært, alle fattiges skatt og rikdom, de bedrøvedes trøst og glede, de forfulgtes og bortdrevnes tilflukt, de svakes kraft, de sykes husvalelse, de døendes liv. Jorden bærer, etter at den er forbannet av Gud  for syndens skyld, overalt tistler og torner, som for mange ikke bare vokser opp på åkeren, men enda i deres lønnkammer, studerkammer og soveværelser. Himmelen derimot smiler så å si til oss med sine liflig brennende lys og avspeiler daglig den klarhet som også vi har å vente. Jorden bringer vel frem ved Guds velsignelse brød, men tårenes brød. Himmelen derimot gir manna og englebrød, Sal. 104, 14; 80, 6; 78, 25. Jorden gir damp og dunster fra seg, som får våre øyner til å bli våte av tårer. Himmelen derimot vederkveger og gleder dem igjen. Derfor skulle og ville vi tale og skrive om Himmelen, ikke ved egen kraft, men etter den nåde Herren vil forunne. Himmelen må selv skjenke oss lys og kraft til å beskrive den. Min Gud, jeg er deg evig forbunden for den nåde og velsignelse du så gavmildt har skjenket meg til de foregående deler av dette verk. Akk, se også nå i nåde til din tjener og hans arbeide. La ditt himmelske lys skinne for meg, din nåde vederkvege meg, din kjærlighet tvinge meg, din kraft styrke meg, din Hellige Ånd lede meg! Deg være herved atter  mitt hjerte med alle sine krefter, min sjel med alle sine evner, min munn, hånd og bein ofret, helliget og overgitt! Bruk dem til ditt aller helligste og høylovede navns ære og mange sjelers trøst, undervisning og oppbyggelse for Jesu skyld! Amen.

 

Hva profeten på sin tid sa om egypterne, nemlig, at ”Herren har utøst en såre forvent ånd innen i dem”, Es. 19, 14, slik at de blir til dårer og ikke noe sikkert og forsvarlig visste å beslutte og velge. Det kan man også med full rett si om den nærværende verden. Etter at den på grunn av sin (innbilte store) visdom ikke har villet kjenne (og med tilbørlig lydighet i tro og levnet ære) Gud i Guds visdom (som Han har åpenbaret i sin Sønn og sitt Ord – 1 Kor. 21) så har han utøst en forvent ånd innen i den, så at den til tross for all sin flid, studering, gransking, søken og grubling nesten ikke noe mer sikkert vet eller eier. Hva den ene påstår, motsier den andre, og den tredje gjendriver og ler ut begge, så at den hellige apostels ord går i oppfyllelse på dem, selv i naturlige og verdslige vitenskaper:  ”De lærer alltid og kunne aldri komme til sannhets erkjennelse. De er mennesker, fordervede i sinnet, forkastelige i troen”, 2 Tim. 3, 7 – 8. Slike mennesker finner man dessverre overalt, for disse er enda det som er fast, sikkert og urokkelig, synes tvilsomt, usikkert, ja usant. Dette kunne man nå la gå i naturlige ting. Men skrekkelig er det, at verdens nåværende forvente ånd, som Herren snart vil stoppe munnen på med helvetes ild, også tør dra de i Guds Ord tydelige grunnede troslærdommer i tvil eller enda benekte dem. Jeg har villet minne om dette da vi ved begynnelsen av det evige livs betraktning skulle bevise, at der visselig og sannelig er et evig liv i glede å vente etter dette liv for dem som elsker Gud. Et slikt bevis burde visstnok ikke være nødvendig blant de kristne. Ja, den som tør tvile på eller benekte denne sannhet, burde i sannhet holdes for en ukristelig. Men for at de gudfryktige sjeler kunne være sikre på sin tro og sin største trøst og bli bevarte for den forvente ånd og dens løgner, må vi forvisse oss om saken, så at vi alltid kunne være rede til å forsvare oss for enhver som begjærer regnskap av oss om det håp, som er i oss (1 Pet. 3, 15).

 

I det vi vil føre bevis for at der er et himmelsk liv i glede og en evig, salig sabbatshvile tilbake for Guds barn, legger vi apostelens ord til grunn: Og denne er forjettelsen som han lovet oss: det evige liv. 1 Joh. 2, 25. Han har forgjettet det i sitt hellige Ord, så vel Det gamle som Det Nye Testamentet. For selv om jeg vet at noen av de lærde har våget å påstå at Moses og profetenes Skrifter ikke vet om andre enn timelige løfter å fortelle om, forunder jeg meg – og mange andre gudfryktige sjeler med meg – med rette over at disse mennesker ikke har kunnet finne de Skrifter jeg nevnte, selv om de jøder som levde på Jesu tid fant dette i disse. For mange av dem spurte etter det evige liv. ”Mester”, sier de til den Herre Jesus, ”hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv?” Luk. 10, 25; 18, 18; Mat. 19, 16. ”Salig er den som får ete brød i Guds rike.” Luk. 14, 15. En lærd mann som var vel belest i de jødiske forfattere, har bemerket at de jødiske lærere pleide å si: Den bønn der Guds Rike ikke omtales, er ikke å akte for noen bønn, likesom også at folket pleide å svare på prestens offentlige bønner: Lovet være Hans rikes herlighets navn i all evighet! Likevel, hvorfor trenges så mye vidløftighet? Den, som omhyggelig vil lese gjennom Det Gamle Testamentes  profetiske bøker, han vil her og der støte på utsagn, som til fulle kunne forvisse ham om, at der er et evig, salig liv å vente etter dette, siden de Guds menn som er drevet av Den Hellige Ånd, i sine Skrifter har plantet Paradisblomster i mengde, som til enhver tid med sin kraftige duft har vederkveget de hellige Guds barn som vandrer i tåredalen.

                                                                                            Forts. n. nr.